søndag 25. september 2011

Den tidsreisendes kvinne

Vi har vel alle tenkt tanken: Det hadde vært morsomt å reise framover i tid, og vite hva som kommer til å skje. Hvilke konsekvenser får valgene vi tar? Audrey Niffenegger har tatt tanken helt ut, og lekt seg med Henry og Clare. Henry har sin første tidsreise på sin femårsdag. Hun møter han for første gang når hun er 6 og han er 36, han møter henne for første gang når han er 28 og hun er 20. Forvirrende? Det er bare forbokstaven. For lesere som er avhengig av kronologiske historier, er ikke dette så enkelt.

Når det er sagt, er ikke dette akkurat noen tung og komplisert lesing, heller tvert i mot. Det er ren feelgood, der man ikke trenger å tenke så mye. Men det er fascinerende at hovedpersonen kan reise framover i tid, vite når medmennesker og han selv skal dø. Da skulle man tro at han kan påvirke framtida, men det prøver han å unngå så langt det er mulig. Noen morsomme unntak er lotto og aksjer - det er uskyldig og en enkel måte å tjene penger på. Det hjelper Clare som vier sitt liv til kunsten.

Først og fremst er dette en kjærlighetshistorie. De er ment for hverandre. Han er fullstendig avhengig av henne. Hun er som en fiskerenke - hun venter mye, og er 100% trofast i tankene gjennom hele boka, med en lengsel etter han - som kan forsvinne når som helst, og en lengsel etter et normalt liv. Hun venter forøvrig på noe godt.

God ide, litt for lang, lettfordøyelig - rett og slett underholdende, verken mer eller mindre.

fredag 16. september 2011

1001 bøker: Ringeren i Notre-Dame - Victor Hugo

Jeg skjønner ikke hvor jeg har vært, som ikke kjenner denne historien fra før! Etter at jeg satte lydboka i bilen, har jeg hørt om Quasimodo og Esmeralda stadig vekk. Slik har vel alle det med ord man ikke var klar over eksisterte, og nå altså historier som tydeligvis er allemannseie.
Victor Hugo kjenner jeg bare til som forfatter av Les Miserables, musikalen kjenner jeg ut og inn og jeg har sett en filmatisering av romanen, men boka er fortsatt ulest... Ringeren i Notre-Dame har hittil bare vært en tittel for meg, uten noe slags assosiasjoner. Takket være "1001 bøker du bør lese før du dør", har jeg nå tatt tak i en del titler av denne typen.
Den vakre sigøynerpiken Esmeralda er vel så mye protagonist i denne boka som misfosteret Quasimodo, Ringeren i Notre-Dame. Så er det laget både opera og ballet basert på Victor Hugos romandenne historien, og de bærer navnet "Esmeralda". Disney har derimot latt fokuset være på den kuppelryggede Ringeren.
Mange menn er betatt av Esmeralda. Quasimodos historie minner om Skjønnheten og Udyret. Hans verge Frollo forlater sin prestegjerning for å gi etter for sitt begjær til Esmeralda. Poeten Gringoir blir reddet ved at Esmeralda går med på å gifte seg med han, ekteskapet blir aldri fullbyrdet, som det heter så fint. Esmeralda selv vil bare ha kapteinen Phoebus, som også faller for henne ei kort stund. I tillegg til alle disse fortapte mennene, har vi forbyttede babyer, mysteriespill, kåring av narrepave, de lovløses rettsal, og ikke minst: en detaljert beskrivelse av den gotiske katedralen. Klokkene i denne har gjort Quasimodo døv, som om han ikke hadde nok med sitt ene øye og pukkelrygg.
Morten Røhrt leser fantastisk bra!

søndag 11. september 2011

Å forevige seg selv (dQ del to, kap VIII-XI)

Don Quijote og Sancho Panza legger optimistisk ut på sin tredje reise. Denne gangen begynner de med Toboso der de skal oppsøke Dulcinea som dQ har snakket om i snart 450 sider nå. På vei til Toboso har SP og dQ en morsom og dagsaktuell samtale. Det har etterhvert blitt klart at SP er ute etter makt og berømmelse, så de snakker om hva som skal til for å bli husket. SP kommer til at det er bedre å satse på å bli helgen enn ridder, sjansen er mye større for å bli husket da. DQ trekker linjer til Herostratos som satte fyr på et av guds underverk for å få oppmerksomhet. Det ble befalt at han ikke skulle få oppmerksomhet... ligner ikke denne historien mistenkelig mye på andre som ønsker oppmerksomhet? Massemediene greier ikke å la være likevel....
Folk i dag har et sterkt ønske om å bli sett, idol-generasjonen har i det minste et produkt å vise fram, verre er det reality-deltakere som melder seg på kun for å bli berømt.
Dialogen mellom de to antiheltene blir stadig morsommere, og man sitter med et smil om munnen når SP febrilsk forsøker å lure seg unna at han faktisk aldri har møtt Dulcinea. Det er slett ikke merkelig at han tror det skal gå an å innbilde dQ at en bondepike er henne. Han har tross alt forvekslet mye rart tidligere. Det fine er at dQ går med på at hun er forhekset. Jeg har altså kommet forbi det stadiet der jeg irriterer meg over alt det irrasjonelle, og koser meg i stedet over galskapen. SP innrømmer sågar for seg selv at han er i ferd med å bli like gal, ettersom han fortsatt er med på tokten.
Den første kampen blir ført mot en teatertropp utkledd som bl.a. Døden og Djevelen. Det holder på å gå riktig galt inntil SP overtaler sin herre om at man aldri skal legge seg ut mot skuespillere. De har for mye sympati i befolkningen. De kommer seg unna, og bolken slutter som vanlig med at neste blok blir enda mer spennende. Ok, jeg koser meg over samtalene mellom de to, men de meningsløse kampene er jeg fortsatt litt usikker på...

tirsdag 6. september 2011

Den rettferdige - Helene Uri

Kan urettferdighet rettes opp? Det er utgangspunktet for Helene Uris roman "Den rettferdige". Den er skrevet på bakgrunn av gjenopprettelsessakene som kom på 2000-tallet. Da ble det kjent at bevisene som ble brukt i incest-saker på 90-tallet ikke gjalt. Incest er et vanskelig tema, det er heldigvis blitt en åpenhet rundt temaet de siste årene, noen som kanskje kan hjelpe de utsatte. Overgrep mot barn er helt avskyelig, forkastelig og at som verre er. Derfor blir fordømmelsen mot de som har utført slike handlinger sterk. Uri tar fram dilemmaet med de uskyldig dømte. Norge har en rettstat vi er stolte av, men det gjøres feil også her. Om folk blir frikjent etter å ha fått saken opptatt, slutter ikke nødvendigvis fordømmelsen blant folket.
Vi følger en familie med to døtre, der mora anklager sin utro ektemann for overgrep mot begge døtrene. Det er en allvitende synsvinkel, så vi følger både mora, faren, farens nye samboer, den yngste dattera og ikke minst advokaten til mora som har viet sitt liv til å få slike menn dømt, etter selv å vært unnvikende i ungdommen. Den eldste dattera ser vi bare fra utsida, hun har inntatt offerrollen, og vil ikke være med at historien kan være usann.
Temaet er alvorlig og krever innlevelse. På mange måter synes jeg Uri lykkes med å belyse de ulike aspektene her, og hvor vanskelig slike saker kan være, men på et vis er boka litt for lettlest. Språklig sett er Uri en mester. Det er ikke så mange lingvistiske spissfindigheter i denne som i de andre jeg har lest av henne, men også her viser hun at hun kan skrive.