Å love ut ei øy i La Mancha (DQ del 4, kap XXVIII-XXXI)

Fjerde del er skrevet av Cervantes selv, det var vel strengt tatt han som hadde skrevet tredje del også, men han hevdet hardnakket at det var en maurer.

Nå holder Sancho Panza på å miste forstanden, han maser om den øya han skal få, og havesyken som vi har sett antydninger til tidligere, forsterkes gradvis. Skjæret jeg ser fra verandakroken min holder neppe for han... Fra før har jeg hørt at SP skal overta galskapen til DQ, og DQ skal bli mer jordnær etterhvert. Har ikke sett noe til det siste enda.

Det dukker stadig opp nye personer med sine historier. Nå er det den skjønne Dorotea som kompletterer kjærlighets-beretningen til Cardernio. Det viser seg at hun allerede var gift med Don Fernando, han som hadde stjålet Luscinda fra Cardenio. Dette skal de nok ordne opp i etterhvert, men først blir Dorotea overtalt av barberen og presten til å være med på å lure DQ tilbake hjem. Hun har lest ridderromaner, så hun skjønner umiddelbart hvordan hun skal oppføre seg som en jomfru i nød. Følget begynner å bli ganskse stort: DQ, SP, presten, barberen, Cardenio og Dorotea, og man skal holde tunga rett i munnen for å henge med på hvem som lurer hvem, hvem som glemmer at de holder på å lure noen og hvem som skjønner at de blir lurt, hvem som er forkledt, hvem som vet hvem som er forkledt og hvem som fortsatt har forstanden i behold.

Følget treffer også igjen et par andre tidligere kjente. Gutten som ble rundjult av jordherren sin, har vært på hospitalet og blitt lappet sammen. Han anklager DQ for at skadene ble så store. Han som stjal eselet til SP dukker opp, og legger på sprang før han får noe straff. SP er lykkelig, og DQ lover han fortsatt de eselføllene han allerede har lovt han.

Det artigste denne gangen er nok hvordan man redder en jomfru i nød. De kaller henne Micomicona fra Micomicón (min komiske dame fra mitt komiske land). Her er det mye snakk om gunst.

"Deres store skjønnhet kan reise seg, for jeg tilstår Dem den gunst De anmoder meg om." sier DQ.

"Den gunst jeg ber om," sa jomfruen, "er at Eders edelmodige person straks skal dra sammen med meg, dit jeg måtte ønske å føre Eder og lover ikke å blande Eder i andre eventyr eller følge noen anmodning før de har hevnet en forræder som, mot all guddommelig og menneskelig rett, har usupert mitt kongedømme."

"Jeg sier jo at det innrømmer jeg Dem", svarte DQ.

En gunst blir anmodet om, en gunst blir tilstått, en gunst innrømmes, en gunst innvilges, en gunst oppfylles. Mitt ordforråd blir utvidet, og om hvem som virkelig blir begunstiget og om det hele er gunstig for SP, får vi vel se etterhvert.

Guiritana elskar Mopp og Mikko

Kari Stai følger opp suksessen Jakob og Neikob med fire pekebøker om Mopp og Mikko. Mot Neikob sin vilje, har de to tatt turen til Tyskland, Danmark og Frankrike, noe Jakob setter stor pris på. Blodrik og Vanja har også fulgt etter til Tyskland.

Deres nye etterfølgere elskar ting, mat, kjøretøy og dyr. Samlaget har gitt ut alle bøkene samtidig, og de er bygd opp etter samme mønster, noe smårollinger liker godt. Mens jeg nøt bøkene på verandaen, fløt et e-familie med bløte, helt nye e-unger forbi. Mopp og Mikko ville vel ha kalt dem myke dyr.

I alle fire bøkene fylles kjøretøy opp med noe, en traktor fylles opp med dyr, en lastebåt lastes med kjøretøy, en truck med ting og kanskje den beste: ei handlevogn med mat. Kari Stai har en leken måte å klassifisere på, dyr deles inn i gule og søte, lange, stripete dyr. Kjøretøya kan fly, være oransje eller små. Ting er blå, myke eller harde og maten er gul, lang eller søt. Mens Mopp og Mikko er på jakt etter alt dette, blir det de finner på neste side, antydet på den siden man er på. Dermed får smårollingen lyst til å bla om, og det er lett å finne ut om man bladde forbi en side. På nest siste side er alle kjøretøyene fulle, og det er vill jubel. Når handlevogna er full, har noen tatt et bitt av all maten som er oppi den.

