Gjesterommet - Helen Garner

Helen får besøk i tre uker av sin kreftsyke venninne. Hovedpersonen heter det samme som forfatteren, og det er grunn til å tro at det hele er selvopplevd.

Gjennom dette møtet blir vi på en var måte stilt overfor eksistensielle spørsmål.
Hvem skal si til en kreftsyk at alt håp er ute?
Har vi rett til å ta fra vedkommede troen på at det fortsatt kan finnes en kur?
Nyter vi de gode dagene?
Hva er viktig i livet, egentlig?
Nicola har ingen egen familie, og dette trykker nok på en knapp hos mange lesere som har valgt å ikke få barn, og ikke minst alle de som ikke kan få barn. Får man barn for å sikre seg at noen tar vare på en når man blir syk? Hva da med alle dem som har fått barn som ikke stiller opp?

Hva kan man kreve av sine venner? Og ikke minst, i disse regjeringserklæringstider: hva kan vi forvente av det offentlige når sykdom og alderdom kommer? Har vi mistet noe på veien i vår moderniserte verden?

Ordet palliativ er skremmende, og Nicola nekter Helen å ta kontakt med fagfolk. Det kan man jo også forstå.

Garner beskriver strevet med å ha henne i hus, minnene de deler, omsorgen er til stedet hele veien.

Enkelt er det ikke, og et romanen tar opp et vanskeslig tema med stor innsikt og varme.

Og guiritana? Guiritana nyter høstferien ettertenksomt på en fortausrestaurant med utsikt til stranda i guiritanaland, gir noen elever tilbakemelding innimellom, tar noen flamencoklasser, henger i bar med gaditanere som ikke har fått lønn på et halvt år, og ser på to mannfolk som bygger sandslott dag etter dag. Sånn gå no dagan...

 

 

Barnepiken

Denne boka hadde jeg tenkt å styre unna, da jeg trodde at den lignet de forutsigbare bestselgerne for kvinnfolk av Hislop og Samartin. Det var imidlertid mye mer ved den enn jeg fryktet.

Handlingen er lagt til Mississippi tidlig på 1960-tallet. Diskrimineringen av afroamerkanere er systematisk. Det er gått mange år siden Jesse Owens tok 4 OL-gull, og verken ble gratulert av Hitler eller Roosevelt. I Tyskland ble han i det minste hyllet, i hjemlandet måtte han forholde seg til de samme restriksjonene som resten av den afroamerikanske befolkningen. En ubehagelig dagsaktuell problemstilling i forhold til friidrett og vinter-OL i homofiendtlige Russland.

I Stocketts bok følger vi noen hvite og noen fargede kvinner, de fargede jobber som hushjelper hos de hvite. En av hovedpersonene er ei hvit kvinne som ønsker seg en yrkeskarriere som skribent, og begynner å kjenne på at den skepsisen hun blir møtt med som kvinne ligner på den de fargede møter. Hun bestemmer seg for å skrive ei bok basert på intervju med hushjelper. En av hennes nærmeste venninner blir framstilt temmelig endimensjonalt som sjefsbitch. Kanskje er karakteren lite troverdig, men samtidig er det ikke utenkelig at en del av dem oppførte seg slik. Boken de skriver sammen blir et viktig bidrag i borgerrettighetskampen.

Det er en del komiske episoder i boka, og det er ikke alle forholdene mellom hushjelp og husfrue som er like diskriminerende. Noen av dem har et nært forhold, og spesielt relasjonen mellom de fargede barnepikene og de hvite barna blir varmt skildret.

Da duene forsvant

Her har det aldri vært duer, men måkene hyler, ærfuglene kvekker moderlig, tjelden er ivrig, hegra er hes og innimellom dukker en skarv opp. Sofi Oksanen bringer oss nok en gang noen småturen innom det estiske kjøkkenet, og nå er det duestek som blir beskrevet. Men det er bare en bitte liten flik av handlinga.

