Gjenferd

Nå har jammen den uskyldige fiolinen blitt et farlig syntetisk, narkotisk stoff!

Harry Hole er tilbake, tørrlagt og veltrimmet. Han mangler en langfinger, og har et stort arr opp fra munnviken, bare åtte kontakter på telefonen, og noen av dem er til og med døde.

Jeg begynte med å ta lydboka i bilen, men i starten blir vi presentert for flere fortellerstemmer, en er avdød, så da jeg fikk melding fra biblioteket om at jeg kunne få bokutgaven, tok jeg starten en gang til. Jeg hadde gått glipp av flere sentrale detaljer... Etterhvert som jeg kom inn i plottet og persongalleriet, gikk det greit å veksle mellom papir og lyd.

Jo Nesbø har denne gangen gått inn i narkotikamiljøet i Oslo, og nok en gang tar han tak i korrupte politimenn. Jeg lovte meg selv å lese et par feel-good-romaner før jeg tok noe som minner om traumene på Utøya, men her sitter jeg igjen. Vi skal kunne stole på politet, men de overlevende hadde naturlig nok vanskligheter med det, og Jo Nesbø er ikke nådig i sin beskrivelse av de utro tjenerne.

Det er et hardt gatemiljø som beskrives, og enda hardere går det for seg blant bakmennene. Henrettelsesmetodene er bestialske og detaljert beskrevet, og Harry Hole kommer seg unna gang etter gang, stadig mer lemlestet - som don Quijote?

Som vanlig snur løsningen seg flere ganger, man tror man har skjønt sammenhengen, hvem som snakker med hvem. Det ene gjenferdet dukker opp etter det andre, enten i virkeligheten eller i fantasien, noen er gjengangere og et av kallenavnene er Ibsen.

Jeg liker Harry Hole, jeg liker det småhumoristiske språket til Nesbø: "Mot den ene veggen var det stablet tomme Grandiosa-esker, et skjevt tårn av pizza", men nå spørs det om det kommer flere bøker om denne svære, mer eller mindre tørrlagte ekspolitimannen.