En spennende stemme fra Cuba: alle drar sin vei

Wendy Guerra er en spennende forfatter. I sommer har jeg lest to bøker av henne. I Jeg var aldri førstedame heter hovedpersonen Nadia Guerra, og i "alle drar sin vei" er det Nieve Guerra som beretter om sitt liv i dagbokformat. Nadia ligner på nadie som betyr ingen, og Nieve betyr snø. Hun beholder altså etternavnet sitt i begge bøkene, og sier dermed at de er selvbiografiske. De fiktive fornavnene sier kanskje noe om isolasjonen hun føler.

"Alle drar sin vei" er en sterk oppvekstroman med en alkoholisert og voldelig far, som etterhvert drar, og en nevrotisk mor. Dette temaet har mange forfattere i hele verden, og det er mange likhetstrekk med Tore Renberg, Karl Ove Knausgård (hvis kamp jeg fortsatt ikke har begitt meg i gang med) og svenske Åsa Linderborg. Den store forskjellen er at i Skandianavia er resten av samfunnet forholdsvis velfungerende. På Cuba er det lite som fungerer. Ideene er gode, men Wendy Guerra synliggjør hvordan de politiske eksperimentene påvirker familieliv og enkeltindivid.

 

Jeg har vært på Cuba et par ganger, og kjenner meg godt igjen i mye her. Det tristeste er at ungdommene har ei plan om å komme seg ut av landet. De har ikke opplevd Cuba før revolusjonen og skjønner ikke hva opprøret var mot, de ser bare at de er isolert, og blir påminnet det gjennom turismen, eksilcubanere som kommer innom med forsyninger (medisiner, klær teknologiske duppedingser og penger) og ikke minst internett som de har en begrenset adgang til. Jeg bodde i ei Casa Particular som en gutt på 21 hadde ansvaret for, han bodde der sammen med kjæresten som var like gammel. De hadde ei plan om å gifte seg med hvert sitt søskenbarn i California, og skille seg etter tre år. Og de kunne fortelle at vennene hadde lignende planer. Veldig trist for landets framtid at ungdommen drar.

Wendy Guerra har opplevd at alle rundt henne drar, hun har selv vært ute på noen stipendopphold, men "borte bra, hjemme best". Hovedpersonen i "alle drar sin vei" kommer seg aldri ut. En av konsekvensene av begrenset ytringsfrihet, er overvåkning. Det er en sterk scene når mor og datter drar ut på svømmetur for å kunne snakke. I havet finnes det ingen mikrofoner - man kan ikke stole på noen.

Bøkene hennes blir utgitt i Barcelona, og romanene er forbudt på Cuba. Jeg gleder meg til å lese mer av henne.

Jeg var aldri førstedame

Her er en forfatter jeg definitivt skal lese mer av. Wendy Guerra bor på Cuba, og får utgitt bøkene sine i Barcelona og Paris. De er selvfølgelig forbudt på Cuba, eller "dessverre" er et mer dekkende adverb. Ytringsfrihet er basen for et demokrati, og Fidel Castros største feilgrep var å unngå frie valg, etterfulgt av fengsling av folk som mener noe annet enn han. Sånt blir det vanligvis bråk av etter ei tid, men cubanerne må være verdens mest tålmodige folk, så de spiller og danser salsa. ...og noen skriver bøker.... Wendy Guerra er født i 1970, og tilhører en generasjon som bare delvis forstår foreldrenes revolusjon. Jeg har snakket med 20-åringer der, og de forstår den ikke i det hele tatt - de har internett og vil ut, om de så må gifte seg med sitt eget søskenbarn for å greie det. Guerra kunne også ha valgt å dra, men hun ble. Og hun skriver bøker. At hun ikke har havnet i fengsel er et under. I "Jeg var aldri førstedame" har hun latt protagonisten få et navn som ligner på sitt eget: Nadia Guerra. Guerra betyr "krig", og Nadia ligner veldig på "nadie" som betyr "ingen". Dette gjør hun til et poeng underveis.

Mora til Nadia har forlatt henne og landet da hun var liten, og boka begynner med at hun leter etter henne. Hun anklager foreldrene for situasjonen cubanerne lever under, ikke bare foreldrene, men hele den generasjonen.

På sin vei til mora, har Nadie ei liste over elskerne til mora, i håp om at de kan lede henne riktig vei. Gjennom å forføre dem, håper hun å få dem i tale. Da tar hun ikke med i betraktningen at farskapet var litt uklart, så her er det duket for litt Elektra og Ødipus.

Omsider finner hun sin mor, i Russland. Hun er nedsnødd av Alzheimer og kan knapt gjøre rede for seg selv. På mange vis blir moras glemskhet bilde på samfunnsforholdene i hjemlandet.

For meg var bekjentskapet med Julia Sanchez det sterkeste. Det er ei dame jeg vet lite om, hun var Fidels sekretær og nære venn. Hun deltok i revolusjonen, og det ser ut til å at hun har hatt stor innflytelse på Fidels beslutninger. Hun døde i 1980, og det var nok en tragedie for innbyggerne.

Wendy Guerra er en sterk cubansk stemme, og jeg gleder meg til å lese mer av henne.