torsdag 3. februar 2011

Samlesing: Det tatoverede budskab - Kristian Olsen aaju

Den nordiske samlesinga skrider frem, og vi har kommet til Det tatoverede budskab nominert av Grønland til Nordisk råds litteraturpris. Grønland... Hva kan jeg om Grønland? Skremmende (evt pinlig) lite... Husker at Peter Høegs vakre Frøken Smillas fornemmelse for sne hadde fine beskrivelser fra øya. Ut over det, tja: verdens største øy, Eirik Raude, eksimoer, alkoholisme, igloer, selfangst, del av Danmark, ayungalak, kajakk, snø og is så langt øye rekker - må innrømme en salig blanding av ignoranse, uvitenhet og fordommer her. Den beste måten å bli kvitt slike stereotype forestillinger på, er enten å reise dit,og/eller bli kjent med noen derfra, eller som vi gjør nå: lese litteratur derfra.
En av mytene om inuittenes språk, er at det har uhorvelig mange ord for snø. Dette blir av lingvister brukt som eksempel på at ordforråd henger sammen med kultur, behov og omgivelser. Nå har vi en god del ord for snø på norsk også; skare, slaps, kramsnø, fokksnø, løssnø, klisterføre, blå-swix-føre for å nevne noen. At is og kulde hører med i grønlendernes måte å lage bilder på finner vi idet forholdet mellom Linda og Nanna begynner å bli nærmere:


- Jeg kan ikke flygte mere. Jeg overgir mig. Tiden har indhentet mig. For min uforsigtighed er jeg blevet fældet af en rævesaks, da jeg trådte i den dybe sne. Og den gjorde mig tavs og Nanna, min kære, du nåede at redde mig fra at dø af kulde og løsnede min frosne tunge.

Linda er 100% dansk, har aldri vært på Grønland, og likevel bruker hun slike bilder. Selv om hun har en fascinasjon for Grønland, mistenker jeg at dette bildet er forfatterens, ikke Nannas. Forøvrig er det de partiene som handler om Grønland, selvstendighetsbevegelsen, grønlendere i Danmark, kulturforskjeller, språk og identitet som gjør boka verdt å lese.

Før jeg gikk i gang med boka, hadde jeg ikke lest noe om den, raskt viste det seg at det er en slags krim - eller "annerledes krim" som det står i omtalene. Periodevis har jeg lest mye krim, i de siste årene har det blitt stadig mindre da personene ofte er endimensjonale og handlingskurven forutsigbar. Derfor ble jeg halvskeptisk da jeg skjønte dette var en slags krim.

Boka er forholdvis kort, bare ca 120 sider, så det tar ikke lang tid å lese den. Likevel er den litt for lang. Det er veldig mange detaljerte beskrivelser av hvordan man kommer jeg mellom Holbæk og Roskilde - nå har jeg vært på ferie i Holbæk, tok det samme toget som beskrives her, og har fine minner - men det har lite med handlingen å gjøre, og skildringen er ikke noe vakker naturbeskrivelse med en opplagt plass i fortellingen. Flere passasjer domineres av unødvendige detaljer.
Nå kommer jeg til å spoile litt, så hvis du har tenkt å lese boka og ikke vil vite mer, må du ikke lese videre på dette avsnittet... Selve krimdelen av denne boka er en smule merkelig. Vi får tidlig høre hva tatoveringen betyr, hvorfor den ble påført og når det skjedde - men hvorfor den kalles et budskap, er jeg usikker på. Politiets metoder på slutten av boka virker ikke troverdige - men det kommenterer forsåvidt forfatteren selv i etterordet. At tre vitner fraktes til Grønland med bind for øynene for å avhøres... hva er det? I en krim pleier morderen å være blant de personene vi har blitt kjent med i handlingen - her dukker det opp en person som ikke er nevnt i hele boka. Personen har nære relasjoner til flere av hovedpersonene, og ukjente relasjoner mellom disse blir avslørt. Det siste er ok, men å bringe en helt ukjent person på banen, som har vært tilstede i mange år uten at vi får noen hint om at det finnes en slik person, gjør at jeg føler meg snytt. Samtidig må jeg innrømme at det dermed blir en annerledes krim, og ikke så forutsigbar som krimsjangeren gjerne er.

I starten av boka syntes jeg det var rart at boka er ført i pennen av en person som sender det til en forfatter - som ikke er forfatteren selv; veldig mange ledd før man kommer til selve fortellingen. Hvorfor ikke bare begynne rett på fortellingen? Dette forholdet blir heldigvis (evt selvfølgelig) oppklart til slutt, forklaringen er helt fin, selv om det kanskje blir litt vel mange forbindelser som tilfeldigvis henger sammen.



For min del er dette den femte boka, da jeg hadde tyvlest Innsirkling 2 før vi begynte prosjektet. Og jeg må si at jeg blir mer og mer forundret over kvaliteten på det som nomineres. Grønland og Åland har ikke stor befolkning, og da er det sannsynligvis ikke mange romaner å velge mellom. Flere skrev at de syntes Ålands bidrag var kjedelig, og naiv lesing. Jeg var blant de mere positive til den boka - selv om det er langt igjen til Tiller og Grimsrud. Med Grønlands bidrag Det tatoverede budskab skjønner jeg mindre av nominasjonen.

3 kommentarer:

  1. Er det påfallende at vi liker de norske best, eller naturlig fordi vi er best i norsk?
    Kjent og kjært.

    Det jeg liker med denne samlesinga er at jeg liker boka bedre og bedre for hvert innlegg jeg leser. Igår når jeg skrev omtalen min var jeg frustrert og uforstående.
    Nå? Er det Grønland over Åland :-)

    SvarSlett
  2. Ha ha. Morsomt det Ingalill skriver. At hva man synes om boka forandrer seg ettersom man leser omtaler i dag. Jeg har også en bedre feeling for boka i etterkant enn jeg hadde da jeg leste. Det er rart.
    Jeg er så enig om at det er MERKELIG å putte inn en helt fremmed person som morder i slutten. Det er så rart at jeg glemte å nevne det, så veldig bra du gjorde det.

    SvarSlett
  3. Enig med Knirk, slutten var rar. Satt med en følelse at det var hastverkarbeid.
    Som deg er jeg blitt mer nysgjerrig på Grønland så noe godt kom ut av lesingen.

    SvarSlett