fredag 24. august 2012

JA til Kari, NEI til Tjuven

Kari Stai har nettopp gitt ut oppfølgeren til suksessen Jakob og Neikob. Å leke med navnet Jakob er en så god idé, at det er vanskelig å fatte at ingen har funnet på det før. Slik er det med de virkelig gode ideene. 

I den første boka var Jakob den offensive: "Du seier vel ikkje nei til ein bolle?" Neikob svarer som alltid NEI, og får dermed en bolle. Dette er en tvist som også små barn forstår. Neikob ble framstilt som den tverre, likevel kom hans nektelser til nytte for å komme seg ut av krokodillemagen.

I oppfølgeren er det Neikob som fører de fleste samtalene. Han ber om hjelp til å bygge ut huset sitt, og når han hører at Tjuven har rømt fra fengselet, tar han initiativet til å dra ut å lete opp han. Jakob svarer selvfølgelig JA til forslaga.

De drar ut med ein tilhenger full av maling, det er typisk Kari at slike tilsynelatende uviktige detaljer får betydning. I Blodrik og blodfabrikken lekte hun seg med røde ting, som viste seg å være nyttige. Malinga de har med seg, bruker tyven til å male Jakob med sine egne farger, og han selv får Jakobs farger. Dermed havner Jakob i fengsel. Munnen til Jakob går oppover både når han blir arrestert og i politibilen. Først når han sitter alene i cella, vender munnen nedover.

Neikob ordner opp, får malt Tjuven i sine egne farger, og sperret han inne i huset sitt. Når Jakob og Neikob kjører hjem fra fengselet, får han Jakob til å love en ting: "Du må alltid seie NEI til tjuven!" JA! seier Jakob. Rett etterpå roper Tjuven "Jakob, Jakob! Kom og hjelp meg ut!" NEI, tjuven, svarer Jakob. Han har omsider lært grensesetting. På det siste bildet har både Jakob og Neikob oppovermunn, sola skinner på Jakobs hus, der Neikob også har flytta inn, men det regner over Neikobs hus, der tjuven sitter fanga.

Kari Stai skriver på nynorsk, og det er Samlaget som gir ut bøkene. Det klinger godt. Jeg kjøpte boka i dag, og lot 7-åringen lese boka høyt, stave seg gjennom den er vel mer dekkende. "Den er skrevet på litt annerledes språk". "Det er nesten som svensk". "Tante, jeg leser rødt selv om det står raudt, jeg". Dette er neppe et godt tegn for mållaget. Desto viktigere at slik slagere er skrevet på nynorsk.

Vi koste oss med boka som helhet. Og vi lo begge i starten av boka mens de leter etter tyven:
Men dei finn ingen tjuv.
-JA, JA, seier Jakob.
- NEI, NEI, seier Neikob.

Forøvrig er den artigste app-en jeg har på iPhonen min, den første boka til Jakob og Neikob. Anbefales til alle som er i nærheten av barn. Den er full av effekter.
Håper virkelig Samlaget satser på en app av denne oppfølgeren også. Gjerne med bollelukt :)

onsdag 22. august 2012

En spennende stemme fra Cuba: alle drar sin vei

Wendy Guerra er en spennende forfatter. I sommer har jeg lest to bøker av henne. I Jeg var aldri førstedame heter hovedpersonen Nadia Guerra, og i "alle drar sin vei" er det Nieve Guerra som beretter om sitt liv i dagbokformat. Nadia ligner på nadie som betyr ingen, og Nieve betyr snø. Hun beholder altså etternavnet sitt i begge bøkene, og sier dermed at de er selvbiografiske. De fiktive fornavnene sier kanskje noe om isolasjonen hun føler.
"Alle drar sin vei" er en sterk oppvekstroman med en alkoholisert og voldelig far, som etterhvert drar, og en nevrotisk mor. Dette temaet har mange forfattere i hele verden, og det er mange likhetstrekk med Tore Renberg, Karl Ove Knausgård (hvis kamp jeg fortsatt ikke har begitt meg i gang med) og svenske Åsa Linderborg. Den store forskjellen er at i Skandianavia er resten av samfunnet forholdsvis velfungerende. På Cuba er det lite som fungerer. Ideene er gode, men Wendy Guerra synliggjør hvordan de politiske eksperimentene påvirker familieliv og enkeltindivid.
 