På siste side kommer virkelig pedagogikken fram, barna oppfordres til å si navnet på andre ting/dyr/kjøretøy/mat på bildene, og de blir spurt om hvilke ting/dyr/kjøretøy/mat de liker best. Kari Stai har vunnet pris for sin hyllest til den lille larven som aldri blir mett tidligere, og nå sender hun en hilsen til han på den siste siden av Mopp og Mikko elskar dyr.

Fargene er rene, figurene er artige og bøkene er med på å utvide ordforrådet på en morsom måte. Håper Mopp og Mikko finner noe annet de kan elska, og at Samlaget synes det er en god idé. Mopp og Mikko fortjener også et par turer til utlandet for å se hvor det ble av Jakob og Neikob, Vanja og Blodrik.

Skarpsindige lavadelsmenn i korkek (DQ bok 1 del 3)

Av og til må man ta pause fra galskapen, og pinsedagen er tilbrakt med hyggelig selskap på Stokkøya. Ei øy Sancho Panza sikkert ville ha satt pris på å få herredømme over. Blåskjellene på strandbaren er fantastiske og utsikten er ubetalelig.

Lammesteken lages av villsau, og DQ ville nok ha imøtegått denne flokken med løftet sverd, jeg nøyde meg med løftet kamera. Ser for meg at landskapet de går rundt og kjemper sine kamper i, ligner litt på dette.
Ukas leseøkt handler knapt om DQ, han ble forlatt med buksa nede, og går rundt og risser inn bedrøvelige dikt om sin skjønne jomfru. Fortellermåten til Cervantes er fornøyelig. Eller er det kanskje Cide Hamete Benengeli som forteller??

"Det er da like bra å la ham sitte der innhyllet i sine sukk og sine vers, for å
fortelle det som skjedde med Sancho Panza på hans sendeferd"

SP drar hjemover for å hente tre eselføll, og primærbehov tvinger han til å gjøre en stopp på vertshuset der han ble kastet opp og ned i forrige kapittel. Der møter han presten og barberen som sorterte DQs bøker tidlig i historien. De ler seg skakke av SPs beretning og bestemmer seg for å kle seg ut som jomfru i nød for å lokke DQ med seg hjem. Presten kler seg først ut som dame, men finner ut at det ikke sømmer seg for en prest, så barberen må ta den støyten. De tre går tilbake for å lete opp DQ, SP tar den siste biten alene mens de andre gjemmer seg. Mens de venter møter de del gale Cardenio, og får høre resten av hans ulykkelige historie. Den innbefatter en skjønn dame som må gifte seg til penger mot sin vilje, og hun planlegger å bruke dolk. Et par likhetstrekk med den samtidige Shakespeare her, Shakespeare driver også med forvekslingskomedier. Hvem påvirker hvem? Hva var vanlig i samtiden?

På Stokkøya var vi inne i ei hule som i følge et infoskilt var der allerede før den siste istida. Hula er nå blitt en festplass. Cardenio bodde i en hule, trodde jeg - inntil jeg leste ordet korkek en gang til: kor-kek (hva i all verden er det??) eller kork-ek . Han bodde altså i noe som lignet et Pippi-tre.

Cervantes får volum på dette verket sitt gjennom å flette inn stadig nye historier inne i historien. Leseren blir narret til å lese videre gjennom at det stadig vekk blir fortalt halve historier. Del 3 ender før forkledningsplanen er gjennomført - så her er det bare å henge på videre.

