Samlesing: Josefine Klougart - Stigninger og fald

Tenkte kanskje dette kunne være en roman om en families stigning og fall, men det er visstnok naturen på Mols som har stigninger og fall - og jeg som trodde Danmark var flatt som ei pannekake! Den nordiske samlesingen nærmer seg langsomt klimaks - den endelige kåringen av prisvinneren offentliggjøres 12. april. Når vi minnes barndommen vår, dukker små episoder og bilder opp, ikke en sammenhengende historie. Det ser ut som dette er utgangspunktet til den danske debutanten Josefine Klougart. Hvor vidt boken er selvbiografisk, vet jeg ikke, men jeg-personen heter Josefine. Nok en gang møter vi psykiatrien - hovedpersonens mor er på et tidspunkt innlagt på et sanatorium. Datteren ser henne ta piller en dag, og i løpet av romanen dør hun, og vi får aldri vite hvorfor - slik barn av og til blir forskånet for den virkelige sannheten. På mange er dette hyllest av Mols, både landskapet og livet på landet. Flere av minnene handler om dyr - med hesten som det sentrale. Opplevelsen av eggene som hadde utviklete forstre i stedet for plomme, er sett med barneøyne. Avsnittet jeg likte best er der hun beskriver listene sine - hun har en hel bok med ulike lister - over planter hun kjenner, over storesøsterens venninner, over ting hun kan vurdrer å gi lillesøsteren, men er usikker på om hun vil savne. Lister er fint, da får man orden på livet sitt - kanskje... Boka er tynn, skriften er stor, og kapitlene korte med dertilhørende halve sider. Likevel tok det tid å lese den - ikke fordi jeg leste den på dansk, men fordi språket er lyrisk, det skjer ikke så mye, og flere episoder stimulerer sanseapparatet, slik at man blir oppfordret til å ta inn inntrykkene. Dramaturgisk sett er jeg litt usikker, handlingen hopper fram og tilbake, og det er ting man ikke får svar på. Kanskje krever boka at man leser den en gang til, den er vakker nok til det - men det for holde med én gang for min del. Fin bok til å være en debutant, leser gjerne mer av henne, men det forundrer meg hvis hun får Nordisk råds litteraturpris.

Baby Jane - Sofi Oksanen

Whatever happened to Baby Jane og hva i all verden skjedde med våren?


2010 var året jeg stiftet bekjentskap med tre markante, kvinnelige forfattere: Magda Szabó, Beate Grimsrud og Sofi Oksanen. Alle tre har en inngående kjennskap til menneskesinnet. Omsider har Oksanens andre bok blitt oversatt til norsk etter at debutromanen, Stalins kyr, og hennes tredje, Utrenskning, har blitt hyllet med omtaler og priser. Disse to treffer kanskje et større publikum fordi de i tillegg til vestlige utfordringer i nåtida (bulimi og trafficking) også gir et godt historisk bilde av Estland under sovjettida.


I Baby Jane er Estland helt fraværende. Vi befinner oss i Helsinkis lesbemiljø, og får innsyn i tabubelagte emner som lesbesex, telefonsalg av brukt undertøy og nattelivet på homsebarer. Altså langt fra boka den uskyldige boka jeg fullførte i går, selv om sex og knivstikking er tilstede i begge. Først og fremst er det en bok om depresjon og panikkangst, og om å bry seg om hverandre. Parallellene til Grimsrud blir tydelige, begge viser en kjennskap til sykdommen og kritikken av psykiatrien er tydelig.


Oksanen siterer sangtekster gjennom hele boka, og tittelen er hentet fra filmen Whatever happened to Baby Jane fra 1962 med Bette Davis og Joan Crawford i hovedrollene. De spiller søstre i filmen, men har begge fått status som lesbeikoner.

Det er en rå og direkte bok om forholdet mellom tre kvinner: Piki, ekskjæresten hennes, Bossa, og den nåværende kjæresten, som forteller historien. Det er snakk om før og etter natta på balkongen - vendepunktet i historien. Måten Piki isolerer seg på, minner om Szabós Døren. For hva hendte egentlig med Piki?

Handlingen er mer konsentrert enn i de andre bøkene av Oksanen, kompleksiteten med nåtid og fortid er ikke til stede, derfor mangler noen av kvalitetene hun er kjent for. Boken er absolutt verdt å lese for det, og jeg gleder meg til hun kommer med flere bøker.

