En snublende antihelt pusser sitt visir

Det er tid for klassikere. Etter å ha lest ny og delvis merkelig nordisk litteratur i flere måneder, har jeg funnet fram Duun og Undset. Så begynner en del bokelskere å sette opp en plan for lavadelsmannen fra Mancha. Det er en bok jeg begynte på for lenge siden, men ga opp alle de meningsløse kampene han rotet seg inn i. Etter å ha tilbrakt tid med spanjoler, har jeg skjønt at dette er ei viktig bok for å forstå kulturen deres. Leseplanen er passe langsom, så langsom at jeg faktisk vurderer å smuglese litt. Kanskje jeg skal skaffe meg den på spansk også...

Til i dag skulle vi lese de fem første kapitlene. På den tiden har han lett fram en gammel rustning, reparert et visir, satt seg på et gammelt øk, og ridd ut i verden. Han har funnet opp en skjønn jomfru han skal ofre seg for, har han behandlet to horer som jomfruer, han har angrepet eseldrivere og blitt slått til ridder av en verdshuseier som morer seg over hans galskap. Don Quijotes egentlige navn er visstnok Quijada eller Quesada, sannsynligvis Quejana, som betyr en som klager. Vår helt er imidlertid slett ikke en som klager, heller tvert imot. Da han blir liggende urørlig etter å ha blitt overfalt av eseldrivere, begynner han å resitere ballader, helt til en nabo kommer og tar han med seg hjem. Hjemme har husfolk og venner vært bekymret for han og bestemmer seg for å brenne alle ridderbøkene hans.

Hele boka er en parodi på datidens ridderromaner, og de kan jeg ingenting om. Nysgjerrigheten er nok heller ikke stor nok til at jeg leter opp dem. Cervantes skriver at andre forfattere lar Don Quijote gå rett til vindmøllene med en gang, dette betyr vel at flere har skrevet om lavadelsmannen. Tror ikke jeg gidder å sjekke opp det heller.

Jeg vil heller bare fortsette å humre over denne halvgale mannen som tror at han skal redde verden fra urettferdighet. Så kan kanskje de andre samleserne opplyse meg litt. Man lærer jo i denne boken at det går galt hvis man forleser seg.

Å kjempe for vindmøller

Neste samlesingsprosjekt er Don Quijote de la Mancha. Han er Norge mest kjent for å kjempe mot vindmøller. Bokringen har vært på Jøa i helga og opplevd Olav Duuns rike. Fra Jøa ser man vindmølleparken på Hundhammeren godt. Blant diskusjonene kom derfor estetiske og miljøemessige aspekt ved vindmøller opp.

De fleste er enige om at vi trenger å bruke strøm i dette landet. Jeg er avhengig av varmt vann og varmt hus. Utover det kan jeg kanskje greie meg med stearinlys... PC-en må kanskje lades innimellom... Vaskemaskina mi er jeg glad i, og jeg må innrømme at oppvaskmaskina er en av min kjæreste eiendeler.

Miljøaktivistene dukker opp hver gang man finner en ny måte å utvinne elektrisk kraft på. Solceller er kanskje den beste for miljøet, kanskje trengs det litt større panel enn det denne hytta benytter.

Når det gjelder det estetiske aspektet, er det mange som hevder at vindmøllene er så stygge. Jeg er ikke enig, det er direkte vakkert å se lange, slanke master som står på rekke og rad i horisonten.

På 1800-tallet var det ingen som så at Norge var vakkert heller, folk tenkte ikke på utsikten, de la husene i le for vinden. Så kom engelskmennene på ferie, og kommenterte den vakre naturen. Først da begynte Tidemann, Gude og kompani å beskrive naturen med penslene sine, og dikterne skildret fjord, fjell og storm. Estetisk smak endrer seg, snart er vindmøller vakre og vi kan fortsette vårt bekvemmelige liv.

Så jeg finner mitt visir, pusser mitt sverd, sadler mitt øk, skriver en sonette til el principe azul, og går i kampen for vindmøller.

Olav Duun - Mennesket og maktene før Jøatur

Bokringen drar til Jøa i helga, for å bli bedre kjent med Olav Duun. Der venter god mat, flott natur, forelesninger og ikke minst gode diskusjoner. I fjor hadde vi en vellykket tur til Røros med Falkbergets Fjerde nattevakt. Romanen ble diskutert fra mange synsvinkler, uten at vi nødvendigvis ble enige om noen felles tolkning. Det er vel det som kjennetegner god litteratur.

Denne gangen leser vi Mennesket og maktene, og jeg må si at selv om jeg er trønder, er det nesten som jeg leser ei tysk eller spansk bok. Man prøver å lese videre uten å skjønne alle ordene, og stadig vekk må avsnitt leses om igjen fordi viktige poeng ble oversett. Det er ikke mulig å skumlese deler av boka, for den fullpakket av hendelser eller betraktninger.

Romanen inenholder mye, og jeg er spent på hva vi får ut av alle disse fåmelte duun-karakterene. Torger, Helmer, Ludvik, Roald og Borghild er viet hver sine kapitler i boka, og tillegg blir vi kjent med en god del andre bl.a. Kari/Enka og tre søstre i Vikland. Hovedpersonene bor på et lite øyvær som blir utsatt for flom, og menneskene står maktesløse. Foreløpig ser jeg kjærlighetens makt, begjærets makt, Guds makt og naturens makt, etter helga kommer jeg vel med flere maktesløse betraktninger. Det er nesten som man bør ønske seg litt heftig storm...

Det er ikke langt mellom fyndora:

...han har ikkje sove bort sverdet sitt.

om en som hadde vært utro.

Ein har det som ein har det, samme kor ein gjømmer seg.

Lærer´n - Frank McCourt

Dette er fornøyelig lesning, spesielt for en lærer i videregående skole. Frank McCourt skriver om sin 30-årige lærergjerning i Brooklyn, der han har undervist engelsk for yrkeslinjeelever. For en utfordring! 175 elever i fem ulike klasser hver dag! Han kommer seg velberget gjennom det ved å fortelle om sin barndom i Irland, og han er kreativ når det gjelder undervisningsmetoder. Fortellerkunsten er sentral i klasserommet, og den gjør McCourts til en god forfatter. Alle historiene er tatt fra eget liv. Boka er en oppfølger av "Engelen på det syvende trinn" og "Ja så menn".

En av de fornøyeligste episodene er når han får fantastisk idé mens han leser alle de velformulerte forfalskede meldingene elevene kommer med. Elevene er enormt kreative når de skal lage unnskyldninger for hvorfor de ikke har gjort ting, eller hvorfor de ikke kom. Da skriver de målrettet og velformulert, så han leser opp flere meldinger høyt og lar dem skrive lignende meldinger til andre.

I lengre tid holder han på med høytlesing av oppskrifter, dette skaper diskusjoner og engasjement.

Både innen utdanning og helse preges Norge i dag av et dokumentasjonspress pga faren for kommende rettsaker. Lærerne bruker snart mer tid til rapportskriving og dokumentasjon enn til å være ute blant elevene. Folk er blitt stadig mer opptatt av rettighetene sine; elevene våre aner knapt hva pliktene deres er, men rettighetene ramser de opp uten å trekke pusten. Vi lever i et samfunn der stadig flere krever mer av samfunnet enn de gir tilbake... Av og til hender det nok at elever består bare fordi lærerne ikke orker styret som følger med klagene. I universitetssystemet har kunnskapsløftet ført til at flere får bestått eksamen fordi universitetet får betalt pr beståtte student.

Det sies at mye av dette kommer fra USA, og jeg lo meg gjennom McCourts beskrivelse av eksamenssensureringen, der lærerne leter etter positive ting i elevenes tekster, slik at det kan være mulig å la eleven stå, og slik at lærerne kan spise velfortjent lunsj. Morsom var også beskrivelsen av foreldremøtene, der bare én foreldre i løpet av hans karriere har spurt om avkommet trives på skolen...

McCourt setter fortellerkunsten i sentrum av sin undervisning, noe som står kontrast til den norske videregående skole, der laptopen står midt på pulten. Det er vel bare et tidsspørsmål før pendelen svinger igjen...

Han har mange refleksjoner rundt lærergjerningen, og gir mange eksempler på hvor viktig det er å møte elevene der de er, og motivere dem til å tenke selv. Dette er hvertfall ei fornøyelig bok som anbefales alle lærere :)

Påskekrim: Varsleren - Karin Fossum

Av en eller annen grunn har påska blitt høytiden for krim, både på TV og i bokform.Ikke en gang svenskene har denne tradisjonen. Visstnok er det forlagsbransjen som står bak fenomenet, da Gyldendal hadde annonsen "Bergenstoget plyndret i natt" i 1923. Det var ikke en nyhet, men tittelen på en kriminal. Året etter fulgte Aschehoug, og etter den tid har nordmenn lest krim i påska sammen med appelsiner og påskeegg. Jeg leser stadig mindre krim, men i anledning påska, har jeg kost meg den besnærende Varsleren av Karin Fossum.


Her ikke nødvendigvis selve kriminalhandlingene det som driver handlingen framover. Vi følger gjerningsmannen helt fra starten av boka, vi får en slags sympati med han, og lurer på hvilket pek han vil gjøre neste gang. Og vi lurer på om det noen gang vil komme et dødsfall i løpet av boka. Pekene han finner på underveis er morbide nok, så det trengs egentlig ikke noe skikkelig mord.


De fleste krimbøker handler om å gjette hvem som står bak handlingen(e) og hvorfor. Her er det mer fokus på hva som skjer i hodet på 17-åringen, og man lurer på hvor i all verden skolen og barnevernet har vært i hans oppvekst. Skildringen av forholdet mellom gjerningsmannen og bestefaren hans er god, og er med på å nyansere bildet av ungdommen. Konrad Sejer har en unik menneskekjennskap og det er en fryd å lese dialogene han fører. Privatlivet hans får ikke altfor stor plass, slik andre krimforfattere har en tendens til å ta med mer eller mindre interessante ekteskaps- og hverdagsbekymringer. På et sted er han takknemlig for sin egen oppvekst og dveler ved hvor viktig trygghet fra foreldrene er for at neste generasjon skal lykkes i livet. Fossum vier også ofrene for pekene plass, vi får se hvordan det går med dem ei stund etter hendelsene. Det psykologiske aspektet er viktig og hun lykkes ganske godt med det.


Utover det er det vanskelig å få krim til å bli god litteratur. Det er grei underholdning, og fint å ta fram i påskesola.

Engelen på det syvende trinn - Frank McCourt

I Limerick kommer ikke barna med storken, men en engel legger dem fra seg på syvende trinn. Når familien flytter til et hus uten trapp, konkluderer eldstemann med at det ikke kan bli flere småsøsken.

Irene er fulle av svart humor, det gjelder i det virkelig liv, og i denne boka. Frank McCourt skriver fengende historier, og det hele er basert på han eget liv. "Når jeg ser tilbake på barndommen min, fatter jeg ikke at jeg slapp levende fra det. Selvfølgelig var det en ulykkelig barndom: Lykkelige barndommer er ikke så mye å samle på. Verre enn en normalt ulykkelig barndom er en ulykkelig irsk barndom, og enda verre er en ulykkelig irsk-katolsk barndom."

Det var mye elendighet i Irland på 30 og 40-tallet: barn døde, det var lopper i sengene, det regnet da som nå - husene var kalde og folk ble syke, fedrene drakk opp ukelønna, britene dominerte landet, utedoene stinket, tuberkulose og andre smittsomme sykdommer florerte og arbeidsledigheten var stor. Framfor alt var de sultne hele tida, både når man leser denne og Hamsuns første bok, må man sørge for å ha noe å bite i.

Katolisismen preget hele samfunnet: Kvinnene sitter og ber rosenkransen uten hjelpe nære slektninger. Det er en merkelig kulde bestemødrene møter den hjemvendte barnefamilien med. Om det er religionen eller fattigdommen som forårsaker denne kulden er ikke godt å si. Man skal helst ikke synde, men hvis man har gjort det, er det bare å møte opp hos en prest og skrifte i vei. Ved å be noen ave mariaer, har man reddet seg fra evig fortapelse i helvete.

