søndag 3. oktober 2010

Midtveisbetraktning av James Joyces´ Dublinere

Høsteferien skal tilbringes i Dublin, og forberedelsene skjer først og fremst gjennom lesing av irsk litteratur og chatting med fantastisk nordirsk venninne bosatt i Dublin.

James Joyce skrev i 1914 denne novellesamlinga som gir et nådeløst og realistisk bilde av byen i hans samtid. Jeg liker noveller, men leser sjelden hele novellesamlinger. Formatet er veldig komprimert og mye er gjemt mellom linjene, derfor går lesinga veldig sakte her. Nå har jeg lest 7 av 14 noveller, og finner det hensiktsmessig med en midtveisvurdering - det kalles en yrkesskade....

Søstrene er tittelen på den første novellen. Valget av tittel er veldig merkelig: den handler om en gutts reaksjon på en prests død, denne presten har to søstre som så vidt er nevnt i novellen. I starten tenkte jeg at det var noe mystisk med forholdet mellom denne gutten og presten, etter alle disse sakene med katolske prester. Han som overbringer dødsbudskapet sier: "Jeg ville ikke likt at mine barn var for meget sammen med slike som han". Pastor James Flynn har studert i Roma og "pliktene ved prestegjerningen ble for meget for ham" som en av søstrene sier. Gutten har dårlig samvittighet for ikke å ha besøkt ham de siste dagene før han dør. Forholdet dem i mellom er nok ikke fysisk, når gutten tenker tilbake, er det samtalene de har hatt om katolisismens mystikk han er opptatt av. Pastoren døde av slag, men før det hadde han et mentalt sammenbrudd. En merkelig liten historie er det. Jeg leser novellen først og fremst en kritikk av den katolske kirka.

I Et møte skulker to skolegutter en dag, og leker indianere med sprettert i et strøk der de møter noen fillete barn. Den fillete flokken roper "Kjettere" etter dem. "De trodde vi var protestanter fordi Mahony som var mørk i huden, hadde et sølvmerke for en cricketklubb foran på luen". Guttene drar videre til havnen om ser et norsk skip, og de ser etter utlendinger med grønne øyne "for jeg hadde en eller annen uklar forestilling..." De drar videre ut på et jorde og da inntreffer møtet som tittelen på novellen henspeiler på. De treffer en nokså gammel mann med askegrå mustasje. Han spør dem ut om litteratur og jeg-personen lyver på seg å ha lest både det ene og det andre. Mannen snakker om jenter som om han bare har lest om dem. Midt i samtalen forlater mannen guttene, og det antydes ganske klart at han onanerer før han kommer tilbake. Når han kommer tilbake, snakker han varmt om pryl som verktøy i skolen, og deretter ser jeg-personen at mannen har "flaskegrønne øyne". Deretter snur mannens holdning til gutter som snakker til jenter - de bør pryles. På slutten av novellen kommer guttene seg unna.
I novellen møter vi altså katolsk og protestantisk vold, en gammel gris, utlendinger og en gutteskole.

Arabia er navnet på en arabisk basar. En ung gutt forelsker seg i søstra til kameraten, hun ønsker seg en gave fra basaren. Han ber tanta om lov til å gå på basaren, han er ukonsentrert på skolen. Onkelen skal bli med han på basaren, men han kommer for sent hjem - sannsynligvis med vilje. Omsider får han to skilling og får lov til å dra. Han ankommer så sent at de fleste bodene er stengt, han avslår å kjøpe to vaser, og novellen ender med at han ser seg selv som "en skikkelse som forfengeligheten drev gjøn med og hånte." Han har idealisert basaren, søstra til kameraten og kjærligheten som sådan. Som i Eveline er hovedpersonen på vei til et sted, men vender tilbake til start.

Eveline er den novellen som hittil er enklest å forstå. Ei 19 år gammel jente har store forpliktelser i heimen, mora er død, så hun fungerer som mor for sine to yngre søsken med en voldelig far. Den eldste broren er kirkedekoratør. De har dårlig råd, og det er kjærkomment at Frank dukker opp og ber henne med på Bohemian Girl. Han er sjømann og har sett mange deler av verden, og nå lokker han henne med til Buenos Aires. Hun har skrevet avskjedsbrev til sin eldre bror og faren. På vei til båten, får hun kvaler: først hører hun en melodi på en lirekasse, det er den samme melodien hun hadde hørt da mora døde, den gang hadde hun lovet å holde familien samlet så lenge hun kunne. Nå da hun går etter Frank på vei til båten, ringer en klokke i hjertet hennes, "Alle verdenshavene skyldte inn over hjertet hennes[...] Hun så på han med øyne som ikke viste tegn til kjærlighet eller avskjed eller gjenkjennelse".
Slik er det nok mange som har hatt i den tida folk vandret over til Amerika - den gangen var det en uendelig lang reise, og når man først forlot landet, var det for alltid. Vilhelm Mobergs Kristina från Duvemåla lider av de samme kvalene, og blir altså med over havet, men blir aldri kvitt lengselen. I starten av novellen ser hun på et oljemaleriet i hjemmet av den hellige Margaret Mary Alacoque som avgir sitt løfte. Eveline har drømmer om å reiser til andre steder, men mister lysten og drar tilbake til start.

I Etter løpet møter vi moderne fartøy som biler. Fire unge menn deltar på et billøp, Jimmy er en av dem. Faren har jobbet hardt for å legge seg opp en liten formue, og Jimmy vet at han bør være forsiktig med pengene. Fra faren har han også fått nasjonalistiske holdninger, noe han viser i beruset tilstand overfor en engelskmann de møter under en bedre middag, stemningen begynner å bli opphetet og franskmannen Ségouin har et svare strev å å unngå at samtalen blir personlig. Kvelden ender med et kortspill der Jimmy ikke behersker reglene, derfor setter han seg i gjeld overfor den samme engelskmannen, og er glad for at alkoholen legger et slør over lettsindigheten hans. Han er innforstått med at angeren kommer neste morgen. Novellen slutter med at den ungarske kameraten utbryter: "Solen har stått opp, mine herrer!"
Personene i novellen kommer fra ulike land, bil er et symbol på luksus i 1914, og disse elementene settes opp mot irsk nasjonalisme og forsøk på å sammenligne Irland med andre land.
To kavalerer - her møter vi den fantastiske yrkestittelen kavaler, som vi også finner i Selma Lagerløfs "Gösta Berlings saga." Disse livsbejaende mennene fester og turer og tiltrekker seg kvinnfolk, uten at de løfter en finger for å bidra samfunnet med noe. To kavalerer Corley og Lenehan går sammen på gata, Corley skryter av han han funnet ei jente som jobber som hushjelp. Hun betaler trikkebillett for han og forsyner han med sigaretter. Han skal møte denne huhjelpa nå. I dialogen ser det ut som han skal oppnå å få henne til sengs denne dagen, mens Corley er ute på møtet, sittet Lenehan på en restaurant og fantaserer om henne. I siste setning avsløres imidlertid avtalen som de to kavalerene har hatt hele tiden: "En liten gullmynt blinket i hånden hans". Hvor vidt hun har gitt ham den, eller han har stjålet den fra henne, kommer ikke fram.

I Pensjonatet møter vi datidens æresbegrep og den katolske moralisme. Pensjonatets vertinne har skilt seg fra sin drukkenbolt av en mann, hun er datter av en slakter og har sans for forretninger. Hennes 19 år gammel datter underholder gjestene med å synge og flørte med dem, etterhvert innleder hun et forhold til en av pensjonatets beboere. I lengre tid observerer hun forholdet uten å gripe inn. "Hun behandlet moralske problemer som en slakter parterer kjøtt". Hans valg står mellom å stikke av eller å gifte seg med dattera. Han jobber i et katolsk vinfirma (!), og kommer til å bli oppsagt hvis forholdet blir kjent, og han er redd for reaksjonene i hans egen familie på hans forhold til en fylliks datter. Dattera er fortvilet, og legger ikke skjul på at hun elsker ham. Novellen slutter med at mora ber dattera komme ned fordi han vil snakke med henne.

En liten sky handler om kunstnerens drøm om å komme seg bort. Gallgher kommer tilbake til Dublin noen dager etter å ha arbeidet som journalist i London i åtte år. Han og Chandler går på pub, og Gallagher oppfører seg som en oppblåst verdensmann, rakker ned på Dublin og det livet Chandler fører. Chandler er gift og har en ettårig sønn. Han har en stor poesisamling og drømmer om å gi ut dikt i London. Samtidig er han for beskjeden til å lese dikt for kona. Etter at han kommer inn fra puben, går kona ut for å handle. Chandler ser på et bilde av kona, og ser kulde i blikket hennes, han får problemer med å stanse skrikingen til ungen, han opplever seg selv som en livtidsfange. Novellen slutter med at kona kommer tilbake, får stagget skrikingen, og "angerfylte tårer trengte seg frem i øynene hans".

På coveret til boka står det at samlinga handler om kunstnerens lodd som flyktning i det moderne samfunn. Og det ser vi vel særlig i den siste av disse sju novellene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar