Med mandat til å drepe - Norske skarpskyttere

Tusenvis av ærfugl flyter fram og tilbake forbi verandaen min i novembersola. De er hyggelige naboer, og ingen har mandat til å drepe dem. Ikke det at jeg har lyst til å ha dem til middag, men jeg får heller aldri muligheten til en liten smakebit. Myndighetene har kontroll med hvilke dyr som kan felles, og de forsøker vel etter beste evne å ha kontroll over operasjonene norske ungdommer blir sendt til i andre land. I min klasse fra vgs tok 100% av guttene siviltjeneste, å gå inn i forsvaret var rett og slett ikke et alternativ som ble diskutert, den kalde krigen var nettopp over og tanken på å ty til våpen var helt fremmed. Jeg er ikke sikker på om alle ville ha valgt det samme i dag, men de fleste står nok fast på valget sitt, og for oss jentene var forsvaret en utdannings- og yrkesvei som var fullstendig utenkelig. Mine jevnaldrende som dro på utenlandsoppdrag for forsvaret, reiste gjennom FNs fredsbevarende styrker og det primære målet var først og fremst å hjelpe sivile i det landet de ble sendt til.

Nå har vi politikere som sender væpnede styrker til det ene landet etter det andre, og de bruker andre ord enn krig. Samtidig deler de ut krigsmedaljer, og debatten rundt den utdelinga dreier seg om hvor vidt det er kongen eller statsministeren som skal dele den ut. Ved å dele ut krigsmeldaljer, erkjenner myndighetene at vi deltar i krig likevel. Det merkelige er at folket ikke protesterer. Her deltar vi i en krig i 10 år, og vi fortsetter å diskutere størrelse på flatskjerm og lavkarbodiett.

Derfor blir denne boka ei viktig bok. Den er skrevet i jeg-person, så det ser ut som det er den samme personen som har ført alt i pennen, det er imidlertid et ukjent antall anonyme snikskyttere som står bak.  Boka er oppdelt i mindre avsnitt, små historier som belyser oppdraget på ulike måter. Vi får innsyn i opptrening, strategier og refleksjoner sniperne gjør seg under og etter et oppdrag. De innrømmer at de ikke alltid sover godt etter et "vellykket" angrep.

Konklusjonen er at det er jakten som driver sniperen, ikke drepingen.

Ei bok det absolutt er verdt å lese.