tirsdag 8. oktober 2013

Gjesterommet - Helen Garner


Helen får besøk i tre uker av sin kreftsyke venninne. Hovedpersonen heter det samme som forfatteren, og det er grunn til å tro at det hele er selvopplevd.

Gjennom dette møtet blir vi på en var måte stilt overfor eksistensielle spørsmål.
Hvem skal si til en kreftsyk at alt håp er ute?
Har vi rett til å ta fra vedkommede troen på at det fortsatt kan finnes en kur?
Nyter vi de gode dagene?
Hva er viktig i livet, egentlig?
Nicola har ingen egen familie, og dette trykker nok på en knapp hos mange lesere som har valgt å ikke få barn, og ikke minst alle de som ikke kan få barn. Får man barn for å sikre seg at noen tar vare på en når man blir syk? Hva da med alle dem som har fått barn som ikke stiller opp?
Hva kan man kreve av sine venner? Og ikke minst, i disse regjeringserklæringstider: hva kan vi forvente av det offentlige når sykdom og alderdom kommer? Har vi mistet noe på veien i vår moderniserte verden?

Ordet palliativ er skremmende, og Nicola nekter Helen å ta kontakt med fagfolk. Det kan man jo også forstå.

Garner beskriver strevet med å ha henne i hus, minnene de deler, omsorgen er til stedet hele veien.

Enkelt er det ikke, og et romanen tar opp et vanskeslig tema med stor innsikt og varme.

Og guiritana? Guiritana nyter høstferien ettertenksomt på en fortausrestaurant med utsikt til stranda i guiritanaland, gir noen elever tilbakemelding innimellom, tar noen flamencoklasser, henger i bar med gaditanere som ikke har fått lønn på et halvt år, og ser på to mannfolk som bygger sandslott dag etter dag. Sånn gå no dagan...