Uskyld - Tracy Chevalier

For noen år siden leste jeg en perle av en bok: "Pike med perleøredobb". På flerintelligenstester scorer jeg minus på visuell intelligens, men den boken var en estetisk nytelse fra ende til annen. "Uskyld" av samme forfatter har også en del kunst i handlingen, men mer poesi enn visuell kunst. Det estetiske har ikke like stor plass som i bestselgeren.

Handlingen er lagt til London og Piddledalen tidlig på 1790-tallet. Samfunnsmessig får vi innsyn i motsetningene mellom by og land på den tiden, og ikke minst hvilken betydning den franske revolusjonen hadde på England. Det er slett ikke noen dyptpløyende historisk utgreiing - heller et historisk bakteppe for et forutsigbart lite mellommenneskelig drama.

Stadig kommer forfatteren tilbake til hva som er uskyld, og konskvensene var annerledes den gang enn nå. Blant alle personene møter vi tre tenåringsjenter, den ene blir overfalt på en mørk sti og stikker sin overgriper med kniv. Den andre blir skjenket full og forført av en sirkussønn hun har vært betatt av lenge. Den tredje drar til London for å søke lykken, ender opp som prostituert og blir gravid. De mister sin uskyld på ulike måter. Er de selv ansvarlige for sin skjebne? Hvordan ville det ha gått med dem i dag? De får støtte fra naboen, William Blake, dikter og kunstner, boktrykker og revolusjonær. Portrettet av han er ikke like besnærende som portettet av Vermeer i "Pike med perleøredobb". Sirkusunderholdning settes opp mot kampen om det daglige brød (brød og sirkus), virkelighetsflukt settes opp mot en brutal hverdag,

Skildringen av historiske London er ok, man lukter hestemøkken og ser for seg tåken. Historien om ungdommene er forutsigbar full av kliseer, grei underholdning, men ikke noe mer. Jeg likte helt klart "Pike med perleøredobb" mye bedre, dette er ok tankeflukt. Lytter til slutten samtidig som jeg har begynt på Oksanens "Baby Jane", som er alt annet enn uskyldig.

Ute snør det vannrett, verandaen er dekket av et hvitt ubesudlet teppe som dekker over all form for våryr umoralskhet...

Parken - Singh & Normann

Aschehoug har en serie som heter Lesehesten, som skal stimulere barn og unge til å lese bøker. Lesehestene har ulike farger ut i fra hvilke tema bøkene har. Anan Singh og Natalie Normann har nylig utgitt en bok sammen, merket med den skumle svarte lesehesten. Det er en grøsser beregnet på barn i 5.-7. klassen. Her blir skulpturer i parken forvandlet til monstre, man hører kloring på murveggen, ser mystiske spor, og hunder nekter å gå inn i parken.

Jeg leste boka om Amanda høyt for min 9 år gamle niese. Hun går i 3. klasse og syntes den var spennende, men ikke for skummel, enda boka er beregnet på litt eldre barn. Meningen er vel at barna skal lese boka selv, den egner seg imidlertid godt til høytlesning.

Amanda har akkurat kommet til Norge for å bo hos mormoren, fordi foreldrene har kommet bort i et jordskjelv i India. De dro til jordskjelvområdet gjennom en hjelpeorganisasjon. Hun strever med å komme inn i det norske samfunnet, og gjennom dette får Singh og Normann sagt noe om utfordringene våre nye landsmenn kan ha med å finne seg til rette. Måten læreren etterhvert ordner opp i konflikten mellom jentene og Amanda gjenspeiler dagens lærerjobb. Lærerne har som hovedoppgave å sørge for at klassens elever har det bra, hvis dette oppnås, kan forhåpentligvis fagene og læringen få plass. Et av midlene læreren har her, er å sende henne til psykologen. Møtet mellom psykologen og jenta er nok betegnende for hvordan mange unge opplever dette - hvordan kan et menneske som ikke har opplevd å miste foreldrene sine, skjønne hvordan hun har det?

Jeg spurte min niese om hva hun likte best. Svaret kom kontant: slutten! Uten at jeg skal røpe hvordan det hele går. 9-åringer vil nok ha en lykkelig slutt, og hvis man bare er garantert at det hele ender godt, kan historien være så skummel som bare det.

