mandag 21. februar 2011

Samlesing: Wahlström - Flugtämjaren

Etter en forvirrende åpning, viste denne romanen seg å handle om Finlands store nasjonalskald J. L. Runeberg. For meg var navnet ukjent, men svenske kolleger og et par andre i omgangskretsen hadde hørt om han, så jeg tar det som en brist i min allmennkunnskap. Han står bak "Vårt land, vårt land, vårt fosterland", så noe har jeg i det minste hørt av han... Avsnittet om hvordan diktet ble tonesatt, er fornøyelig. Komponisten valgte tretakt for at det ikke skulle være en kampsang man kunne bruke i revolusjonær sammenheng. Svensk versjon finnes her - med unionsløven plassert midt i flagget.

De fleste av de andre bøkene vi har lest i samlesingen av nominerte til Nordisk råds litteraturpris 2010 har handlet om psykisk ustabile personer. Et tema som er viktig nok, men det var befriende å lese en bok med helt annet fokus.

Erik Wahlström har kalt boken en roman, grensen mellom biografi og roman er vag her. Han siterer dikt og brev gjennom hele boka. Kanskje burde jeg lese mer om og av Runeberg før jeg uttaler meg... Det er tydeligvis gjort mye forskning på han, og et spørsmål som dukker opp stadig vekk, er hva Wahlström egentlig tilfører denne historien. Noe må det være etter som han er nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Wahlström har valgt en allvitende fortellerstil, der han lar Runeberg selv og mange i hans familie og omgangskrets fortelle sine versjoner av hendelser. Til slutt i boka gir han til og med plass til hans avdøde foreldre - skal dette forklare noe av personligheten hans?

Den fortellingen som tar størst plass i boka, er ekteskapet med forfatteren Frederika og hans notoriske forkjærlighet til yngre kvinner. Vi møter hans forsvar av dette, hans mening om hvordan kommunikasjonen i ekteskapet ble dårligere. Dette settes opp mot Frederikas syn på saken. Vi følger også flere av hans andre kvinner, spesielt Emilie som var hans muse i over tyve år. Etter at Runeberg lenkes til en rullestol pga slag, blir de to kvinnene venninner.

Hans diktning har stor plass i romanen, dikt blir sitert og historiene rundt tilblivelsen av diktene setter dem inn i en sammenheng. I tillegg til en stor mengde kjærlighetsdikt, har han skrevet mye som hyller Finland, spesielt det finske innlandet og dyrelivet. Flere av kapitlene i boka ender med at dyr forteller sine opplevelser. Runeberg var glad i naturen og gikk mye alene blant dyrene i oppveksten. Om han brukte mye tid på å temme fluer skal være usagt.

Kolleger og kritikere har forventninger og meninger om hans forfatterskap. Han skrev sine beste dikt tidlig, og mange venter på at han skal følge opp. Finland har ingen konge, og Runeberg blir hyllet som en, noe han misliker sterk. Han vil heller gå på jakt enn å delta på høytidelige tilstelninger.
Jeg leser romanen parallelt med Anna Karenina, og ser en del likheter. Tidsepoken er den samme, og refleksjoner rundt ekteskap og kjærlighet er sentralt i begge.

Det er en roman som lærer oss en del om Finland, svenskenes stilling i Finland, nasjonsbyggingen på 1800-tallet, gifte kvinners utholdenhet med selvopptatte menn, elskerinners utholdenhet med selvopptatte menn. Boka er fin, men bedre enn Beate Grimsrud er den ikke, og når slett ikke opp til fjorårets finske vinner Sofi Oksanen.

4 kommentarer:

  1. Takk for fyldig omtale. Morsom parallell til Anna Karenina - den ser jeg helt klart.

    SvarSlett
  2. Flott med lenke, måtte spille den flere ganger. Anna Karenina paralellen ser jeg ikke, men jeg leste jo bare 40 sider av Flugtämjaren.

    SvarSlett
  3. Har full forståelse for at dere ga opp lesing, særlig var starten tung og forvirrende, men jeg angrer ikke på at jeg fullførte. Hvis du ikke kom lengre enn 40 sider, er det vel ikke så rart at det blir vanskelig å finne paralleller ;-)
    Når ikke opp til Anna Karenina og En dåre fri, men ei ok var det :)

    SvarSlett
  4. Så gøy å lese en omtale om Flugtämjaren som er positiv og forklarende!

    SvarSlett