Hvem lurer hvem? (DQ kap XXXVI-XXXVIII)

Da er jeg installert i ei fullt møblert leilighet i Cádiz. Jammen er våre miserable venner don Quijote og Sancho Panza pryd på stuebordet her. Picasso berømte framstilling er allemannseie her i landet, og den kan altså dekorere et stuebord under ei glassplate. Den kan til og med plasseres under en fredslilje! Don Quijote er ikke særlig harmløs der han går løs på uskyldige folk, så denne plasseringen er vel ikke så veldig gjennomtenkt. På bar ble jeg sjekket opp av en fra La Mancha, han kunne fortelle at dQ ikke var gal, han røpet den siste replikken han har i romanen, men jeg vil ikke lurkikke på den enda. Her følges nemlig leseplanen så godt det lar seg gjøre.


I kapittel XXXVI dukker utrolig nok Luscinda og don Fernando opp. Hun i nonneklær, sukkende og klagende, han er også forkledt. Det samme er Dorotea, og Cardenio står bak ei dør. Det tar ikke lang tid før noen av dem begynner å kjenne igjen hverandre. Dorotea erklærer sin kjærlighet til don Fernando, Luscinda og Cardenio erklærer sin kjærlighet til hverandre og etter påtrykk fra alle, inkludert presten, vurderer også don Fernando Dorotea "som hun fortjener". Deretter strever han med å holde tårene tilbake, mens alle de andre tuter i vei, SP mest fordi han innser at Dorotea ikke er prinsesse Micomicona og dermed må han se langt etter sin lovede øy.


Kvinnesynet er helt utrolig, og kvinnene ser ikke ut til å reagere. Dorotea ber om å få være don Fernandos sanne og legitime hustru, eller i det minste la henne bli sin slavinne!!! Og Luscinda er ikke noe bedre idet hun sier til Cardenio: "De er, min herre, denvirkelige herre over denne Deres fange". Er det skjebnen som har ført de fire sammen? Cardenio tror det: "da Fortuna ville at jeg kunne kalle deg min." Presten henviser til "forsynets særlige inngrep" når han prøver å overtale don Fernando. Det hele er en utrolig scene, med kjærlighetserklæringer, gråt og lange monologer.


Don Quijote har sovet seg gjennom hele opptrinnet, og de andre bestemmer seg for å fortsette å lure han. Til SPs store glede, er Dorotea fortsatt prinsesse Micomicona som trenger hjelp. Lureriet blir ikke avsluttet, for inn kommer en krigsfange i maurerklær sammen med ei utrolig skjønn maurerinne. Hun snakker ikke spansk, men alle er enige om at hun er vakker.


Don Quijote avslutter ukas økt med en lang monolog om krigskunsten fortrinn i forhold til boklig lærdom. Et paradoks da han selv har blitt gal pga boklig lærdom, og mislykkes stadig med sine angrep med våpen. Den fredsliljen har vel sin misjon. Min venn fra La Mancha sier at han ikke er gal, og tilskuerne hans her mener at han taler klokt om soldatens utfordringer. Kanskje er han rett og slett blitt klok av alle bøkene, og det er han som lurer alle andre, inkludert oss lesere?