Bakteppet er Estlands historie under 2. verdenskrig, samt et hopp til midt på 60-tallet. Man kan være sånn passelig interessert i historie, og likevel bli dratt inn i den gjennom fortellingen om enkeltpersoner. Romanen kan godt leses som en kjærlighetshistorie, men den er mye mer.

Vi får repetert at Estland har blitt kastet mellom to totalitære system. Før andre verdenskrig var de en del av Sovjetunionen, i løpet av krigen var de okkupert av tyskerne, og mot slutten tok Sovjet dem tilbake, etter at de hadde vært frie i fem dager. Oppi alt dette var det vanskelig å være nasjonalist.
Det løste folk på ulikt vis, noen rømte, noen gjemte seg - det har vi møtt både i Stalins kyr og Utrenskning. Noen gikk med tyskerne, noen ble kamelioner og greide seg uansett herre. Fattigdommen var stor, og med den følger korrupsjon.

Sofi Oksanen greier å balansere de historiske hendelsene og en dramaturgisk plot med enkeltpersoner. Det tok meg lengre tid å komme inn i denne boka enn i de to første, men det var absolutt verdt det.

Fuglene under himmelen

Merkelig nok er fremmedfrykten blitt større de siste to åra, hvertfall hvis man skal bruke kommentarfeltet på internett som sannhetsvitne. Fremmedfrykt er nettopp det - frykten for det ukjente. Nils Harald Sødal formidler den sterke historien til en kvinne fra Sør-Sudan, etter at hun har oppsøkt han med håp om at han kan hjelpe henne. Hun måtte flykte fra landsbyen sin som 6-åring, og alle hun kommer nær i løpet av flukten, dør. Dette er en historie så sterk at det er helt umulig for oss lavkarboorienterte, værklagende, sydenreisende  og bortskjemte nordmenn å sette seg inn i hvordan det kan ha vært. Kvinnen ender opp i Norge med fem barn, etterhvert seks, og hennes møte med landet og barnevernet er tankevekkende. Det er en påminner om at vi alle har et ansvar for å bidra med integrering av disse menneskene. De har synsinntrykk utenfor vår fatteevne.

Så hva er vi egentlig så redde for?
At noen skal ta fra oss privilegiene våre?

 

 

Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Etter en påske der Europa ble erobret som en moderne korsfarer (Trøndelag-Andalucia-Wien-Salzburg-Paris-Stafford-Dublin-Trøndelag), gir denne boka av Helga Flatland rom for refleksjoner. Det er herlig å være på reise, men å observere våren fra verandakroken ved Straumen, er definitivt det beste. Boka er tynn, men den inneholder mye.

Flatland gir en skildring av en bygdemiljø på 90-tallet, der en guttegjeng på fem står i sentrum. Historien fortelles av fire ulike personer, og denne komplementære teknikken gir det hele en ekstra dybde. De er ikke fortalt kronologisk, men to og to utfyller hverandre. Noen av fortellingene gjengis på nynorsk, det reflekterer hvilket forhold fortelleren har til bygda.
Førstemann ut er Tarjei, han er nr to på en gård, men faren har tydeligvis bestemt seg for at det er sønnen som skal ha odelen, ikke eldstedattera. Dette blir aldri uttalt, men forventningspresset er tilstede i hele oppveksten. Han tør ikke kunngjøre at han vil ut av bygda, og militæret blir redningen.

Boka tar opp flere vanskelige tema på en nennsom måte, vi finner drømmen om å forlate bygda, vådeskudd, fødselsdepresjon, homofili, alenemødre, rus og ikke minst Afghanistan-krigen. Ja, for det er en krig det er snakk om. Kongen har delt ut krigsmedaljer til deltakere, enda regjeringa stadig presiserer at det er fredsbevaring og bistand vi driver med. Helga Flatland er klar i sitt syn på krigen, enda hun ikke uttaler det direkte. Når hun lar tre av disse guttene bli drept der borte, er det et tydelig bidrag i diskusjonen rundt Norge som fredsnasjon.

Politimester Brunos himmelrike

For et herlig sammensurium av fransk landsbyliv, nasjonalisme, gourmetmat, bestialsk mord, viner, algeriske innvandrere, hulemalerier, gåselever, nazisme, romantikk, rugby, nynazisme, flørting, britiske romantikere, tradisjoner, avfolkning, tennis, og narkosalg. "Bruno Politimester. Mord, vin og gåselever" er en krim med alle dens standardingredienser, men fokuset på hyggelig fransk landsbyliv og dets smaker og lukter preger boka så mye, at den blir helt annerledes.

Jeg fikk den anbefalt før jeg dro på yogaferie i Midt-Pyrineene i sommer, men jeg fikk ikke tak i den før etterpå. Den er perfekt å lese mens man er på tur. Det er bare å åpne vinflaska og nyte.

Forfatteren er britisk, og han skildrer et samfunn man får lyst til å være en del av.

JA til Kari, NEI til Tjuven

Kari Stai har nettopp gitt ut oppfølgeren til suksessen Jakob og Neikob. Å leke med navnet Jakob er en så god idé, at det er vanskelig å fatte at ingen har funnet på det før. Slik er det med de virkelig gode ideene. 

I den første boka var Jakob den offensive: "Du seier vel ikkje nei til ein bolle?" Neikob svarer som alltid NEI, og får dermed en bolle. Dette er en tvist som også små barn forstår. Neikob ble framstilt som den tverre, likevel kom hans nektelser til nytte for å komme seg ut av krokodillemagen.

I oppfølgeren er det Neikob som fører de fleste samtalene. Han ber om hjelp til å bygge ut huset sitt, og når han hører at Tjuven har rømt fra fengselet, tar han initiativet til å dra ut å lete opp han. Jakob svarer selvfølgelig JA til forslaga.

De drar ut med ein tilhenger full av maling, det er typisk Kari at slike tilsynelatende uviktige detaljer får betydning. I Blodrik og blodfabrikken lekte hun seg med røde ting, som viste seg å være nyttige. Malinga de har med seg, bruker tyven til å male Jakob med sine egne farger, og han selv får Jakobs farger. Dermed havner Jakob i fengsel. Munnen til Jakob går oppover både når han blir arrestert og i politibilen. Først når han sitter alene i cella, vender munnen nedover.

Neikob ordner opp, får malt Tjuven i sine egne farger, og sperret han inne i huset sitt. Når Jakob og Neikob kjører hjem fra fengselet, får han Jakob til å love en ting: "Du må alltid seie NEI til tjuven!" JA! seier Jakob. Rett etterpå roper Tjuven "Jakob, Jakob! Kom og hjelp meg ut!" NEI, tjuven, svarer Jakob. Han har omsider lært grensesetting. På det siste bildet har både Jakob og Neikob oppovermunn, sola skinner på Jakobs hus, der Neikob også har flytta inn, men det regner over Neikobs hus, der tjuven sitter fanga.

Kari Stai skriver på nynorsk, og det er Samlaget som gir ut bøkene. Det klinger godt. Jeg kjøpte boka i dag, og lot 7-åringen lese boka høyt, stave seg gjennom den er vel mer dekkende. "Den er skrevet på litt annerledes språk". "Det er nesten som svensk". "Tante, jeg leser rødt selv om det står raudt, jeg". Dette er neppe et godt tegn for mållaget. Desto viktigere at slik slagere er skrevet på nynorsk.

Vi koste oss med boka som helhet. Og vi lo begge i starten av boka mens de leter etter tyven:
Men dei finn ingen tjuv.
-JA, JA, seier Jakob.
- NEI, NEI, seier Neikob.

Forøvrig er den artigste app-en jeg har på iPhonen min, den første boka til Jakob og Neikob. Anbefales til alle som er i nærheten av barn. Den er full av effekter.
Håper virkelig Samlaget satser på en app av denne oppfølgeren også. Gjerne med bollelukt :)