Å forevige seg selv (dQ del to, kap VIII-XI)

Don Quijote og Sancho Panza legger optimistisk ut på sin tredje reise. Denne gangen begynner de med Toboso der de skal oppsøke Dulcinea som dQ har snakket om i snart 450 sider nå. På vei til Toboso har SP og dQ en morsom og dagsaktuell samtale. Det har etterhvert blitt klart at SP er ute etter makt og berømmelse, så de snakker om hva som skal til for å bli husket. SP kommer til at det er bedre å satse på å bli helgen enn ridder, sjansen er mye større for å bli husket da. DQ trekker linjer til Herostratos som satte fyr på et av guds underverk for å få oppmerksomhet. Det ble befalt at han ikke skulle få oppmerksomhet... ligner ikke denne historien mistenkelig mye på andre som ønsker oppmerksomhet? Massemediene greier ikke å la være likevel....

Folk i dag har et sterkt ønske om å bli sett, idol-generasjonen har i det minste et produkt å vise fram, verre er det reality-deltakere som melder seg på kun for å bli berømt.

Dialogen mellom de to antiheltene blir stadig morsommere, og man sitter med et smil om munnen når SP febrilsk forsøker å lure seg unna at han faktisk aldri har møtt Dulcinea. Det er slett ikke merkelig at han tror det skal gå an å innbilde dQ at en bondepike er henne. Han har tross alt forvekslet mye rart tidligere. Det fine er at dQ går med på at hun er forhekset. Jeg har altså kommet forbi det stadiet der jeg irriterer meg over alt det irrasjonelle, og koser meg i stedet over galskapen. SP innrømmer sågar for seg selv at han er i ferd med å bli like gal, ettersom han fortsatt er med på tokten.

Den første kampen blir ført mot en teatertropp utkledd som bl.a. Døden og Djevelen. Det holder på å gå riktig galt inntil SP overtaler sin herre om at man aldri skal legge seg ut mot skuespillere. De har for mye sympati i befolkningen. De kommer seg unna, og bolken slutter som vanlig med at neste blok blir enda mer spennende. Ok, jeg koser meg over samtalene mellom de to, men de meningsløse kampene er jeg fortsatt litt usikker på...

Den afrikanske farm - Karen Blixen

Som 13-åring så jeg den storslåtte filmen "Mitt Afrika" sammen ei venninne og hennes mor. Jeg husker at jeg likte filmen godt, det var mye afrikansk natur og en fin kjærlighetshistorie med Meryl Streep og Robert Redford. Etter at vi hadde sett filmen uttalte min venninnes mor at vi nok kom til å forstå mer av filmen når vi ble eldre. Den gang tenkte jeg at det var da voldsomt til undervurdering.

Denne uttalelsen ligger i bakhodet når jeg nå leser boka med tre ganger flere år på baken. En leseopplevelse er alltid preget av egne erfaringer og referanserammer. Jeg nyter Karen Blixens beskrivelser av landskap og dyr, selv om jeg vanligvis skummer meg gjennom slike avsnittet. Det er noe fascinerende med dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Boka er i stor grad selvbiografisk og handler om hennes år som baronesse i Kenya rundt den første verdenskrig. Det er interessant å lese hennes beskrivelser av de ulike folkegruppene som omgir henne. Her er det generaliseringer på rekke og rad, og når hun fordømmer afrikanernes tro på evolusjonsteorien til fordel for skapelsesberetningen, må jeg smile litt, evt riste litt oppgitt på hodet. Hun setter sivilisasjonens nyvinninger opp mot de "primitives" handlinger og tankesett. De innfødte befinner seg i ulike reservater, og hun nevner bare så vidt hvordan europeerne har tatt seg til rette. Det er "hennes" farm og "hennes" folk, filmen het sågar "Mitt Afrika". Når vi ser de såkalt siviliserte nyvinningene er i ferd med å ødelegge moder jord, kan man lure på fremskrittet i dette. Indianerne setter seg i et råd og diskuterer hvordan en nyvinning vil være for samfunnet og naturen om sju generasjoner, her er det noe vi har glemt mens vi skrider framover.

En morsom episode er når ti nakne høvdinger blir hyllet for sin innsats under krigen. Selv håper de på ei ku, men hvordan er vestlige utmerkelser? Medaljer! Hvor i all verden skulle de feste dem?

Boka er skrevet i 1937 og reflekterer datidens imperialistiske og rasistiske holdninger og må derfor ses i det perspektivet. Til tross for begrep som vi reagerer på i dag, omtaler hun folkene "sine" med respekt. Jeg likte spesielt den tredje delen "Av en emigrants dagbok", der hun kommer med små anektdoter som hun reflekterer over. Her er det ikke mulig å lese hurtig, man må stoppe opp, nyte og tenke over hva hun egentlig mener, og hva som er relevant av dette for meg i mitt liv. En fin bok som nytes på en fin søndag med hjemmelaget knekkebrød og kaffe latte til frokokst, mens andre seiler forbi på en katamaran.

Og Robert Redford? Han kommer flyvende inn med et småfly der protagonisten kan sitte foran piloten og la vinden blafre i håret mens de ser Afrikas sletter ovenfra. Flyet blir hans bane, begravelsen er gripende. Ektemannen nevnes bare i en bisetning hundre sider før, så her er det ingen spor av noe trekantdrama - det sterkeste jeg husker fra filmen.

I det siste kapitlet tværer hun ut avskjeden med farmen og verdensdelen. Her viser hun virkelig at hun har respekt for naturen og de innfødtes tradisjoner. Absolutt en bok det er verdt å lese, velfortjent plass blant de 1001 man må lese før man dør. Takk til Line som satte meg på tanken.

1001 bøker jeg bør lese før jeg dør

Hvor mange år vi har igjen på denne jord, er det veldig få som vet. Hvor vidt vi blir i stand til å lese selv, evt høre lydbøker, vet vi heller ikke. Det er ingen enkel jobb å velge ut de 1001 man bør lese, men Peter Boxall har altså samlet en hel masse folk som har kommet til enighet om en liste. Jeg skaffet meg boka i går, det er en tung og fargerik bok, med fine bokomtaler av de utvalgte bøkene. Tallet stammer fra de 1001 nettene Sjeherasad satt og fortalte historier, den boka er den første som nevnes. Jeg har ikke lest den, men jeg har i det minste spilt Rimskij-Korsakovs musikalske tolkning av den.

Jeg har imidlertid tatt fram gullpennen, og laget en stjerne ved de bøkene jeg har lest. Og det er heldigvis ikke så få.

Line har startet en lesesirkel for å lage denne lista lengre, så nå har jeg skaffet meg Karen Blixens afrikanske farm.

Noe som undrer meg, er at de har tatt inn 19 norske bøker i tillegg til de 6 som er nevnt i originalen, uten at de har merket av hvilke av dem. Jeg tviler på at Anne B. Ragdes berlinerpopler var med opprinnelig... Og hvor i all verden er Ibsen??? Det er ikke lett å lage en kanon....

De jeg har lest så langt:
Cervantes: Don Quijote (foreløpig bare del 1, den samleses videre)
Christie: Doktoren mister en pasient
Kafka: Prosessen
Undset: Kristin Lavransdatter
Bojer: Den siste viking
Mann: Buddenbrook (denne har jeg begynt på, og avventer på at noen sier at vi skal samlese den)
Fontane: Effi Briest
Lagerlöf: Gösta Berlings saga
Hamsun: Sult
Tolstoj: Anna Karenina
Mann: Doktor Faustus
Mahfouz: Midaqq-smuget
Bjerke: De dødes tjern
Lindgren: Pippi Langstrømpe
Orwell: 1984
Frisch: Homo Faber
Puig: Boquitas pintadas
Marquez: Hundre års ensomhet

Marquez: Kjærlighetens i koleraens tid
Jurek Becker: Jakob der Lügner
Böll: Die verlorene Ehre der Katharina Blum
Saabye Christensen: Beatles
Tunström: Juleoratoriet
Allende: Åndenes hus
Eco: Rosens navn
Allende: Om kjærlighet og skygge
Høeg: Frøken Smillas fornemmelse for snø
Ambjørnsen: Elling-serien (avbrøt den fjerde...)
Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede
Kjærstad: Oppdageren
Coelho: Veronika vil dø
Loe: Navi. Super.
Schlink: Der Vorleser
Vargas Llosa: Bukkefesten
Martel: Historien om Pi
Murakami: Kafka på stranden
Zafón: Vindens skygge/La sombra del viento (lest på begge språk)
Petterson: Ut og stjæle hester
Ragde: Berlinerpoplene

Jeg er altså ikke opp i 100 en gang... Kanskje målet skal være 200 av disse. Jeg henger meg på det som skal samleses

Don Quijote stuper inn i avslutningen av første bok (DQ L-LII)

Endelig sommer i Trøndelag, verandaen inntas med en smoothie mens båtene putrer forbi og måkene passer på avkommet sitt - ikke helt stillferdig. Don Quijote blir omsider overtalt til å bli med hjem, men før det får vi enda en historie om en skjønn, ærbar jomfru.

Det kommer en gjeter forbi med ei geit som han omtaler med få positive ord. Han en blitt sviktet av jomruen han beilet til, og går derfor rundt og skjeller ut geiter. Don Quijote går til kamp mot han, det går riktig ille, begge går blodige ut av kampen. Vår antihelt gir seg ikke med det, for kampen blir avbrutt av en prosesjon. De hører en sørgende trompet og møter en hvitkledt prosesjon med jomfru Maria. Don Quijote tror dette er enda en jomfru han skal redde, og går til kamp mot hele prosesjonen. Presten i prosesjonen og vår prest kjenner hverandre, og omsider går dQ med på å bli fraktet hjem. At han går til angrep på disse hvitkledde tradisjonsbærerne (bokstavelig talt), har jeg faktisk en viss forståelse for. Første gang jeg så - og hørte - en prosesjon i Spania, syntes jeg det var skremmende. Særlig de broderskapene som har hvite drakter. At Cervantes nevner at de er hvite allerede på 1600-tallet, betyr vel at de kom før KKK i USA. Jeg synes likevel at de holder på denne tradisjonen i Spania, når draktene deres har blitt misbrukt på denne måten...

Sancha Panza surrer rundt med drømmene sine om grevskap og øyer. Nå har han i tillegg fått forestillinger om at han ikke trenger å jobbe for å styre: "det finnes noen i verden som forpakter sine herrers stater og gir dem så og så meget for året. De tar seg av styringen, og herren lever bekymringsløst og nyter avgiften han får uten å bry seg med noe." Dette vitner om at SP holder på å tippe over, samtidig som det nok ligger en samfunnskritikk det. Fortsatt finnes det statsledere som oppfører seg på den måten, og innen for adelskapet har det nok ikke vært få av dem.

Når de omsider kommer hjem, er nok ikke SPs kone lite skuffet over tilstanden de ankommer i, men hun omtaler han fortsatt som "kjære ektemann"...

Del 1 er gjennomlest, litt usikker på om jeg går løs på del 2 umiddelbart, men det er ingen tvil om det er morsomt å lese sammen med flere andre.

Vikinger, riddere, fiksjon og virkelighet (DQ XLV-XLIX

Uvirkelig er en av ordene som går igjen om dagen. Lesing blir det mindre av, dagene fylles med orkesterprøver på Stiklestad og nyhetssendinger... På Stiklestad varslet kristenkonservative demonstrasjon mot at flere trossamfunn skal ha dialog på det historiske stedet. De lar seg ikke stoppe av hendelsene i Oslo/Utøya. Toleranse og dialog er viktigere enn noen gang.

I vårt samlesingsprosjekt er dialogene mellom SP og dQ tilbake. SP prøver å overbevise dQ om at han ikke er forhekset, dQ argumenterer for at han er det. Før det havner alle parter i slåsskamp om bekken er en hjelm og om pakksadelen er seletøy for hest. "Presten ropte, vertinnen skrek, datteren ble fortvilet, Maritornes gråt, Dorotea var forvirret, Luscinda anspent og doña Clara besvimt", altså en hel rekke ulike reaksjoner på knivstikking, knyttneveslag, stokkeslag, spark og blodsutgytelse. Det kommer en kannik på banen som kritiserer ridderlitteraturen og samtidas skuespill. Han argumenterer over flere sider, og synet er vel Cervantes eget?

Hva er egentlig en ridder? Begrepet har fått en negativ klang de siste dagene... Flere har problemer med å skille fiksjon og virkelighet. Jeg er usikker på om jeg liker alle kampene don Quijote initierer, jeg tar avstand fra midlene Olav Digre benyttet for å innføre kristendommen til dette landet i 1030, og jeg har ikke ord for den avskyen jeg føler for at demokratiet blir så vanvittig brutalt angrepet 2011.... Liker bedre måten Jens Stoltenberg møter utfordringene på enn don Quijotes...

Balkongscenene står i kø (dQ XXXLII-XXXLVI)

Balkongen var velegnet for kurtisering i riddertiden. Denne gangen møter vi to femtenåringer som aldri har snakket med hverandre, de har kun sett hverandre fra balkongene, helst med gardinene trukket for. De har felt mange tårer fordi de vil ha hverandre. Om de blir gift får vi vel vite om en stund. Vertshuset er nå fullt av folk vi har møtt i løpet av de 350 sidene som hittil har omtalt dQs eventyr. Den ene floken etter den andre blir løst.

Don Quijote selv kommer omsider på banen igjen, og han prøver å holde avstand til en skjønn jomfru fordi har han lovet seg bort til Dulcinea. Av en eller annen merkelig grunn - det er slett ikke enkelt å forstå hvorfor han havner opp i de ulike slituasjonene - rir han bort til en balkong, og blir bundet fast i den ene handa opp til rekkverket. Etter lang tid rører Rocinante på seg, og han blir hengende etter armen. Fortsatt med æren i mer eller mindre behold.

Sancho Panza må gå i kamp med en væpner fordi det er under dQs verdighet, og deretter dukker barbereren med bekkenet og eselsadelen opp. Det er fortsatt mye som er uløst når ukas leseøkt er over.... og jeg holder fortsatt ut, kanskje kommer det en prins på en hvit hest til min balkong også...

Arabisk prinsesse svikter sin far (dQ XXXIX-XLI)

I ukas lekeøkt er don Quiojte og Sancho Panza totalt fraværende, hva de holder på med, får vi vel kanskje vite snart. Hele bolken er viet krigsfangen som dukket opp med en arabisk prinsesse på slutten av forrige kapittel. Hun er kristen i sitt hjerte og rømmer sammen med flere kristne fanger. Historien har mange trekk fra eventyrene, det begynner med en far og tre sønner, der alle tre drar ut i verden. Hva som har skjedd med faren og de to andre har vi ikke fått høre, så det forundrer meg ikke om de dukker opp etterhvert også. Vi har en rik araber og en vakker datter, hun rømmer med gods og gull, faren tas til fange under rømmingen, men settes fri når de kommer til spansk jord. Alle blir plyndret en gang til, og omsider oppnår de til fastlandet. Snipp snapp snute.

Egentlig begynte jeg å bli lei av tullet til dQ, men nå begynner jeg å savne han. Det er mange lange avstikkere i denne boka. I denne bolken nevnes navn på krigshelter og konger. Blant annet Diego de Urbina, navnet lyder kjent, og det viser seg at det fantes en maler som het det ansatt av Filipe II. Litt googling til viser at Cervantes selv deltok i den spanske armada under ledelse av Diego de Urbina (det er nok ikke samme person). En del av denne historien er derfor selvbiografisk.

Ellers må jeg si at den morsomste scenen var i hagen da Zoraida og krigsfangen møttes for første gang. De greier å lage hemmelige avtaler med den intetanende faren som tolk. Mesterlig gjort!

Hvem lurer hvem? (DQ kap XXXVI-XXXVIII)

Da er jeg installert i ei fullt møblert leilighet i Cádiz. Jammen er våre miserable venner don Quijote og Sancho Panza pryd på stuebordet her. Picasso berømte framstilling er allemannseie her i landet, og den kan altså dekorere et stuebord under ei glassplate. Den kan til og med plasseres under en fredslilje! Don Quijote er ikke særlig harmløs der han går løs på uskyldige folk, så denne plasseringen er vel ikke så veldig gjennomtenkt. På bar ble jeg sjekket opp av en fra La Mancha, han kunne fortelle at dQ ikke var gal, han røpet den siste replikken han har i romanen, men jeg vil ikke lurkikke på den enda. Her følges nemlig leseplanen så godt det lar seg gjøre.


I kapittel XXXVI dukker utrolig nok Luscinda og don Fernando opp. Hun i nonneklær, sukkende og klagende, han er også forkledt. Det samme er Dorotea, og Cardenio står bak ei dør. Det tar ikke lang tid før noen av dem begynner å kjenne igjen hverandre. Dorotea erklærer sin kjærlighet til don Fernando, Luscinda og Cardenio erklærer sin kjærlighet til hverandre og etter påtrykk fra alle, inkludert presten, vurderer også don Fernando Dorotea "som hun fortjener". Deretter strever han med å holde tårene tilbake, mens alle de andre tuter i vei, SP mest fordi han innser at Dorotea ikke er prinsesse Micomicona og dermed må han se langt etter sin lovede øy.


Kvinnesynet er helt utrolig, og kvinnene ser ikke ut til å reagere. Dorotea ber om å få være don Fernandos sanne og legitime hustru, eller i det minste la henne bli sin slavinne!!! Og Luscinda er ikke noe bedre idet hun sier til Cardenio: "De er, min herre, denvirkelige herre over denne Deres fange". Er det skjebnen som har ført de fire sammen? Cardenio tror det: "da Fortuna ville at jeg kunne kalle deg min." Presten henviser til "forsynets særlige inngrep" når han prøver å overtale don Fernando. Det hele er en utrolig scene, med kjærlighetserklæringer, gråt og lange monologer.


Don Quijote har sovet seg gjennom hele opptrinnet, og de andre bestemmer seg for å fortsette å lure han. Til SPs store glede, er Dorotea fortsatt prinsesse Micomicona som trenger hjelp. Lureriet blir ikke avsluttet, for inn kommer en krigsfange i maurerklær sammen med ei utrolig skjønn maurerinne. Hun snakker ikke spansk, men alle er enige om at hun er vakker.


Don Quijote avslutter ukas økt med en lang monolog om krigskunsten fortrinn i forhold til boklig lærdom. Et paradoks da han selv har blitt gal pga boklig lærdom, og mislykkes stadig med sine angrep med våpen. Den fredsliljen har vel sin misjon. Min venn fra La Mancha sier at han ikke er gal, og tilskuerne hans her mener at han taler klokt om soldatens utfordringer. Kanskje er han rett og slett blitt klok av alle bøkene, og det er han som lurer alle andre, inkludert oss lesere?

Jomfruer i nød og ærbare hustruer (DQ bok IV kap XXXII-XXXV)

Forrige leseøkt avsluttet med at don Quijote i et snev av selvinnsikt var skamfull over behandlingen Andrés fikk etter at han prøvde å redde han. I løpet av denne ukas 40 sider ligger han stort sett og sover, Sancho Panza er ute og passer på han. Når han våkner går han løs på noen vinsekker som han stikker hull på, som vanlig innbilder han seg at det er noe annet - denne gangen kjempen han har fått i oppgave å drepe. Han kneler foran presten og tror at han er prinsesse Micomicona. SP er fortvilet over at han aldri skal få sitt grevskap når han ser hvordan herren går løs på vinsekkene. De to turer altså fram som vanlig.

Størstedelen av denne bolken gjenga imidlertid en hel novelle om bestevennene Anselmo og Lotario, og ikke minst Anselmos hustru Camilla. Anselmo elsker sin kone og vil teste om hun er ærbar, han oppfordrer derfor vennen til å flørte med henne. Han går motvillig med på planen, og blir uforvarende forelsket i henne. Hun gjør en kort tid motstand, men gir etter for begjæret og forviklingene er i gang. Qué lío!

Hvem lurer hvem? Hvem skjønner at han/hun blir lurt? Hvem er alliert med hvem? Det er helt tydelig at ekteparet ikke er alliert med hverandre.

Det er en novelle med tydelig moral. Det går ille med alle tre. En mann skal stole på sin hustru, og ikke sette henne på prøve. En kone skal ikke ha en affære med sin manns beste venn. En god venn innleder ikke et forhold med hans kone. Bildet er hentet fra en italiensk side.

Kvinnesynet er langt fra nåtidas skandinaviske - kvinnene skal være jomfruer, dydige og ærbare. Går noe galt, er det deres feil.

Å love ut ei øy i La Mancha (DQ del 4, kap XXVIII-XXXI)

Fjerde del er skrevet av Cervantes selv, det var vel strengt tatt han som hadde skrevet tredje del også, men han hevdet hardnakket at det var en maurer.

Nå holder Sancho Panza på å miste forstanden, han maser om den øya han skal få, og havesyken som vi har sett antydninger til tidligere, forsterkes gradvis. Skjæret jeg ser fra verandakroken min holder neppe for han... Fra før har jeg hørt at SP skal overta galskapen til DQ, og DQ skal bli mer jordnær etterhvert. Har ikke sett noe til det siste enda.

Det dukker stadig opp nye personer med sine historier. Nå er det den skjønne Dorotea som kompletterer kjærlighets-beretningen til Cardernio. Det viser seg at hun allerede var gift med Don Fernando, han som hadde stjålet Luscinda fra Cardenio. Dette skal de nok ordne opp i etterhvert, men først blir Dorotea overtalt av barberen og presten til å være med på å lure DQ tilbake hjem. Hun har lest ridderromaner, så hun skjønner umiddelbart hvordan hun skal oppføre seg som en jomfru i nød. Følget begynner å bli ganskse stort: DQ, SP, presten, barberen, Cardenio og Dorotea, og man skal holde tunga rett i munnen for å henge med på hvem som lurer hvem, hvem som glemmer at de holder på å lure noen og hvem som skjønner at de blir lurt, hvem som er forkledt, hvem som vet hvem som er forkledt og hvem som fortsatt har forstanden i behold.

Følget treffer også igjen et par andre tidligere kjente. Gutten som ble rundjult av jordherren sin, har vært på hospitalet og blitt lappet sammen. Han anklager DQ for at skadene ble så store. Han som stjal eselet til SP dukker opp, og legger på sprang før han får noe straff. SP er lykkelig, og DQ lover han fortsatt de eselføllene han allerede har lovt han.

Det artigste denne gangen er nok hvordan man redder en jomfru i nød. De kaller henne Micomicona fra Micomicón (min komiske dame fra mitt komiske land). Her er det mye snakk om gunst.

"Deres store skjønnhet kan reise seg, for jeg tilstår Dem den gunst De anmoder meg om." sier DQ.

"Den gunst jeg ber om," sa jomfruen, "er at Eders edelmodige person straks skal dra sammen med meg, dit jeg måtte ønske å føre Eder og lover ikke å blande Eder i andre eventyr eller følge noen anmodning før de har hevnet en forræder som, mot all guddommelig og menneskelig rett, har usupert mitt kongedømme."

"Jeg sier jo at det innrømmer jeg Dem", svarte DQ.

En gunst blir anmodet om, en gunst blir tilstått, en gunst innrømmes, en gunst innvilges, en gunst oppfylles. Mitt ordforråd blir utvidet, og om hvem som virkelig blir begunstiget og om det hele er gunstig for SP, får vi vel se etterhvert.

