Enhver nordmann forsøker for tida etter fattig evne å forestille seg hvordan det er å gjemme seg på ei øy i over en time, mens en desperado plaffer ned venner og kjente. Helst prøver vi å unngå å forstå det...Jeg hadde valgt Cellisten i Sarajevo som leselektyre til spelprøvene på Stiklestad (noen ganger blir vi sittende å vente mens de legge regi), og da tenkte jeg at kombinasjonen av musikk og kamp var passende. Det ble litt for passende. Folk har gått livredde rundt i Sarajevo i nesten 4 år! De eneste gangene de gikk ut, var for å skaffe vann og brød.
Sentralt i boka er en henrettelse av 22 mennsker i en brødkø, og en cellist bestemmer seg for å spille Albinonis Adagio hver dag kl 16 i 22 dager. Boka begynner med en anektdote om opprinnelsen til stykket. Det er visstnok ikke Albinoni som har skrevet det, og det stemmer godt overens med at det har med romantiske trekk enn barokken. Vakkert er det uansett, vi spilte det i Nord-Trøndelag kammerorkester i februar - virkelig meditativt er det.
Forfatteren beskriver hvilken effekt musikken har på den redde befolkningen, snikskytterne og hun som er satt til å beskytte han. Vi følger tre personer: den ene prøver å skaffe familien og ei sur nabokjerring vann, den andre jobber i et bakeri, og greier derfor å skaffe brød, og den tredje er en kvinnelig skytter som forsøker å redusere antall snikskyttere i åsene rundt Sarajevo. Det er en gripende historie, og med de grufulle hendelsene i Oslo og Utøya som bakteppe, blir boka enda sterkere. At musikken i gitte sammenhenger har en kraft når ord kommer til kort, er det vel ingen tvil om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar