Don Quijote gjenoppretter gullalderen (DQ XX-XXII)

Det er ikke småtteri til tanker antihelten har om seg selv: "Jeg ble etter himmelens vilje født inn i denne vår jernalder, for i den å gjenopprette gullalderen, eller Den gyldne alder, som den også kalles. Jeg er den for hvem de største bragder, de modigste bedrifter er forbeholdt." Den litterære epoken denne boka plasseres i, er gullalderen, om det er pga denne uttalelsen fra don Quijote, eller om begrepet fantes før romanen ble skrevet, er et spørsmål jeg overlater til nerdene blant bokelskerne.

Sancho er redd og holder don Quijote tilbake fra et hasardiøst angrep ved å fortelle en historie uten ende. Han forteller meget omstendelig, don Quijote påpeker at han ikke må gjenta alt to ganger. Fortellingen stopper opp da en fisker skal frakte tre hundre geiter én og én over ei elv, og Sancho er nøye med at hver eneste geit må komme seg over. Fortellinga blir avbrutt fordi don Quijote ikke holder orden på tellinga. Måten historien fortelles på, blir på et vis en parodi på fortellermåten i hele romanen om don Quijote.

Jammen dukker det opp flere møller, denne gangen stampemøller, og for en gangs skyld skjønner don Quijote at det virkelig er møller og ikke kjemper. Sancho ler seg skakk av forvekslingen. Dette skjer etter et nokså infantilt avsnitt der Sancho må gjøre sitt fornødne rett ved Rocinante. Han greier ikke å gå unna fordi han holder hesten slik at DQ ikke kan gå ut i en vettløs kamp midt på natta. Hendelsene er stadig godt egnet for barne-tv. Dette gjelder nok ikke forsvarstalen DQ holder overfor hallikvirksomhet, i det han frigir galeislaver som er på vei til galeien for å få sin straff. Å frigi disse fangene er nok et feilgrep, men for første gang snakker han hvertfall med alle involverte før han går til verks med sine "velgjerninger".

Jeg blir gjort oppmerksom på at jeg ikke vet hva "å være på galeien" egentlig betyr. Nok et nerdespørsmål. Referansene til tidligere og samtidig litteratur er stadig til stede, og endelig har jeg hørt om ei bok det refereres til. Den pitoreske Lazarillo de Tormes er godt kjent i Spania, og spanjolene henviser stadig til boka om å hykleri og fasadeliv (la hipocracia) - der hovedpersonen stiller seg utenfor huset sitt med en tannpirker for å vise folket at han er velfødd, enda han knapt har råd til mat.