Min nærmeste nabo er Muustrøparken som er full av skulpturer av Nils Aas. De uskylde figurene hans er nok mindre egnet til å fantasere fra grøssere... Et monster med utgangspunkt i en ærfuglunge er ikke særlig skremmende, det var både tante og niese enige om.

Samlesing: Tiller - Innsirkling 2x2

Før jeg gikk i gang med samlesingen av nominerte til Nordisk råds litteraturpris, hadde jeg allerede lest Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller. Dvs jeg hadde lyttet til den, og planen var å lese den til samlesingsdatoen. Det har jeg resignert på, så jeg lar det første blogginnlegget bli stående som mitt bidrag.

Nå skal det sies at boka absolutt tåler å bli lest igjen. Av bøkene jeg har lest de siste tre månedene, er det denne og Grimsrud En dåre fri som stadig kommer tilbake.

Det er mye fint å si om innsirklingsprosjektet til Tiller. Han lar virkelig folk som har kommet litt skjevt ut i livet få en stemme. Det er spennende å lese deres refleksjoner rundt handlingsmønsteret deres.


Tiller skildrer mange sterke historier. I ettertid er den sterkeste historien den om mora som lukker øynene for mannens overgrep mot sønnen. Hvordan er det mulig at mødre greier å overse dette? Det er nok mange som går rundt og vet, men tanken er så ille at de later som de ikke vet. Det er sterkt å lese om hennes ønske om tilgivelse fra sønnen. Hvilke mekanismen gjør at mennesker lukker øynene for det som skjer med deres nærmeste? Er det mulig at fru Fritzl i Østerrike ikke har hatt mistanke om hvor alle barna som dukker opp på trappa kommer fra? For å nevne en av de verste sakene som er omtalt de siste åra.

Denne ukas eksempel på øyelukking er vel det som skjer i Libya: et febrilsk "The people love me, they will die to protect me"...

Tiller tør å gå inn i dysfunksjonelle familier og beskriver det som skjer med en stor innsikt. Han har absolutt mulighet for å gå av med seieren her, men jeg holder en knapp på at Grimsrud vinner og at de sparer Tiller til han er ferdig med prosjektet sitt.

Yogatur til Barcelona

Barcelona er byen som har alt. Strand, fantastisk arkitektur, musikk og dans i alle sjangere, shoppingmuligheter, folkeliv, hyggelige kaféer, gode restauranter. Etter noen kunst- og musikkturer dit, var det yoga og mat som var denne turens fokus. Det høres kanskje absurd ut å dra til en storby for å gå på yoga, men det var virkelig en fatastisk kombinasjon. Barcelona er den byen i Spania med flest yogastudioer. Vi fant et fantastisk studio - Mandiram, like ved Plaza Catalunya. Den andre dagen i storbyen brøt vi oss opp til yoga kl 08, og trodde at vi skulle gå å legge oss etterpå...
...stinne av energi, gikk turen i stedet til stranda - til klar himmel og februarsol. Av turistgjøremål, gjorde jeg bare to ting. Sist sommer leste jeg Havets katedral, og et gjensyn med Santa Maria del Mar, var derfor veldig morsomt. Helt utrolig at de bygde denne kirka i løpet av 55 år med handkraft på 1300-tallet. Ei venninne hadde med boka som lydboka, og lyttet til den mens hun var inne i kirkerommet - en magisk opplevelse! Barcelona hadde ikke vært den byen den er, hvis det ikke hadde vært for arkitekten Gaudí. Vi bodde rett ved Casa Milá, og dermed ikke langt fra Casa Batlló. Det anbefales på sterkeste å ta en tur innom begge to, spesielt øverste etasje av Casa Milá, taket er også besnærende. Denne gangen var jeg altså ikke innom noen av dem. Parc Güell derimot er et flott sted å spise lunsj på, her har Gaudí boltret seg med Hans og Grete-hus.Og det er et yrende folkeliv der.
Av kunst/arkitekturopplevelser må man bare innom La sagrada Familia, og Picasso-museet er fint. Det kommer an på museumskondisjonen - her er det mye å ta av. Denne gangen ble det mest yogaog strand...

På matfronten gikk det mye i sushi - yum :) Kan ellers anbefale den lille familiebedriften Mesón Jesús på Plaza del Pi i det gotiske kvarteret og en bitteliten anonym restaurant med fantastisk mat: Bodega Vasconia. I El Born var vi på Champañería. Det var tross alt ikke bare yoga og sushi på denne turen...

Anna Karenina - Leo Tolstoj

En klassiker det er skrevet mye om. Den inspirerte Teodor Fontane til å skrive Effi Briest. Vi følger tre ektepar, og Anna Kareninas skjebne blir inderlig beskrevet. Dette er en av litteraturhistoriens heftigste kjærlighetshistorier. Den stiller på linje med Romeo og Julie og Rosmerholm. Hvorfor alle disse ender med selvmord har blitt diskutert opp gjennom tidene, og jeg er ikke sikker på om jeg forstår det. I litteraturen er den sterke kjærligheten også den umulige kjærligheten.

Årsaken til at jeg har tatt opp Anna Karenina igjen, er vinterferiens søstertur til Riga, hvor vi så stykket som ballett.

Slik jeg forstår Tolstoj, prøver han ikke bare å skildre en heftig kjærlighet, han kritiserer også samfunnets måte å handtere forholdet mellom den gifte Anna Karenina og offiseren Vronskij. Etter at de to får en datter og reiser til Italia, mister de sin sosiale status, og den største utfordringen for Anna, er at hun mister omgangskretsen sin og sin sosiale anseelse. I tillegg til at alle tar avstand til henne, blir kommunikasjonen mellom Vronskij og Anna stadig dårligere. Hun isolerer seg og mistenker han for å ikke elske henne lengre, og for å flørte med andre. Han på sin side, synes tidlig at forholdet begynner å bli kjedelig. Dette er en utvikling mange kan nikke gjenkjennende til den dag i dag...


Vi møter altså tre ektepar - i starten introduseres Stepa og Dolly, Stepa er Annas bror og notorisk utro. De har flere barn, og Dolly tilgir han utroskapen. Dolly har ei søster, Kitty, som vil ha Vronskij, og sier derfor nei til Levins frieri. Det tar flere år før Levin manner seg opp igjen og gifter seg med Kitty - det er muligens det ekteskapet som fungerer best av de tre. Annas ekteskap med Aleksej Karenin er et fornuftsekteskap, han nekter henne skilsmisse. De har en sønn sammen som Anna setter høyere enn alt, det er derfor med tungt hjerte hun forlater han. Hun får aldri det samme forholdet til datteren hun får med mannen hun virkelig elsker. Levin har også refleksjoner rundt det å bli far, han er skuffet over sine egne følelser overfor sønnen - han har hatt veldig høye forventninger....

Kjærlighetshistorien er inderlig, og samtidig får man en innblikk i det Russland slik det så ut før revolusjonen. Overklassen og adelen arbeidet ikke, de treftes i sosiale tilstelninger, diskuterte litteratur og gikk på opera for å bli sett. I slutten av andre bok, er det snakk om en konsert med Patti. Carlotta Patti var søster av den italienske primadonnaen Adelina Patti, og turnerte i Russland i noen år. Carlotta vet jeg ikke så mye om, men flygelet til søsteren står på Ringve museum i Trondheim, og det har vært med henne over Atlanteren flere ganger fordi hun nektet å synge til andre instrument.

Levin, Kittys mann, liker seg bedre på landet enn i byen, og det er en lang scene der han arbeidet fysisk sammen med bøndene. Dette var uhørt, og han har lange refleksjoner rundt nødvendigheten av fysisk arbeid og likhet mellom klassene. Etter brorens død, går han også inn i en langvarig grubling med meningen med livet vi fører på jorda - vi skal jo alle samme vei uansett. De betraktningene han har rundt religionene og meningen med livet, er kanskje det beste med hele verket. Er det bare gode kristne som sitter med sannheten?

Karenin viser også en del sympatiske sider etterhvert. han jobbet i ministeriet og har tanker om å forandre Russland. Da Stepa kommer for å få seg et verv, er han klar på hva han meninger om et system der man oppnår goder gjennom kontakter. I balletten var Karenin helt klart den mest interessante karakteren.

Å lese romanen i forkant av rigaturen var en fornøyelse, og å se forestillingen i nettopp slike omgivelser som omtales i romanen, var fantastisk :)