Vinter i Madrid...

...eller sommer i Cádiz. C.J. Sansom er i utgangspunktet jurist og historiker, så hovedmålet hans er å formidle ulike sider ved den som skjedde i den spanske borgerkrigen, og Spanias rolle under den andre verdenskrig. Det er tilløp til å være en pageturner, men jeg synes nok ikke han lykkes like mye med romandelen av boka, kjærlighetsfortellingene er ikke helt troverdige.

Utgangspunktet hans er veldig godt. Han plasserer tre unge britiske menn med kostskolebakgrunn i Spania med tre ulike roller. En av dem er kommunist i sitt hjerte og drar dit allerede i 1931 for å være med på å bygge opp den andre republikken. Sansom formidler kunnskap om den andre republikken, selve borgerkrigen, Englands rolle under borgerkrigen, Englands rolle i Spania under andre verdenskrig, Tysklands forhold til Spania under borgerkrigen og andre verdenskrig på en fortreffelig måte. Det blir ikke så detaljert og fagsentrert at man ramler av. Romaner er en flott måte å lære om historie og samfunnsforhold. Ved å la karakterene ha ulike roller i et samfunn får man belyst ulike aspekt. Det er vel ingen tvil om hvilket politisk stanpunkt forfatteren selv inntar. Han lar The bad guys være falangister eller monarkister, og vi får stor sympati med de røde. Det er i bunn og grunn en røverroman med spionasje og korrupsjon på alle kanter, og det er vanskelig å avsløre hvem som egentlig spionerer på hvem. At det diplomatiske spillet faktisk kan være slik i krigstid, er ikke usannsynlig. Sansom beskriver også kirkas skitne rolle i denne perioden.

Etter å ha vært i Spania i et par uker nå, observerer jeg at alle snakker om den økonomiske krisen landet er rammet av. Samtidig er det ingen som har noen løsning på hvordan de skal komme seg ut av uføret. Helst vil de jobbe minst mulig, og ligge mest mulig på stranda, gjerne med en daglig dose "porro". At befolkningen i landet kanskje bør gjøre en liten dugnadsinnsats for å få landet på rett kjøl er slett ikke noe alternativ. Alt er politikernes og bankenes feil. Sansom gjentar stadig vekk at dette landet trenger hard styring. Utfordringen er å balansere den harde handa med ytringsfrihet. 40 år med diktatur er nok ikke god løsning.

I Cádiz bodde jeg i en leilighet i arbeiderbydelen La viña. Der er flere av bygningene fra Franco-tida. Franco gjennomførte et nasjonalt byggeprogram han kalte I.N.V (Instituto Nacional de la Vivienda). Husene er i god stand. Det overraskende er at Franco-emblemet fortsatt sitter på innganspartiene. Veggene er pusset opp for ikke så lenge siden, og det hadde vært en gylden sjanse til å ta dem ned. Her har de tvert i mot blitt tagget med victory-tegnet V. Med utfordringene dagens Spania har, finnes det fortsatt en del som ønsker seg tilbake til "bedre" tider. Hos Sansom får vi innsyn i krigsfangene jobb med steinbruddet som ga grunnlaget for Franco-monumentet. Jeg har fortsatt ikke besøkt monumentet, vet ikke om jeg har lyst heller. Det er vel meningen at det skal være et senter for menneskerettigheter, men det finnes fortsatt spanjoler som valfarter dit for å legge ned blomster til ære for generalisimoen...