Klokkene ringer for deg

Etter å ha hatt Hemingways "Klokkene ringer for deg" i bilen i flere måneder, ble jeg ferdig med den på nasjonaldagen. Det gir rom for refleksjoner. Hovedpersonen er en spansklærer fra USA, og hvorfor han forvillet seg inn i den spanske borgerkrigen, fikk jeg aldri tak i. Siden borgerkrigen i USA på 1860-tallet, har de ikke hatt krig på egen jord. Hvor mange kriger i utlandet de har deltatt i, er det vel knapt noen som vet. Men det var vel neppe staten USA som sendte "el ingles" til den blodige borgerkrigen - på de rødes side. Nasjonaldagen står imidlertid sterkt både i USA og i Norge, verken 4th of July og 17. mai oppfattes som datoer, de fungerer som egne dager på linje med julaften og nyttårsaften. Spania har akkurat som Tyskland hatt større vanskeligheter med å feire nasjonalisme. Krig er aldri en god løsning, og den spanske borgerkrigen er vel en av de skitneste verden har sett. Hemingway skildrer den stort sett fra rød side. Men han gir en realistisk beskrivelse av henrettelser av federale, og gjengir dermed groteskheten fra begge sider.

Oppi all krig og elendighet, møter Robert Jordan en ung pike som han opplever ekte kjærlighet med. De får bare tre dager sammen, tre intense dager. Det er akkurat som om kjærlighet oppleves sterkere hvis det finnes en ytre hindring. Her det den visse død, andre ganger kan det være familier som ikke ønsker at man skal være sammen - som i Romeo og Julie. Og hvor mange ganger har vi ikke lest om par som finner hverandre til tross for at den ene er gift? Anna Karenina og Effi Briest er vel blant de sterkeste eksemplene på dette. En så sterk kjærlighet kan vel ikke vare evig? En eller flere er nødt til å dø?

Kriger kan jeg lite om, men det er påfallende hvor mange ganger sprenging av broer er målet i krigsromaner. Broingeniører og brosprengere er viktige folk.

The Return (Hjemkomsten) - Victoria Hislop

Victoria Hislop har brukt samme oppskrift som i "Øya", noe som merkelig nok sender henne til bestselgerlista en gang til. Jeg regnet den som så lettlest at jeg leste den på engelsk, selv om det slett ikke er mitt beste språk, men så har ikke Hislop så avansert språk heller. Personlig skjønner jeg ikke at denne historien i nåtidas England om et haltende ekteskap og kjedelig middelklasseliv trenger å være med. Det er kjedelig, forutsigbart, alt for langt og helt lik nåtidshistorien i "Øya". Denne gangen er hovedpersonen halvt spansk og drar til Granada.

Herfra kommer en historie som kan være verdt den trege innledningen: en inngående beskrivelse av flamencoens intense uttrykk, man får lyst til å sette på soleá, bulería og alegría mens man leser, her har Hislop tydeligvis gått på danseskole selv. Etter å ha satt oss godt inn i Andalucías hete og eksotiske sommernetter kommer en inngående beskrivelse av den spanske borgerkrigen. Hun dikter opp en familie med en homse, en tyrefekter som tar høyresiden i konflikten, en lærer som går i krigen for venstresiden og ei flamencodansende søster som går over hele Spania på leting etter sin gitarspillende kjære. Det er store motsetninger internt i familien, og de blir alle preget av det som skjer ellers i landet. Splitting av familier var mer regelen enn unntaket. 500.000 døde i borgerkrigen eller av polititske grunner i løpet av diktaturet og 500.000 flyktet i eksil. Hislop har satt seg godt inn i hendelsene og tragedien når ut til mange folk på denne måten. Det verste synes jeg er beskrivelsen av bombinga av flyktende kvinner og barn på veien fra Málaga, her er det ren nedslakting av sivile.

Så til tross for en kjedelig ramme på boka, vil jeg absolutt anbefale den for folk som ikke har noe særlig kjennskap til borgerkrigen. For spanskelever er det ei grei introduksjon til hendelsene.

Men det finnes bedre bøker om borgerkrigen, bl.a. vil jeg anbefale Dulce Chacón "La voz durmida", den er ikke oversatt til norsk, men finnes på engelsk "The silent voice".

Dagbladet mener Hislop skriver Lidenskapsløst om lidenskap.