søndag 28. august 2011

Den afrikanske farm - Karen Blixen

Som 13-åring så jeg den storslåtte filmen "Mitt Afrika" sammen ei venninne og hennes mor. Jeg husker at jeg likte filmen godt, det var mye afrikansk natur og en fin kjærlighetshistorie med Meryl Streep og Robert Redford. Etter at vi hadde sett filmen uttalte min venninnes mor at vi nok kom til å forstå mer av filmen når vi ble eldre. Den gang tenkte jeg at det var da voldsomt til undervurdering.
Denne uttalelsen ligger i bakhodet når jeg nå leser boka med tre ganger flere år på baken. En leseopplevelse er alltid preget av egne erfaringer og referanserammer. Jeg nyter Karen Blixens beskrivelser av landskap og dyr, selv om jeg vanligvis skummer meg gjennom slike avsnittet. Det er noe fascinerende med dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.
Boka er i stor grad selvbiografisk og handler om hennes år som baronesse i Kenya rundt den første verdenskrig. Det er interessant å lese hennes beskrivelser av de ulike folkegruppene som omgir henne. Her er det generaliseringer på rekke og rad, og når hun fordømmer afrikanernes tro på evolusjonsteorien til fordel for skapelsesberetningen, må jeg smile litt, evt riste litt oppgitt på hodet. Hun setter sivilisasjonens nyvinninger opp mot de "primitives" handlinger og tankesett. De innfødte befinner seg i ulike reservater, og hun nevner bare så vidt hvordan europeerne har tatt seg til rette. Det er "hennes" farm og "hennes" folk, filmen het sågar "Mitt Afrika". Når vi ser de såkalt siviliserte nyvinningene er i ferd med å ødelegge moder jord, kan man lure på fremskrittet i dette. Indianerne setter seg i et råd og diskuterer hvordan en nyvinning vil være for samfunnet og naturen om sju generasjoner, her er det noe vi har glemt mens vi skrider framover.
En morsom episode er når ti nakne høvdinger blir hyllet for sin innsats under krigen. Selv håper de på ei ku, men hvordan er vestlige utmerkelser? Medaljer! Hvor i all verden skulle de feste dem?
Boka er skrevet i 1937 og reflekterer datidens imperialistiske og rasistiske holdninger og må derfor ses i det perspektivet. Til tross for begrep som vi reagerer på i dag, omtaler hun folkene "sine" med respekt. Jeg likte spesielt den tredje delen "Av en emigrants dagbok", der hun kommer med små anektdoter som hun reflekterer over. Her er det ikke mulig å lese hurtig, man må stoppe opp, nyte og tenke over hva hun egentlig mener, og hva som er relevant av dette for meg i mitt liv. En fin bok som nytes på en fin søndag med hjemmelaget knekkebrød og kaffe latte til frokokst, mens andre seiler forbi på en katamaran.

Og Robert Redford? Han kommer flyvende inn med et småfly der protagonisten kan sitte foran piloten og la vinden blafre i håret mens de ser Afrikas sletter ovenfra. Flyet blir hans bane, begravelsen er gripende. Ektemannen nevnes bare i en bisetning hundre sider før, så her er det ingen spor av noe trekantdrama - det sterkeste jeg husker fra filmen.
I det siste kapitlet tværer hun ut avskjeden med farmen og verdensdelen. Her viser hun virkelig at hun har respekt for naturen og de innfødtes tradisjoner. Absolutt en bok det er verdt å lese, velfortjent plass blant de 1001 man må lese før man dør. Takk til Line som satte meg på tanken.

søndag 21. august 2011

Harens år

Med ærfuglene svømmende forbi og vepsen surrende rundt ørene, har jeg nå kost meg med nok en Paasilinna. "Harens år" ble utgitt i 1975, ble ikke oversatt til norsk før i 2004 og jeg har altså ikke oppdaget forfatteren før i år. Det har tydeligvis Erlend Loe, her er det store likhetstrekk med hans Doppler. Boka er en kritikk av bylivets stress og materielle jag, samt institusjoner som f.eks. ekteskapet, forsvaret, Sovjetunionen og kirka.

Som Alice følger etter en kanin til Eventyrland, følger Vatanen en hare inn i Finlands dype skoger. Både det ene og andre skjer på hans søken etter et fredelig liv.

Boka er på ca 150 sider, og burde i utgangspunktet være lettlest. Ideen er humoristisk og det skjer mye. Likevel har jeg brukt en del tid på boka, jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje er det et eller annet med at ideene er bedre enn selve gjennomføringen...

Da jeg var ferdig, så jeg at den er med på lista over de 1001 bøkene som bør leses før man dør, dermed kunne jeg markere enda ei bok der. Grei bok, fin avkobling, humor som muligens appellerer til noen, en hyllest til naturen og de finske skogene. Forøvrig er vi godt inne i harens år nå, i følge den kinesiske kalenderen.

lørdag 13. august 2011

Kjerringer - hae feminae vincent mares

Helene Uri må ha noen svært negative erfaringer som kvinne fra universitetsmiljøet og sannsynligvis andre miljø. Foreløpig har jeg bare lest "De beste blant oss" og "Kjerringer", og begge er preget av sterke kvinner som prøver å gjøre oppgjør med en mannskultur.

Selv har jeg vært lei meg for at jeg ikke var litt eldre på 70-tallet, da marsjering i gatene hadde noe for seg. Damene i forrige generasjon gjorde en formidabel og viktig jobb, som vi nyter godt av i dag. Likevel opplever kvinner små ting i yrkeshverdagen, og av og til på hjemmefronten, som kan være vanskelig å ta opp, og som viser at det fortsatt er en jobb å gjøre. Det er dette Helene Uri tar opp i denne boka. Hun tyr til hevn. Etter 22. juli har vel hevntanker blitt mindre akseptable... Hevnene de fire-fem damene koker sammen er forholdsvis uskyldige og fører til en endring hos ofrene - eller gjerningsmennene...

Uri har satt et kveldskurs i latin som ramme for romanen. Dette er et fiffig grep, da hun f.eks. kan bruke hevngrep fra romerne. Hun får også boltre seg språklig, og her er hun en mester. Ordforrådet er rikt, og man lærer en og annen latinsk frase underveis. (Det er litt irriterende med alle de innskutte parantesene, er det godt språk å bruke så mange av dem?)

Selv tok jeg latin på Dragvoll for snart 20 år siden, og moret meg stort med beskrivelsen både av språktimene og kursdeltakerne. Hvem i all verden melder seg frivillig på et latinkurs? Etterhvert måtte jeg også bort til bokhylla og finne fra den ekstremt regelmessige grammatikken fra den gangen. Det er vel passende kjerring-aktig med smothie basert på selvplukket bringebær...

Jeg stusser over en del ting i denne boka. For eksempel er det merkelig at en moderne kvinne holder et utviklingshemmet barn og brystkreft skjult så lenge etter at Wenche Foss har brutt tabuene mange år tidligere. I tillegg var det mye overnaturlig hekseri her. Og norske kvinner begynner å bli så sterke nå at menn har vanskelig for å finne rollen sin. Mange tyr til postordre-bruder fordi vi er for kresne og selvstendige. Uris prosjekt er ikke akkurat å belyse dette aspektet....

Boka er fornøyelig, og fungerer helt fint som ren underholdning. Fellesskapet mellom kvinnene er sterkt. Jeg beundrer menn som gidder å fullføre den...


Og hva "hae feminae vincent mares" betyr? Slike kvinner vil beseire menn.

onsdag 10. august 2011

1001 bøker jeg bør lese før jeg dør

Hvor mange år vi har igjen på denne jord, er det veldig få som vet. Hvor vidt vi blir i stand til å lese selv, evt høre lydbøker, vet vi heller ikke. Det er ingen enkel jobb å velge ut de 1001 man bør lese, men Peter Boxall har altså samlet en hel masse folk som har kommet til enighet om en liste. Jeg skaffet meg boka i går, det er en tung og fargerik bok, med fine bokomtaler av de utvalgte bøkene. Tallet stammer fra de 1001 nettene Sjeherasad satt og fortalte historier, den boka er den første som nevnes. Jeg har ikke lest den, men jeg har i det minste spilt Rimskij-Korsakovs musikalske tolkning av den.

Jeg har imidlertid tatt fram gullpennen, og laget en stjerne ved de bøkene jeg har lest. Og det er heldigvis ikke så få.

Line har startet en lesesirkel for å lage denne lista lengre, så nå har jeg skaffet meg Karen Blixens afrikanske farm.

Noe som undrer meg, er at de har tatt inn 19 norske bøker i tillegg til de 6 som er nevnt i originalen, uten at de har merket av hvilke av dem. Jeg tviler på at Anne B. Ragdes berlinerpopler var med opprinnelig... Og hvor i all verden er Ibsen??? Det er ikke lett å lage en kanon....

De jeg har lest så langt:
Cervantes: Don Quijote (foreløpig bare del 1, den samleses videre)
Christie: Doktoren mister en pasient
Kafka: Prosessen
Undset: Kristin Lavransdatter
Bojer: Den siste viking
Mann: Buddenbrook (denne har jeg begynt på, og avventer på at noen sier at vi skal samlese den)
Fontane: Effi Briest
Lagerlöf: Gösta Berlings saga
Hamsun: Sult
Tolstoj: Anna Karenina
Mann: Doktor Faustus
Mahfouz: Midaqq-smuget
Bjerke: De dødes tjern
Lindgren: Pippi Langstrømpe
Orwell: 1984
Frisch: Homo Faber
Puig: Boquitas pintadas
Marquez: Hundre års ensomhet
Marquez: Kjærlighetens i koleraens tid
Jurek Becker: Jakob der Lügner
Böll: Die verlorene Ehre der Katharina Blum
Saabye Christensen: Beatles
Tunström: Juleoratoriet
Allende: Åndenes hus
Eco: Rosens navn
Allende: Om kjærlighet og skygge
Høeg: Frøken Smillas fornemmelse for snø
Ambjørnsen: Elling-serien (avbrøt den fjerde...)
Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede
Kjærstad: Oppdageren
Coelho: Veronika vil dø
Loe: Navi. Super.
Schlink: Der Vorleser
Vargas Llosa: Bukkefesten
Martel: Historien om Pi
Murakami: Kafka på stranden
Zafón: Vindens skygge/La sombra del viento (lest på begge språk)
Petterson: Ut og stjæle hester
Ragde: Berlinerpoplene

Jeg er altså ikke opp i 100 en gang... Kanskje målet skal være 200 av disse. Jeg henger meg på det som skal samleses

tirsdag 9. august 2011

Gjenferd

Nå har jammen den uskyldige fiolinen blitt et farlig syntetisk, narkotisk stoff!

Harry Hole er tilbake, tørrlagt og veltrimmet. Han mangler en langfinger, og har et stort arr opp fra munnviken, bare åtte kontakter på telefonen, og noen av dem er til og med døde.

Jeg begynte med å ta lydboka i bilen, men i starten blir vi presentert for flere fortellerstemmer, en er avdød, så da jeg fikk melding fra biblioteket om at jeg kunne få bokutgaven, tok jeg starten en gang til. Jeg hadde gått glipp av flere sentrale detaljer... Etterhvert som jeg kom inn i plottet og persongalleriet, gikk det greit å veksle mellom papir og lyd.

Jo Nesbø har denne gangen gått inn i narkotikamiljøet i Oslo, og nok en gang tar han tak i korrupte politimenn. Jeg lovte meg selv å lese et par feel-good-romaner før jeg tok noe som minner om traumene på Utøya, men her sitter jeg igjen. Vi skal kunne stole på politet, men de overlevende hadde naturlig nok vanskligheter med det, og Jo Nesbø er ikke nådig i sin beskrivelse av de utro tjenerne.


Det er et hardt gatemiljø som beskrives, og enda hardere går det for seg blant bakmennene. Henrettelsesmetodene er bestialske og detaljert beskrevet, og Harry Hole kommer seg unna gang etter gang, stadig mer lemlestet - som don Quijote?


Som vanlig snur løsningen seg flere ganger, man tror man har skjønt sammenhengen, hvem som snakker med hvem. Det ene gjenferdet dukker opp etter det andre, enten i virkeligheten eller i fantasien, noen er gjengangere og et av kallenavnene er Ibsen.


Jeg liker Harry Hole, jeg liker det småhumoristiske språket til Nesbø: "Mot den ene veggen var det stablet tomme Grandiosa-esker, et skjevt tårn av pizza", men nå spørs det om det kommer flere bøker om denne svære, mer eller mindre tørrlagte ekspolitimannen.


onsdag 3. august 2011

Den som elsket noe annet

Etter å ha forsøkt med ulike lydbøker i bilen, har jeg kommet til at krim er best egnet. Forøvrig leser jeg mindre og mindre krim. Denne har bare seks CD-er og burde være fort gjort. Men i de siste par ukene var behovet for å lytte til nyheter større.

Prosjektet til Karin Fossum er denne gangen å prøve å forstå hva som foregår i en pedofils hode. Vi følger gjerningsmannen helt fra starten, så usikkerhetsmomentet er ikke hvem som gjorde det her. Sejers kollega Skarre forsøker å sette seg inn i ulike typer parafili (å elske noe annet). Man får en viss forståelse for tankene, men det bør være langt mellom tanker og handling. Og akkurat dette er vel det mest urforståelige i forhold til angrepene på Oslo og Utøya. Vi har ytringsfrihet i dette landet, og den er hellig for oss, men det er helt vanvittig å iverksette slike planer.

Tilbake til Karin Fossum - jeg synes ikke boka er spennende nok, og hun greier ikke å nå til bunns på det psykologiske prosjektet hun prøver seg på. Den jeg likte best var faktisk Reinart. Han er en oppblåst mann som finner den første gutten sammen med sin kone. Han en er veldig stereotypt beskrevet, og ekteskapet deres er elendig. Det jeg likte var hans forhold til media, Karin Fossum beskriver kikkeren i oss. Hva driver tipserne til media? Og hva er medias rolle i kriminalsaker? Hva er det egentlig vi utenforstående vil vite?

Og jeg skal lete fram en feel-good-roman....

tirsdag 2. august 2011

Musikkens kraft

Enhver nordmann forsøker for tida etter fattig evne å forestille seg hvordan det er å gjemme seg på ei øy i over en time, mens en desperado plaffer ned venner og kjente. Helst prøver vi å unngå å forstå det...

Jeg hadde valgt Cellisten i Sarajevo som leselektyre til spelprøvene på Stiklestad (noen ganger blir vi sittende å vente mens de legge regi), og da tenkte jeg at kombinasjonen av musikk og kamp var passende. Det ble litt for passende. Folk har gått livredde rundt i Sarajevo i nesten 4 år! De eneste gangene de gikk ut, var for å skaffe vann og brød.
Sentralt i boka er en henrettelse av 22 mennsker i en brødkø, og en cellist bestemmer seg for å spille Albinonis Adagio hver dag kl 16 i 22 dager. Boka begynner med en anektdote om opprinnelsen til stykket. Det er visstnok ikke Albinoni som har skrevet det, og det stemmer godt overens med at det har med romantiske trekk enn barokken. Vakkert er det uansett, vi spilte det i Nord-Trøndelag kammerorkester i februar - virkelig meditativt er det.

Forfatteren beskriver hvilken effekt musikken har på den redde befolkningen, snikskytterne og hun som er satt til å beskytte han. Vi følger tre personer: den ene prøver å skaffe familien og ei sur nabokjerring vann, den andre jobber i et bakeri, og greier derfor å skaffe brød, og den tredje er en kvinnelig skytter som forsøker å redusere antall snikskyttere i åsene rundt Sarajevo. Det er en gripende historie, og med de grufulle hendelsene i Oslo og Utøya som bakteppe, blir boka enda sterkere. At musikken i gitte sammenhenger har en kraft når ord kommer til kort, er det vel ingen tvil om.