mandag 19. april 2010

Salvadoreña



Cecilia Samartín har fått sin tredje bok oversatt til norsk. De to foregående har ligget på bestselgerlistene. Señor Peregrino er en besnærende beretning om imigrasjon og pilegrimsreiser, og jeg anbefaler den til spanskelevene for å få en lightversjon om hva pilegrimsferden til Santiago de Compostela kan være. Ut over det er det ei grei bok. Samartín er eksilcubaner, så beretningen hennes i Drømmehjerte er skrevet med et helt annet engasjement. Vi følge to kusiner gjennom den cubanske revolusjonen, den ene av dem flykter til statene tidlig på 60-tallet, og historien beskrives bl.a. gjennom brevskriving. Absolutt ei fin bok for å forstå mer av Cubas situasjon, selv om vinklingen er veldig eksilcubansk. Det er tydelig at Samartín selv kommer fra det øvre lag av samfunnet, som ikke hadde noen forståelse for revolusjonen i utgangspunktet. Nå er det mye som ikke fungerer på Cuba, det er sikkert og visst, men hvis de bare hadde hatt tilgang på varer, har likhetstanken noe for seg. Den største tabben Fidel gjorde, var å ikke gjennomføre frie valg.
Salvadoreña var en stor skuffelse, de to første bøkene var heller ikke stor litteratur, men denne gangen tar det ingen ende. Det ser ut som Samartín har som prosjekt å beskrive emigrasjon fra ulike latinamerikanske land, først Mexico, deretter Cuba, og nå El Salvador. Boka begynner fint, med en beskrivelse av nedslaktningen under borgerkrigen, grusomme handlinger som vi sjelden hører noe om, og hun får fram aspektet med partene i landet som marionetter i den kalde krigen. Men boka er minst 100 sider for lang, med følelsesladde forutsigbarheter. Ei novise begynner som nanny i en familie, forelsker seg i mannen i huset, og holder tilbake følelsene i årevis. En svulstig og intetsigende fortelling.
Morsomt å lese en anmeldelse som ender med å anbefale en helt annen forfatter :-)
Jeg er helt enig med NRK, og jeg skal ta for meg Magda Szabó i stedet for å kjøpe mer Samartín.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar