Kollektivt selvmord - Arto Paasilinna

Det er vel dette som kalles morbid humor. Paasilinna lar to menn forsøke å ta sitt eget liv i samme låve samtidig. En vil skyte seg, den andre henge seg. De oppdager hverandre, får det hyggelig og dermed er en makaber ferd i gang. De setter inn en annonser der de spør etter flere som er i samme situasjon, og arrangerer et stort møte. Mange av de frammøte legger ut på en hasardiøs tur nordover mot nordkapp i en luksusbuss, med eneste mål å kjøre bussen utfor stupet.

Det er bare så innmari trivelig å være sammen, særlig med folk som forstår hvordan man har det. Litt sprit, og stemningen blir høy. Paasilinna greier å skrive en komisk roman basert på dette alvorlige temaet. Det er mange svarte tanker her, og de er innom både Svartvik og Schwarzwald.

I Fakta om Finland avslører Erlend Loe hovedpersonens og de fleste nordmenns manglende kunnskap om Finland, og det er morsomt å lese hva Paasilinna trekker fram av Norge i den tida de er i landet. Karrig natur, bidrag til den norske statskassa og linjeakevitt er noe av det han nevner. Fra Finland får vi mye mørk skog, idyllisering av badstukulturen og ikke minst et enormt alkoholkonsum.

Personene i gruppen har ulike årsaker til å begå selvmord, og Paasilinna gjør rede for et stort antall måter å avslutte livet på. Selv bor jeg ved en av landets sterkeste tidevannsstrømmer, og stirrer man lenge nok nedi vannet, kan suget komme til enhver. Dessverre har det også skjedd at noen har endt sitt liv her. I denne delige sommervarmen, med nyfødte e-unger flytende omkring, er helt uaktuelt for min del.

Filmer og bøker som begynner med selvmordsforsøk har en tendens til å ende godt, fokuset ligger på hva som gjør livet verdt å leve (Gegen die Wand, Veronica vil dø). Andre bøker og filmer ender med selvmord, og prosjektet er å få tak i de egentlige årsakene til at det går galt (Hedda Gabler, Rosmersholm, Die Welle). Hos Paasilinna blir det en del begravelser underveis, det er jo så mange kandidater å ta av. Han balanserer hårfint mellom humor og seriøs behandling av temaet. Personlig synes det mest komiske var han bonden som ikke hadde tid til å bli med på turen fordi han var midt i onna, men om ikke de kunne ta med seg kona hans? Idéen bak boka er god, og det kan diskuteres hvor vidt han lykkes hele veien. På mange vis ligner boka på Loes Muleum.