Perfekt strandlektyre når man har dratt til Spania uten mann. Som en venn sa: man tar ikke med fisk til Lofoten :)Siri Hustvedt har skrevet en roman med et ganske fiffig utgangspunkt. En middelaldrenen poet får høre at ektemannen trenger en pause, og pausen er en ung, fransk kollega.
Nok en roman om psykiske lidelser, denne gangen kortvarig sammenbrudd med innleggelse. Mia løser sine problemer ved å dra til moren, der møter hun to gjenger: Morens venninner på mellom 80 og hundre og to år, og hun starter et skrivekurs for 7 trettenårige jenter. Dette grepet er ganske artig. De eldre damene har levd et liv i medgang og motgang, og har masse av erfaring å øse av. Noen av disse erfaringene har de kanskje aldri delt med noen, men pga Mias situasjon kommer de innerste tanker opp på mer eller mindre subtile måter. De prepubertale jentene er knisete, usikre og nysgjerrige på livet, et flott grep fra Hustvedt for å få Mia til å gå tilbake til sine egne erfaringer fra den tida. Etterhvert får vi også innsyn i et grelt eksempel på jentemobbing, jeg tror enhver kvinne vil kjenne seg igjen i et par av disse rollene. I tillegg til disse to feminine gjengene, har vi Mias forhold til datteren, psykologen og en anonym "Ingen", forholdet til eksmannen foregår kun i skriftlig form.
Gjennom hele romanen er det henvisninger til litteraturen, og jeg er litt usikker på om hun lykkes med det, eller om det blir en oppvisning av virkemidler. Hun henvender seg stadig til leseren, og jeg er usikker på om det virkemidlet fungerer.... Kanskje hun vil si at dette angår meg også? Det vil jeg i så fall velge selv...
Mannssynet er litt unyansert, det er det opp til de få mennene som leser denne boka å avgjøre. Som kvinne kjenner man igjen noe av dette uansett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar