torsdag 20. januar 2011

Samlesing: Blues från ett krossat världshus - Sonja Nordenswan

Blå toner klinger i bakgrunnen av denne fortellingen som utgjør den tredje nordiske romanen i samlesinga. Musikken er tilstede i hele handlingsforløpet som strekker seg fra sent 50-tall til i dag. Flere steder har musikken direkte tilknytning til handlingen.

Eftersom jag är både moder- och faderlös och inte bara, som i den gamla
blueslåten,
FEEL like a motherless child, började jag interessera mig
för mitt urspung.
Da mormora for første gang møter han som skal bli hennes ektemann, står hun og synger Billy Holiday:

Some day he´ll come along, the man I love. And he´ll be big and strong, the
man I love. And when he come my way, I´ll do my best to make him stay.


En rekke band nevnes, og flere av dem har stor betydning for kvinnene i handlinga. Led Zeppelin er kanskje det viktigste her. Nordenswan lar elementer fra rockhistoria bli en viktig del av fortellingen sin - på godt og vondt. På den måten sier hun både noe om rollen musikken har i unge menneskers liv, og hun bruker musikken som en måte å gi fortellingen en tidsriktig bakgrunn. Man får lyst til å sette på de ulike låtene mens man leser. Mye av det er slett ikke behagelig lyttemusikk, det er opprørsmusikk som ungdom bruker for å ta avstand fra forrige generasjons etablerte holdninger.

Jeg-personen er en ung kvinne som allerede på de første sidene viser at hun er splittet:

Dora är egentligen jag. En annan jag. Någon som gör sådant som jag inte skulle göra. Numera kallar jag mig själv Dora när jag vill markera att jag håller ett åvstand till den personen.
Det ser nesten ut som man må skrive om psykisk labile folk for å bli nominert til Nordisk råds litteraturpris... Beate Grimsrud lykkes med dette, jeg er mer usikker på om Nordeswan er like heldig. I denne boka blir labiliteten blir utløst av at Dora/Smaragda - hva hun egentlig heter kommer fram sent i boka - blir kjent med sin forhistorie. Først forteller mormora hvem som er hennes egentlige morfar, deretter får hun tilgang til dagbøkene til sin avdøde mor. Far og morfar har vært fraværende i disse tre kvinnenes liv, og som det står på baksiden av boka, tar disse mennene utrolig stor plass i livene deres til at de ikke har vært til stede.

Tittelen på boka viser også at musikken har en sentral plass. Melankolien i boka tydeliggjøres gjennom bluesen, en musikksjanger som har oppstått blant afroamerkanerne i sørstatene tidlig på 1900-tallet. Da de ikke lengre var slaver, men livsbetingelsene var nok ikke gode for så mange av dem. Världshus er ikke noe vanlig svensk ord, og det kan forveksles med värdshus, inni boka viser Nordenswan at hun av og til leker med slike stavemåter:

Eller ska jag uttrycka det som att jag har avvecklats? Jag visar färre
tecken på avvikelse och min hjärne håller snällt på att avvek(l)as.

Det er nok världshus i betydningen verdenshus hun mener knuses (krossat), og kanskje henspeiler det på det utenlandske opphavet som avdekkes, eller det kan være at hennes lille, trygge verden ramler sammen da sannheten kommer for en dag.

Er biologisk opphav så viktig for hvordan vi blir? Eller er det miljøet vi vokser opp i som er avgjørende? Harald Eia forsøkte å belyse dette i fjor, og Tore på sporet viser folk som leter opp sine røtter, og bruker det som tåredryppende underholdninge for "folk flest". Smaragda finner forferdre som hun ikke akkurat er stolt av, og verden raser sammen da hennes nære mormor får hjerneslag. Trangen til å lete opp ukjente slektninger settes opp mot behovet for å ha de som allerede er kjære i nærheten.

På kjøpet lærer vi litt om Åland, og øyas forhold til Finland, og litt om konflikten i Nord-Irland. Boka er nominert til Nordisk råds litteraturpris av det lille landet Åland, om den er en verdig kandidat kan diskuteres, og den kan ikke måle seg med Grimsruds fantastiske skildring.

4 kommentarer:

  1. Jeg er helt enig med deg i at den ikke kan måle seg med En dåre fri. Men likevel likte jeg store deler av boka, og spesielt den naive stemmen var fin, selv om jeg vanligvis ikke liker typiske naive romaner.

    SvarSlett
  2. Bra omtale! Jeg har ikke tenkt på det med å leke med stavemåter. Det er litt kult.

    SvarSlett
  3. Så fint at du trekker fram musikken! Jeg noterte meg også den, men det elementet kom nok mer i bakgrunnen.

    SvarSlett
  4. @Solgunn: naive romaner kan være fint innimellom :) Om det er nok til å bli prisvinner er en annen sak...

    @knirk: ja hun leker med staving inni boka, men om hun gjør det er i tittelen er jeg mer usikker på...

    @bentebing: andre forfattere lykkes kanskje bedre med å flette inn musikken: Antonio Muñoz Molina er bra på det, LSC bruker det fint i Beatles, "High Fidelity" av Nick Hornby omtaler musikknerder med lister :) Personlig liker jeg Vikram Seths "En egen musikk" best av slike "musikk-som-del-av-handling-bøker"

    SvarSlett