Døren - Magda Szabó

Dører kan stenges, åpnes, låses, låses opp, forsegles og hugges opp med øks. Det siste skjer etterhvert i Magda Szabós roman "Døren" fra 1987. Jeg tok NRK på ordet og begynte med denne forfatteren etter den skuffende Salvadoreña.
NRK hadde helt rett: her snakker vi stor litteratur!

Vi følger to ungarske kvinner med ulike karakterer. Det er en dør mellom dem både i konkret og overført betydning.
Den eldre, hardt arbeidende Emerenc lar ingen komme innenfor døra si, og i over halve boka er vi nysgjerrige på hva den skjuler. Men hun lar heller ingen komme innpå seg på det mellommenneskelige plan. Hun begynner som hushjelp hos jeg-personen, en jobb hun utfører gjennom 20 år. Jeg-personen er forfatter, en del yngre enn Emerenc, hvor mye kommer ikke fram. Hun er gift med en annen forfatter, og de har ikke barn. Det er imidlertid ikke forfatterekteparet som er i sentrum, men Emerenc, hennes livshistorie og mer eller mindre forståelige vesen. Hennes arbeidsgivere får stadige skyllebøtter og må trå meget varsomt etter ulike episoder.
Hun har opplevd at hennes to små tvillingsøsken ble truffet av lynet. Hun har gjemt rømlinger under krigen - med ulike raser og politiske ståsted. Hun har levd lenge med en ubesvart kjærlighet. Og - hun skjuler sin ensomhet bak sin lukkede dør.
I boka blir intellektet satt opp mot det praktiske og karrierejag mot omsorg. Å skrive bøker er ikke ordentlig arbeid, mener Emerenc. Til tross for at de er rake motsetninger, utvikler de to kvinnene er varmt vennskap, som ender med et utilgivelig svik. Eller var det nødvendig?
Szabó skilder dilemmaet som mange utsettes for: den viktige jobben eller omsorg for sine nærmeste? Åpningen tar fatt i den evige dårlige sammvittigheten som ligger der når det er for sent. Og beskrivelsen av ydmykelsen og nedverdigelsen som Emerenc utsettes for når døren slås opp, brenner seg fast i leseren. Døren har fungert for et stengsel for Emerencs følelser, og når den er borte blir hun enormt sårbar. Samtidig ser vi at folket i gata bryr seg om hvordan man skal få henne ut av situasjonen, de godter seg ikke over hennes ydmykelse, slik hun er redd for.

Det er lett å møte selv i døren i denne boka.

Aftenposten mener boka blir hos deg lenge.
NRK tar tak i kampen om å leve et verdig liv.

Salvadoreña

Cecilia Samartín har fått sin tredje bok oversatt til norsk. De to foregående har ligget på bestselgerlistene. Señor Peregrino er en besnærende beretning om imigrasjon og pilegrimsreiser, og jeg anbefaler den til spanskelevene for å få en lightversjon om hva pilegrimsferden til Santiago de Compostela kan være. Ut over det er det ei grei bok. Samartín er eksilcubaner, så beretningen hennes i Drømmehjerte er skrevet med et helt annet engasjement. Vi følge to kusiner gjennom den cubanske revolusjonen, den ene av dem flykter til statene tidlig på 60-tallet, og historien beskrives bl.a. gjennom brevskriving. Absolutt ei fin bok for å forstå mer av Cubas situasjon, selv om vinklingen er veldig eksilcubansk. Det er tydelig at Samartín selv kommer fra det øvre lag av samfunnet, som ikke hadde noen forståelse for revolusjonen i utgangspunktet. Nå er det mye som ikke fungerer på Cuba, det er sikkert og visst, men hvis de bare hadde hatt tilgang på varer, har likhetstanken noe for seg. Den største tabben Fidel gjorde, var å ikke gjennomføre frie valg.

Salvadoreña var en stor skuffelse, de to første bøkene var heller ikke stor litteratur, men denne gangen tar det ingen ende. Det ser ut som Samartín har som prosjekt å beskrive emigrasjon fra ulike latinamerikanske land, først Mexico, deretter Cuba, og nå El Salvador. Boka begynner fint, med en beskrivelse av nedslaktningen under borgerkrigen, grusomme handlinger som vi sjelden hører noe om, og hun får fram aspektet med partene i landet som marionetter i den kalde krigen. Men boka er minst 100 sider for lang, med følelsesladde forutsigbarheter. Ei novise begynner som nanny i en familie, forelsker seg i mannen i huset, og holder tilbake følelsene i årevis. En svulstig og intetsigende fortelling.

Morsomt å lese en anmeldelse som ender med å anbefale en helt annen forfatter :-)

Jeg er helt enig med NRK, og jeg skal ta for meg Magda Szabó i stedet for å kjøpe mer Samartín.