Don Quijote gjenoppretter gullalderen (DQ XX-XXII)

Det er ikke småtteri til tanker antihelten har om seg selv: "Jeg ble etter himmelens vilje født inn i denne vår jernalder, for i den å gjenopprette gullalderen, eller Den gyldne alder, som den også kalles. Jeg er den for hvem de største bragder, de modigste bedrifter er forbeholdt." Den litterære epoken denne boka plasseres i, er gullalderen, om det er pga denne uttalelsen fra don Quijote, eller om begrepet fantes før romanen ble skrevet, er et spørsmål jeg overlater til nerdene blant bokelskerne.

Sancho er redd og holder don Quijote tilbake fra et hasardiøst angrep ved å fortelle en historie uten ende. Han forteller meget omstendelig, don Quijote påpeker at han ikke må gjenta alt to ganger. Fortellingen stopper opp da en fisker skal frakte tre hundre geiter én og én over ei elv, og Sancho er nøye med at hver eneste geit må komme seg over. Fortellinga blir avbrutt fordi don Quijote ikke holder orden på tellinga. Måten historien fortelles på, blir på et vis en parodi på fortellermåten i hele romanen om don Quijote.

Jammen dukker det opp flere møller, denne gangen stampemøller, og for en gangs skyld skjønner don Quijote at det virkelig er møller og ikke kjemper. Sancho ler seg skakk av forvekslingen. Dette skjer etter et nokså infantilt avsnitt der Sancho må gjøre sitt fornødne rett ved Rocinante. Han greier ikke å gå unna fordi han holder hesten slik at DQ ikke kan gå ut i en vettløs kamp midt på natta. Hendelsene er stadig godt egnet for barne-tv. Dette gjelder nok ikke forsvarstalen DQ holder overfor hallikvirksomhet, i det han frigir galeislaver som er på vei til galeien for å få sin straff. Å frigi disse fangene er nok et feilgrep, men for første gang snakker han hvertfall med alle involverte før han går til verks med sine "velgjerninger".

Jeg blir gjort oppmerksom på at jeg ikke vet hva "å være på galeien" egentlig betyr. Nok et nerdespørsmål. Referansene til tidligere og samtidig litteratur er stadig til stede, og endelig har jeg hørt om ei bok det refereres til. Den pitoreske Lazarillo de Tormes er godt kjent i Spania, og spanjolene henviser stadig til boka om å hykleri og fasadeliv (la hipocracia) - der hovedpersonen stiller seg utenfor huset sitt med en tannpirker for å vise folket at han er velfødd, enda han knapt har råd til mat.

En lykkelig mann - Arto Paasilinna

Arto Paasilinna gir oss svaret på hva som gjør en mann lykkelig. Oppskriften er en hel kommune å boltre seg i, vingeklipping av maktpersoner, to fertile kvinner, nakenbading, triksing med offentlige valg, en konjakk i ny og ned og omgåelse av tregt byråkrati. Dette er min første bok av Arto Paasilinna, og det blir ikke den siste.

Kommunistiske ideer overlever, blant annet bygges en bauta midt i byen over kommunistene som falt et slag. Alle som har makt i starten og prøver å motarbeide hans skaping av arbeidsplasser, blir satt på plass med mer eller mindre skitne metoder. Verst går det kanskje utover kirkas folk, som hentydet på coveret.
Den etterhvert så lykkelige broingeniøren er oppfinnsom, arbeidssom, målbevisst og på grensen til stormannsgal. Han viser usannsynlige diplomatiske evner, både i forhold til en forsmådd ektemann, og til et par jaktkamerater som forsøker å skyte han.

Fortellingen er usannsynlig, men underholdende.

Den ærlige bedrageren - Tove Jansson

Mummitrollets mamma skriver også voksenbøker. I Mummidalens univers viser hun at hun har innsikt i mellommenneskelige forhold. Stinky og Ninni er fine figurer å vise til når man jobber med ungdomsmiljø, gutten som tiltrekker seg all oppmerksomhet, mer eller mindre frivillig, og den usynlige jenta. Begge kan bryte sine mønstre hvis de andre bevisstgjøres. I Den ærlige bedrageren er den ene hovedpersonen barnebokforfatter som lager bøker med blomstrete kaniner. Hun prøver å svare på alle brevene hun får fra barn, og forholde seg til henvendelser om å lage plastdingser av de blomstrete kaninene hennes - akkurat det er vel tatt fra hennes eget liv. Utover dette, er det ikke mye jeg forbinder med Tove Jansson her. Har altså ikke lest annen voksenlitteratur av henne...