Ungene blir mobbet i Limerick fordi de har yankee-aksent, faren får ikke jobb fordi han har nordirsk aksent. Forfatteren la tydeligvis fra seg den nordamerikanske aksenten, for da han begynner å undervise i Brooklyn i voksen alder, oppfattes han som eksotisk av elevene sine der også.

Herlig lesning fra ende til annen, og nå skal jeg skaffe meg filmen :)

Hadde en måned med irske romaner i høst, før jeg besøkte min venninne i Dublin. Det er mange godbiter som gjenstår enda.

Oppsummering av samlesing til Nordisk råds litteraturpris 2011?

Flere bloggere har sammen lest syv romaner nominert til Nordisk råds litteraturpris. Nå er det i tillegg nominert diktsamlinger, noveller og et par romaner som fortsatt bare finnes på finsk og samisk, så vi har ikke lest alle de nominerte. Det har tydeligvis Marit Lindqvist i Sverige - tar av meg hatten for det! Her kan det altså komme inn noen perler fra sidelinjen... Observasjoner etter å lest syv romaner:

• Jeg visste ikke at det bare var helt nye bøker som ble nominert til prisen. Er faktisk usikker på om det er et tegn på kvalitet. For meg har prisen hengt høyt, de vinnerne jeg har lest tidligere, har jeg likt veldig godt. Derfor slang jeg meg med på samlesinga som Knirk satte i gang. Det at alle bøkene er nye, gjør meg litt betenkt - det er gjerne i ettertid man ser om litteraturen står seg.


• Man må skrive om psykisk helse for å bli nominert. Kanskje er det et tegn på at psykisk helse er på vei ut av tabuland, ellers så blir ikke litteraturen bra nok uten menneskesinnet fingranskes, muligens er det flere som sliter med psyken nå.


• Flere av bøkene spinner rundt reelle personer: Nordenswan fletter inn musikere fra Led Zeppelin (må man spørre om lov til slikt?), Voetman skriver om Plinius den eldre og Plinius den yngre og Wahlström skriver om Runeberg. Både Grimsrud og Klougart er for en stor del selvbiografisk. Figurene til Tiller er delvis gjenkjenbare karakterer i lokalmiljøet i Namsos/Otterøya.


• Dette var mitt første samlesingsprosjekt, og det ga absolutt mersmak. Innimellom var det litt hektisk greie det innen fristen, og noen av bøkene var litt merkelige.

Så hvem vinner i år? Det er utrolig patriotisk å si at de to romanen Norge har nominert ligger best an. Jeg plasserer helt klart Grimsrud og Tiller på topp høyt over de andre. Tiller er nominert for sin bok nummer to av tre, han avsluttet sin andre bok med en cliffhanger. Derfor mener jeg han kan vente med å få prisen til prosjektet er fullført. Tar virkelig av meg hatten for hans innsikt i menneskesinnet og kommunikasjonen mellom mennesker.

Hvis jeg får bestemme, går altså prisen til Beate Grimsrud for En dåre fri. En bok som stadig kommer tibake i bevisstheten min. Nå har jo også Sverige nominert denne boka, så da blir det ikke fullt så patriotisk å stemme for denne.

Jeg likte Flugtämjaren til Wahlström, så jeg setter den på tredje plass av de syv. Den er full av referanser jeg ikke kjenner til, men det er en roman man kan lære noe av. Både i forhold til finsk kultur, samlivet med en kunstner og en kunstners stigning og fall.

Josefine Klougarts Stigninger og fald er vakker og poetisk. For langsom etter min smak, men det er aboslutt en forfatter jeg skal lese mer av. Det skal noe til at debutanter får denne prisen.

Danmarks andre nominasjon Vågen av Voetman er merkelig og veldig grotesk, men har absolutt sine kvaliteter.

De to småstatenes bidrag kommer dårligst ut etter min mening. Ålands Nordenswan blir for lettvint, og Grønlands Olsen har en annerledes krim som forsåvidt er besnærende lesning. Man lærer noe om Grønland - men Nordisk råds litteraturpris? Neppe.

Jeg stemmer for å sette fri dåren :)