Jeg har vært på Cuba et par ganger, og kjenner meg godt igjen i mye her. Det tristeste er at ungdommene har ei plan om å komme seg ut av landet. De har ikke opplevd Cuba før revolusjonen og skjønner ikke hva opprøret var mot, de ser bare at de er isolert, og blir påminnet det gjennom turismen, eksilcubanere som kommer innom med forsyninger (medisiner, klær teknologiske duppedingser og penger) og ikke minst internett som de har en begrenset adgang til. Jeg bodde i ei Casa Particular som en gutt på 21 hadde ansvaret for, han bodde der sammen med kjæresten som var like gammel. De hadde ei plan om å gifte seg med hvert sitt søskenbarn i California, og skille seg etter tre år. Og de kunne fortelle at vennene hadde lignende planer. Veldig trist for landets framtid at ungdommen drar.

Wendy Guerra har opplevd at alle rundt henne drar, hun har selv vært ute på noen stipendopphold, men "borte bra, hjemme best". Hovedpersonen i "alle drar sin vei" kommer seg aldri ut. En av konsekvensene av begrenset ytringsfrihet, er overvåkning. Det er en sterk scene når mor og datter drar ut på svømmetur for å kunne snakke. I havet finnes det ingen mikrofoner - man kan ikke stole på noen.

Bøkene hennes blir utgitt i Barcelona, og romanene er forbudt på Cuba. Jeg gleder meg til å lese mer av henne.

onsdag 8. august 2012

Haiene

"Haiene" er ei fin og rar bok. Jeg har lest altfor lite Bjørneboe, Bestialitetens historie står urørt i bokhylla, og dette er påminner om at de bør flyttes derfra til nattbordshylla. På videregående leste vi "Semelweiss" og "Til lykke med dagen", jeg likte begge godt, og likevel har det ikke blitt flere av han før nå.
Det er blitt skrevet mye om"Haiene" og det skjønner jeg godt, for her er det mye å ta tak i. Umiddelbart hadde jeg stor glede av beskrivelsen av selve seilerlivet. Det er akkurat 20 år siden 150 studenter fra Trondheim la ut på seilas med Statsraad Lehmkuhl til Færøyene. En uforglemmelig tur, der flere av oss kravlet opp til røylen 49 meter over havet, etter et obligatorisk døgn med spying. Bjørneboe gir en innføring i sjømannsterminologien, uten at det blir brifete.
Seilasen forfølges av haier av ulike typer, disse beskrives også nokså inngående, og reflekterer muligens ulike menneskeraser. Felles for alle er at de har en umettelig sult. Det er en sterk scene der tre haier blir fisket opp i båten, og når de halvdøde slippes tilbake til de andre, er det ikke bare slik at de spiser opp slektningene sine, de spiser også av seg selv.
Ombord på båten er det ca 30 stykker, fra hele verden. Mindretallet er europeerne, men de er også offisererne, altså de med makta. Gjennom hele boka er det slåsskamper mellom grupperinger i mannskapet, og det pågår en kamp mellom mannskap og offiserer.
Både kapteinen og annenstyrmann er norske, men de snakker bare norsk seg i mellom ved tre anledninger, når det snakkes om noe fundamentalt viktig.
Kapteinen er glad i penger, og smugler perler, mannskapet vet dette, og forsøker å få tak i verdisakene. Annenstyrmannen er vel den Bjørneboe identifiserer seg mest med. Handlingen er lagt til det forrige århundreskiftet. Marx tanker er godt kjent, men ingen vet enda konsekvensene av væpnet revolusjon. Det er ingen tvil om at Bjørneboes egen ide er ren passifistisk.
At det kommer et skibbrudd er ingen spoiling, det blir antydet helt fra starten, men man skulle tro at de ble forfulgt av haier når de forsøker å redde seg i land, eller at de begynner å spise hverandre for å overleve, så mye som det er snakk om kannibalisme i boka. Men neida, her legges alle våpen til side, dvs alle bytter på å bære dem. Ingen hersker over noen andre, og alle lever side om side i ren fordragelighet. Den rene utopia.
Den sterkeste historien er vel båndet som utvikler seg mellom londongutten Pat og annenstyrmannen, det blir en slags gjensidig avhengighet.