I boka møter vi to kvinner med sterke personligheter, akkurat som i Døren av Magda Szabó, på vaskelappen til boka, står det at de to gjennomgår en personlig utvikling og at Jansson viser en inngående menneskekjennskap. Jeg vet ikke jeg... kankskje er det noe jeg ikke ser. Holder på å lese Don Quijote for tida, og der er det også to hovedpersoner som overtar hverandres personlighet etterhvert - sies det. En annen likhet med DQ, er samtalene om ridderbøker, hos Jansson er disse heltene som regel til sjøs.

Romanen er kort, og pløyes rakst gjennom. Den handler blant annet om å stole på medmennesker, og en hund spiller en aktiv rolle i boka. Hunder betraktes som trofaste dyr, og i tillegg til personene gjennomgår også schäferen en utvikling fra å være 100% trofast mot Katri, til å bli temmet av Anna, for deretter å stikke ulende til skogs.

Katri er en følelseskald person med gule øyne, hun planlegger å svindle barnebokforfatteren Anna, og får henne til å mistenke alle rundt seg. Fra å ha full tiltro til alle, begynner Anna å tro at alle er ute etter henne.

De to leker etter hvert en lek om hvor mange prosenter de kan ta fra firma som vil gjøre noe med de blomstrete kaninene. Når de ikke har flere reelle firma å forhandle om, fortsetter de leken med fiktive penger, et pek mot finansakrobater som har forårsaket finanskrisa nordmenn bare så vidt aner hva dreier seg om. Denne scenen er ganske fornøyelig.

Ellers handler boka om å være der for hverandre. Begge kvinnene vil skjenke broren til Katri, Mats, en båt. Boka har få personer, og noen gjenstander går igjen: Anna er ekstremt opptatt av skogbunnen - hvorfor? Hva er dette et bilde på? Menneskesjelens dypeste lag? Mats jobber med båter og ønsker seg en båt. Hunden representerer trofasthet og svik. Ridderromanene er skurkehistorier folk har blitt gale av tidligere også.

Jeg vet ikke jeg... noen stor litteratur er det ikke. Forlaget har jeg aldri hørt om før, og boka er full av skrivefeil. Blant annet blandes De og de hele tida, så man blir i tvil om det er direkte eller indirekte tale.

Ridderen av den bedrøvelige skikkelse (DQ kap XV-XIX)

Om denne antihelten begynner å bli min venn nå, er jeg usikker på. Han roter seg opp i mange umulige situasjoner, og kroppen får gjennomgå hardt, så det er et under at han kommer seg på bena hver gang. Man skulle tro at tegneserieindustrien kjenner til hans bedrifter. Dette gjør han godt egnet til animasjoner for barn. Spanske barn er derfor vokst opp med El caballero de la triste figura.

Jeg har problemer med å synes synd på han der han tror vertshuset er en borg, en saueflokk betraktes som to hærer, og det siste han angriper er et prestefølge. Ribbein knekkes stadig vekk, og tennene ramler ut en etter en. De har ingen mat og likevel rir han ufortrødent videre på sin Rocinante.

Sancho Panza står han stort sett bi, han prøver å fortelle han hva ting virkelig er, samtidig som han stadig lar seg overtale til å delta i kampene. Kroppen hans får gjennomgå vel så mye som den vandrende ridderen. I en scene blir han kastet opp og ned på et ullteppe i lang tid - det kan være en morsom lek, men når ribbeina allerede er knekket og man knapt kan gå, er nok ikke denne flyturen særlig lekbetont.

Væpneren truer med å gå hjem, men husker øya han skal få, og i kapittel XIX lanserer han et passende kallenavn på sin herre: Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Som el Caballero andante går uanfektet videre i sin søken på eventyr, leser jeg sakte videre. Leseplanen til samleserne er passe langsom, så selv om jeg verken har noen særlig medfølelse eller synes det er komisk nok til at jeg ler mens jeg leser, er jeg fortsatt ajour med leseplanen.