Skarpsindige lavadelsmenn i korkek (DQ bok 1 del 3)

Av og til må man ta pause fra galskapen, og pinsedagen er tilbrakt med hyggelig selskap på Stokkøya. Ei øy Sancho Panza sikkert ville ha satt pris på å få herredømme over. Blåskjellene på strandbaren er fantastiske og utsikten er ubetalelig.

Lammesteken lages av villsau, og DQ ville nok ha imøtegått denne flokken med løftet sverd, jeg nøyde meg med løftet kamera. Ser for meg at landskapet de går rundt og kjemper sine kamper i, ligner litt på dette.
Ukas leseøkt handler knapt om DQ, han ble forlatt med buksa nede, og går rundt og risser inn bedrøvelige dikt om sin skjønne jomfru. Fortellermåten til Cervantes er fornøyelig. Eller er det kanskje Cide Hamete Benengeli som forteller??

"Det er da like bra å la ham sitte der innhyllet i sine sukk og sine vers, for å
fortelle det som skjedde med Sancho Panza på hans sendeferd"

SP drar hjemover for å hente tre eselføll, og primærbehov tvinger han til å gjøre en stopp på vertshuset der han ble kastet opp og ned i forrige kapittel. Der møter han presten og barberen som sorterte DQs bøker tidlig i historien. De ler seg skakke av SPs beretning og bestemmer seg for å kle seg ut som jomfru i nød for å lokke DQ med seg hjem. Presten kler seg først ut som dame, men finner ut at det ikke sømmer seg for en prest, så barberen må ta den støyten. De tre går tilbake for å lete opp DQ, SP tar den siste biten alene mens de andre gjemmer seg. Mens de venter møter de del gale Cardenio, og får høre resten av hans ulykkelige historie. Den innbefatter en skjønn dame som må gifte seg til penger mot sin vilje, og hun planlegger å bruke dolk. Et par likhetstrekk med den samtidige Shakespeare her, Shakespeare driver også med forvekslingskomedier. Hvem påvirker hvem? Hva var vanlig i samtiden?

På Stokkøya var vi inne i ei hule som i følge et infoskilt var der allerede før den siste istida. Hula er nå blitt en festplass. Cardenio bodde i en hule, trodde jeg - inntil jeg leste ordet korkek en gang til: kor-kek (hva i all verden er det??) eller kork-ek . Han bodde altså i noe som lignet et Pippi-tre.

Cervantes får volum på dette verket sitt gjennom å flette inn stadig nye historier inne i historien. Leseren blir narret til å lese videre gjennom at det stadig vekk blir fortalt halve historier. Del 3 ender før forkledningsplanen er gjennomført - så her er det bare å henge på videre.

Don Quijote gjenoppretter gullalderen (DQ XX-XXII)

Det er ikke småtteri til tanker antihelten har om seg selv: "Jeg ble etter himmelens vilje født inn i denne vår jernalder, for i den å gjenopprette gullalderen, eller Den gyldne alder, som den også kalles. Jeg er den for hvem de største bragder, de modigste bedrifter er forbeholdt." Den litterære epoken denne boka plasseres i, er gullalderen, om det er pga denne uttalelsen fra don Quijote, eller om begrepet fantes før romanen ble skrevet, er et spørsmål jeg overlater til nerdene blant bokelskerne.

Sancho er redd og holder don Quijote tilbake fra et hasardiøst angrep ved å fortelle en historie uten ende. Han forteller meget omstendelig, don Quijote påpeker at han ikke må gjenta alt to ganger. Fortellingen stopper opp da en fisker skal frakte tre hundre geiter én og én over ei elv, og Sancho er nøye med at hver eneste geit må komme seg over. Fortellinga blir avbrutt fordi don Quijote ikke holder orden på tellinga. Måten historien fortelles på, blir på et vis en parodi på fortellermåten i hele romanen om don Quijote.

Jammen dukker det opp flere møller, denne gangen stampemøller, og for en gangs skyld skjønner don Quijote at det virkelig er møller og ikke kjemper. Sancho ler seg skakk av forvekslingen. Dette skjer etter et nokså infantilt avsnitt der Sancho må gjøre sitt fornødne rett ved Rocinante. Han greier ikke å gå unna fordi han holder hesten slik at DQ ikke kan gå ut i en vettløs kamp midt på natta. Hendelsene er stadig godt egnet for barne-tv. Dette gjelder nok ikke forsvarstalen DQ holder overfor hallikvirksomhet, i det han frigir galeislaver som er på vei til galeien for å få sin straff. Å frigi disse fangene er nok et feilgrep, men for første gang snakker han hvertfall med alle involverte før han går til verks med sine "velgjerninger".

Jeg blir gjort oppmerksom på at jeg ikke vet hva "å være på galeien" egentlig betyr. Nok et nerdespørsmål. Referansene til tidligere og samtidig litteratur er stadig til stede, og endelig har jeg hørt om ei bok det refereres til. Den pitoreske Lazarillo de Tormes er godt kjent i Spania, og spanjolene henviser stadig til boka om å hykleri og fasadeliv (la hipocracia) - der hovedpersonen stiller seg utenfor huset sitt med en tannpirker for å vise folket at han er velfødd, enda han knapt har råd til mat.

Ridderen av den bedrøvelige skikkelse (DQ kap XV-XIX)

Om denne antihelten begynner å bli min venn nå, er jeg usikker på. Han roter seg opp i mange umulige situasjoner, og kroppen får gjennomgå hardt, så det er et under at han kommer seg på bena hver gang. Man skulle tro at tegneserieindustrien kjenner til hans bedrifter. Dette gjør han godt egnet til animasjoner for barn. Spanske barn er derfor vokst opp med El caballero de la triste figura.

Jeg har problemer med å synes synd på han der han tror vertshuset er en borg, en saueflokk betraktes som to hærer, og det siste han angriper er et prestefølge. Ribbein knekkes stadig vekk, og tennene ramler ut en etter en. De har ingen mat og likevel rir han ufortrødent videre på sin Rocinante.

Sancho Panza står han stort sett bi, han prøver å fortelle han hva ting virkelig er, samtidig som han stadig lar seg overtale til å delta i kampene. Kroppen hans får gjennomgå vel så mye som den vandrende ridderen. I en scene blir han kastet opp og ned på et ullteppe i lang tid - det kan være en morsom lek, men når ribbeina allerede er knekket og man knapt kan gå, er nok ikke denne flyturen særlig lekbetont.

Væpneren truer med å gå hjem, men husker øya han skal få, og i kapittel XIX lanserer han et passende kallenavn på sin herre: Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Som el Caballero andante går uanfektet videre i sin søken på eventyr, leser jeg sakte videre. Leseplanen til samleserne er passe langsom, så selv om jeg verken har noen særlig medfølelse eller synes det er komisk nok til at jeg ler mens jeg leser, er jeg fortsatt ajour med leseplanen.

Don Quijote bok 1 - del 2

Her var det jeg ga opp forrige gang jeg prøvde å lese denne bejublede boka. Det tar ei stund før cliffhangeren fra del 1 fortsetter, først leter Cervantes opp et arabisk manus, som han må få oversatt. Han som i del to har kritisert at oversatt litteratur mister noe på veien. Merkelige greier. Det arabiske manuskriptet har en illustrasjon av Don Quijote og baskeren med løftede våpen fra forrige del. Cervantes harslerer med løgnaktige arabere, men gir dem en sjanse. Kampen ender nesten med forferdelse, men noen damer som legger seg i mellom. Kvinnene var altså ganske modige den gangen.

Så fortsetter hisotrien med at Sancho Panza maser om øya han skal få, Don Quijote maser om sin skjønne herskerinne Dulcinela av Toboso, og de vandrer videre på sin meningsløse ferd. De møter en horde av hyrder som forteller en langtekkelig historie om en skjønn jomfru; Marcela, som har forårsaket en ung gjeteres død. Vers på vers framsies om denne ulykksalige historie, inntil del to ender med nok en cliffhanger. Jeg var nesten på vei til å oppgi prosjektet her, men nysgjerrigheten på denne unge dama tok overhånd på slutten her: Marcela viser seg å være ei vakker kvinne med kloke tanker om balansegangen mellom skjønnhet og vidd. Hun setter riddere og gjetere på plass. Holder nok ut litt til - men i små doser av gangen. Det er fint at bokelskerne har satt den opp en langsom plan, å gå over til originalspråk er temmelig uaktuelt på nåværende tidspunkt.

Skal vindmøller bekjempes?

Sancho Panza har blitt lokket med i Don Quijotes gale verden. Agnet er å bli konge over ei øy - dette til tross for at ridderferdene deres foregår i Spanias innland - med lite tilgang til sjø og øyer. At han går med på denne lovnaden sier litt om hans intellektuelle nivå. Cervantes beskriver væpneren som en enfoldig bonde, men det er likevel han som prøver å overbevise Don Quijote om at det er vindmøller og ikke kjemper han går i kamp mot, og i siste scene av del 1, er det han som hevder at Don Quijotes offer egentlig er munker. Væpneren har altså enn så lenge bevart forstanden. Kampen mot vindmøllene har inspirert mange kunstnere, og psykologene snakker om Don Quijote-syndromet.

Det første kapitlet i ukas leseøkt omhandler forberedelse til bokbål. Trykkefriheten er en fundamental menneskerettighet, og bøkene som antihelten har forlest seg på, blir sortert av hans venner. Hans husholderske og hans niese vil brenne alt med en gang, mens barbereren og presten ser litt nøyere på samlingen. Man kan spekulere på hva som gjør at kvinnene går for fullstendig utslettelse. Det kan være fordi de ikke leser selv, og dermed ikke ser verdien av bøker som sådan. Muligens er de mer berørt av hans galskap, og vil kvitte seg med årsaken. Presten redder mange bøker fra bålet, og her er det man egentlig bør sette seg inn i samtidas litteratur. Det nevnes en masse titler og forfattere som presten uttaler seg om. Cervantes selv blir også nevnt blant bøkene i samlinga. Hans bok er en av de som blir reddet, for presten sier at han er en venn av forfatteren.

Denne delen inneholder alt det vanlig å kunne om Don Quijote: vindmøllene, væpnerens entré og bokbålet. Så da er det spørsmål om det er mulig å holde oppe interessen på resten, men Cervantes gjør det han kan for å holde interessen oppe: delen avsluttes med en nymotens cliffhanger, midt i kampens hete kommer forfatteren og lar leseren vente i spenning på neste del.

Cervantes kommenterer at oversatt litteratur mister noe på veien, så jeg vurderer fortsatt å finne fram originalversjonen - selv om det er stor fare for at men mister noe på veien da også...

Uansett: antihelten er en fornøyelig figur, og jeg fortsetter min kamp for vindmøller der Don Quijote avsluttet sin kamp mot.

En snublende antihelt pusser sitt visir

Det er tid for klassikere. Etter å ha lest ny og delvis merkelig nordisk litteratur i flere måneder, har jeg funnet fram Duun og Undset. Så begynner en del bokelskere å sette opp en plan for lavadelsmannen fra Mancha. Det er en bok jeg begynte på for lenge siden, men ga opp alle de meningsløse kampene han rotet seg inn i. Etter å ha tilbrakt tid med spanjoler, har jeg skjønt at dette er ei viktig bok for å forstå kulturen deres. Leseplanen er passe langsom, så langsom at jeg faktisk vurderer å smuglese litt. Kanskje jeg skal skaffe meg den på spansk også...

Til i dag skulle vi lese de fem første kapitlene. På den tiden har han lett fram en gammel rustning, reparert et visir, satt seg på et gammelt øk, og ridd ut i verden. Han har funnet opp en skjønn jomfru han skal ofre seg for, har han behandlet to horer som jomfruer, han har angrepet eseldrivere og blitt slått til ridder av en verdshuseier som morer seg over hans galskap. Don Quijotes egentlige navn er visstnok Quijada eller Quesada, sannsynligvis Quejana, som betyr en som klager. Vår helt er imidlertid slett ikke en som klager, heller tvert imot. Da han blir liggende urørlig etter å ha blitt overfalt av eseldrivere, begynner han å resitere ballader, helt til en nabo kommer og tar han med seg hjem. Hjemme har husfolk og venner vært bekymret for han og bestemmer seg for å brenne alle ridderbøkene hans.

Hele boka er en parodi på datidens ridderromaner, og de kan jeg ingenting om. Nysgjerrigheten er nok heller ikke stor nok til at jeg leter opp dem. Cervantes skriver at andre forfattere lar Don Quijote gå rett til vindmøllene med en gang, dette betyr vel at flere har skrevet om lavadelsmannen. Tror ikke jeg gidder å sjekke opp det heller.

Jeg vil heller bare fortsette å humre over denne halvgale mannen som tror at han skal redde verden fra urettferdighet. Så kan kanskje de andre samleserne opplyse meg litt. Man lærer jo i denne boken at det går galt hvis man forleser seg.

Oppsummering av samlesing til Nordisk råds litteraturpris 2011?

Flere bloggere har sammen lest syv romaner nominert til Nordisk råds litteraturpris. Nå er det i tillegg nominert diktsamlinger, noveller og et par romaner som fortsatt bare finnes på finsk og samisk, så vi har ikke lest alle de nominerte. Det har tydeligvis Marit Lindqvist i Sverige - tar av meg hatten for det! Her kan det altså komme inn noen perler fra sidelinjen... Observasjoner etter å lest syv romaner:

• Jeg visste ikke at det bare var helt nye bøker som ble nominert til prisen. Er faktisk usikker på om det er et tegn på kvalitet. For meg har prisen hengt høyt, de vinnerne jeg har lest tidligere, har jeg likt veldig godt. Derfor slang jeg meg med på samlesinga som Knirk satte i gang. Det at alle bøkene er nye, gjør meg litt betenkt - det er gjerne i ettertid man ser om litteraturen står seg.


• Man må skrive om psykisk helse for å bli nominert. Kanskje er det et tegn på at psykisk helse er på vei ut av tabuland, ellers så blir ikke litteraturen bra nok uten menneskesinnet fingranskes, muligens er det flere som sliter med psyken nå.


• Flere av bøkene spinner rundt reelle personer: Nordenswan fletter inn musikere fra Led Zeppelin (må man spørre om lov til slikt?), Voetman skriver om Plinius den eldre og Plinius den yngre og Wahlström skriver om Runeberg. Både Grimsrud og Klougart er for en stor del selvbiografisk. Figurene til Tiller er delvis gjenkjenbare karakterer i lokalmiljøet i Namsos/Otterøya.


• Dette var mitt første samlesingsprosjekt, og det ga absolutt mersmak. Innimellom var det litt hektisk greie det innen fristen, og noen av bøkene var litt merkelige.

Så hvem vinner i år? Det er utrolig patriotisk å si at de to romanen Norge har nominert ligger best an. Jeg plasserer helt klart Grimsrud og Tiller på topp høyt over de andre. Tiller er nominert for sin bok nummer to av tre, han avsluttet sin andre bok med en cliffhanger. Derfor mener jeg han kan vente med å få prisen til prosjektet er fullført. Tar virkelig av meg hatten for hans innsikt i menneskesinnet og kommunikasjonen mellom mennesker.

Hvis jeg får bestemme, går altså prisen til Beate Grimsrud for En dåre fri. En bok som stadig kommer tibake i bevisstheten min. Nå har jo også Sverige nominert denne boka, så da blir det ikke fullt så patriotisk å stemme for denne.

Jeg likte Flugtämjaren til Wahlström, så jeg setter den på tredje plass av de syv. Den er full av referanser jeg ikke kjenner til, men det er en roman man kan lære noe av. Både i forhold til finsk kultur, samlivet med en kunstner og en kunstners stigning og fall.

Josefine Klougarts Stigninger og fald er vakker og poetisk. For langsom etter min smak, men det er aboslutt en forfatter jeg skal lese mer av. Det skal noe til at debutanter får denne prisen.

Danmarks andre nominasjon Vågen av Voetman er merkelig og veldig grotesk, men har absolutt sine kvaliteter.

De to småstatenes bidrag kommer dårligst ut etter min mening. Ålands Nordenswan blir for lettvint, og Grønlands Olsen har en annerledes krim som forsåvidt er besnærende lesning. Man lærer noe om Grønland - men Nordisk råds litteraturpris? Neppe.

Jeg stemmer for å sette fri dåren :)

Samlesing: Josefine Klougart - Stigninger og fald

Tenkte kanskje dette kunne være en roman om en families stigning og fall, men det er visstnok naturen på Mols som har stigninger og fall - og jeg som trodde Danmark var flatt som ei pannekake! Den nordiske samlesingen nærmer seg langsomt klimaks - den endelige kåringen av prisvinneren offentliggjøres 12. april. Når vi minnes barndommen vår, dukker små episoder og bilder opp, ikke en sammenhengende historie. Det ser ut som dette er utgangspunktet til den danske debutanten Josefine Klougart. Hvor vidt boken er selvbiografisk, vet jeg ikke, men jeg-personen heter Josefine. Nok en gang møter vi psykiatrien - hovedpersonens mor er på et tidspunkt innlagt på et sanatorium. Datteren ser henne ta piller en dag, og i løpet av romanen dør hun, og vi får aldri vite hvorfor - slik barn av og til blir forskånet for den virkelige sannheten. På mange er dette hyllest av Mols, både landskapet og livet på landet. Flere av minnene handler om dyr - med hesten som det sentrale. Opplevelsen av eggene som hadde utviklete forstre i stedet for plomme, er sett med barneøyne. Avsnittet jeg likte best er der hun beskriver listene sine - hun har en hel bok med ulike lister - over planter hun kjenner, over storesøsterens venninner, over ting hun kan vurdrer å gi lillesøsteren, men er usikker på om hun vil savne. Lister er fint, da får man orden på livet sitt - kanskje... Boka er tynn, skriften er stor, og kapitlene korte med dertilhørende halve sider. Likevel tok det tid å lese den - ikke fordi jeg leste den på dansk, men fordi språket er lyrisk, det skjer ikke så mye, og flere episoder stimulerer sanseapparatet, slik at man blir oppfordret til å ta inn inntrykkene. Dramaturgisk sett er jeg litt usikker, handlingen hopper fram og tilbake, og det er ting man ikke får svar på. Kanskje krever boka at man leser den en gang til, den er vakker nok til det - men det for holde med én gang for min del. Fin bok til å være en debutant, leser gjerne mer av henne, men det forundrer meg hvis hun får Nordisk råds litteraturpris.

Samlesing: Tiller - Innsirkling 2x2

Før jeg gikk i gang med samlesingen av nominerte til Nordisk råds litteraturpris, hadde jeg allerede lest Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller. Dvs jeg hadde lyttet til den, og planen var å lese den til samlesingsdatoen. Det har jeg resignert på, så jeg lar det første blogginnlegget bli stående som mitt bidrag.

Nå skal det sies at boka absolutt tåler å bli lest igjen. Av bøkene jeg har lest de siste tre månedene, er det denne og Grimsrud En dåre fri som stadig kommer tilbake.

Det er mye fint å si om innsirklingsprosjektet til Tiller. Han lar virkelig folk som har kommet litt skjevt ut i livet få en stemme. Det er spennende å lese deres refleksjoner rundt handlingsmønsteret deres.


Tiller skildrer mange sterke historier. I ettertid er den sterkeste historien den om mora som lukker øynene for mannens overgrep mot sønnen. Hvordan er det mulig at mødre greier å overse dette? Det er nok mange som går rundt og vet, men tanken er så ille at de later som de ikke vet. Det er sterkt å lese om hennes ønske om tilgivelse fra sønnen. Hvilke mekanismen gjør at mennesker lukker øynene for det som skjer med deres nærmeste? Er det mulig at fru Fritzl i Østerrike ikke har hatt mistanke om hvor alle barna som dukker opp på trappa kommer fra? For å nevne en av de verste sakene som er omtalt de siste åra.

Denne ukas eksempel på øyelukking er vel det som skjer i Libya: et febrilsk "The people love me, they will die to protect me"...

Tiller tør å gå inn i dysfunksjonelle familier og beskriver det som skjer med en stor innsikt. Han har absolutt mulighet for å gå av med seieren her, men jeg holder en knapp på at Grimsrud vinner og at de sparer Tiller til han er ferdig med prosjektet sitt.

Samlesing: Wahlström - Flugtämjaren

Etter en forvirrende åpning, viste denne romanen seg å handle om Finlands store nasjonalskald J. L. Runeberg. For meg var navnet ukjent, men svenske kolleger og et par andre i omgangskretsen hadde hørt om han, så jeg tar det som en brist i min allmennkunnskap. Han står bak "Vårt land, vårt land, vårt fosterland", så noe har jeg i det minste hørt av han... Avsnittet om hvordan diktet ble tonesatt, er fornøyelig. Komponisten valgte tretakt for at det ikke skulle være en kampsang man kunne bruke i revolusjonær sammenheng. Svensk versjon finnes her - med unionsløven plassert midt i flagget.

De fleste av de andre bøkene vi har lest i samlesingen av nominerte til Nordisk råds litteraturpris 2010 har handlet om psykisk ustabile personer. Et tema som er viktig nok, men det var befriende å lese en bok med helt annet fokus.

Erik Wahlström har kalt boken en roman, grensen mellom biografi og roman er vag her. Han siterer dikt og brev gjennom hele boka. Kanskje burde jeg lese mer om og av Runeberg før jeg uttaler meg... Det er tydeligvis gjort mye forskning på han, og et spørsmål som dukker opp stadig vekk, er hva Wahlström egentlig tilfører denne historien. Noe må det være etter som han er nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Wahlström har valgt en allvitende fortellerstil, der han lar Runeberg selv og mange i hans familie og omgangskrets fortelle sine versjoner av hendelser. Til slutt i boka gir han til og med plass til hans avdøde foreldre - skal dette forklare noe av personligheten hans?

Den fortellingen som tar størst plass i boka, er ekteskapet med forfatteren Frederika og hans notoriske forkjærlighet til yngre kvinner. Vi møter hans forsvar av dette, hans mening om hvordan kommunikasjonen i ekteskapet ble dårligere. Dette settes opp mot Frederikas syn på saken. Vi følger også flere av hans andre kvinner, spesielt Emilie som var hans muse i over tyve år. Etter at Runeberg lenkes til en rullestol pga slag, blir de to kvinnene venninner.

Hans diktning har stor plass i romanen, dikt blir sitert og historiene rundt tilblivelsen av diktene setter dem inn i en sammenheng. I tillegg til en stor mengde kjærlighetsdikt, har han skrevet mye som hyller Finland, spesielt det finske innlandet og dyrelivet. Flere av kapitlene i boka ender med at dyr forteller sine opplevelser. Runeberg var glad i naturen og gikk mye alene blant dyrene i oppveksten. Om han brukte mye tid på å temme fluer skal være usagt.

Kolleger og kritikere har forventninger og meninger om hans forfatterskap. Han skrev sine beste dikt tidlig, og mange venter på at han skal følge opp. Finland har ingen konge, og Runeberg blir hyllet som en, noe han misliker sterk. Han vil heller gå på jakt enn å delta på høytidelige tilstelninger.

Jeg leser romanen parallelt med Anna Karenina, og ser en del likheter. Tidsepoken er den samme, og refleksjoner rundt ekteskap og kjærlighet er sentralt i begge.

Det er en roman som lærer oss en del om Finland, svenskenes stilling i Finland, nasjonsbyggingen på 1800-tallet, gifte kvinners utholdenhet med selvopptatte menn, elskerinners utholdenhet med selvopptatte menn. Boka er fin, men bedre enn Beate Grimsrud er den ikke, og når slett ikke opp til fjorårets finske vinner Sofi Oksanen.