Guiritana på plass i Cádiz

Endelig er guiritana på plass i sitt rette element. Mye av Andalucía er overbefolket av turister sommers tid. I Cádiz er de fleste av dem spansktalende, så man slippper å vasse i skandinaviske, britisk og tyske dialekter. Guiri = utlending, helst med lyserød hud og null spanskkunnskaper, -tana er et feminint suffiks, gitana = sigøynerkvinne, gaditana = kvinne fra Cádiz.

De fleste forbinder Andalucía med flamenco. Flamenco er en samlebetegnelse på flere danser/musikkformer. Alegría-en kommer fra Cádiz, ordet betyr glede, og musikken gjenspeiler lynnet til gaditanerne. I La Perla de Cádiz foregår det en alegría-konkurranse der de beste danserne fra Andalucía deltar.

I baren "El Márques de Cádiz" er det en mer improvisatorisk og folkelig kultur. Kankje vel så morsomt...

Om sommeren er det vel først og fremst strendene som lokker. Cádiz er omgitt av strender på alle kanter. Den minste er La Caleta. Den ligger i gammelbyen, og er omgitt av to slott, veldig hyggelig, men vannet er dessverre veldig skittent. Da jeg kom til Cádiz for å bo der, kom jeg direkte fra Havanna. Det er rett og slett samme by, det er akkurat som . Dette har de en sang om, og James Bond-filmen Die antother day er filmet der.

Følger man Campo del Sur (som på Cuba heter Malecón), kommer man til ei avskjermet strand som heter Playa de Santa María. Der er vannet renere, og når vinden står på (og det gjør den ofte i Cádiz, enten som levante eller poniente), er det ikke så store bølger der som på neste strand.

Søndags ettermiddag samles damerne om bingo - et fantastisk sosialantropologisk studium. De satser 20 pence hver runde, og bruker ord i stedet for tall. Guerra = 36 (pga borgerkrigen som startet i 1936), Santa Ana = 26 (hennes dager er 26. juli), Noche buena = 24 (den er vel logisk), den morsomste er 11: snørrenner. Etter Santa María kommer den fineste stranda, Playa Victoria. Sanda er hvit og stranda strekker seg nesten så langt øye rekker. Det er fin trening å vasse de 4 kilometrene tilbake til gammelbyen etter at man har svømt litt i enden av Playa Victoria. En av ordene man lærer raskt er chiringuito, som betyr strandbar. Her får man forfriskninger både på dagtid og nattestid. Av og til er det levende musikk der, og ikke sjelden blir det danset. Utenfor Playa Victoria er det en bymur som holdt franskmennene unna i 1812, og da begynner Playa de Cortadura. For gaditanere er langtvekkistan cortadura.

The Return (Hjemkomsten) - Victoria Hislop

Victoria Hislop har brukt samme oppskrift som i "Øya", noe som merkelig nok sender henne til bestselgerlista en gang til. Jeg regnet den som så lettlest at jeg leste den på engelsk, selv om det slett ikke er mitt beste språk, men så har ikke Hislop så avansert språk heller. Personlig skjønner jeg ikke at denne historien i nåtidas England om et haltende ekteskap og kjedelig middelklasseliv trenger å være med. Det er kjedelig, forutsigbart, alt for langt og helt lik nåtidshistorien i "Øya". Denne gangen er hovedpersonen halvt spansk og drar til Granada.

Herfra kommer en historie som kan være verdt den trege innledningen: en inngående beskrivelse av flamencoens intense uttrykk, man får lyst til å sette på soleá, bulería og alegría mens man leser, her har Hislop tydeligvis gått på danseskole selv. Etter å ha satt oss godt inn i Andalucías hete og eksotiske sommernetter kommer en inngående beskrivelse av den spanske borgerkrigen. Hun dikter opp en familie med en homse, en tyrefekter som tar høyresiden i konflikten, en lærer som går i krigen for venstresiden og ei flamencodansende søster som går over hele Spania på leting etter sin gitarspillende kjære. Det er store motsetninger internt i familien, og de blir alle preget av det som skjer ellers i landet. Splitting av familier var mer regelen enn unntaket. 500.000 døde i borgerkrigen eller av polititske grunner i løpet av diktaturet og 500.000 flyktet i eksil. Hislop har satt seg godt inn i hendelsene og tragedien når ut til mange folk på denne måten. Det verste synes jeg er beskrivelsen av bombinga av flyktende kvinner og barn på veien fra Málaga, her er det ren nedslakting av sivile.

Så til tross for en kjedelig ramme på boka, vil jeg absolutt anbefale den for folk som ikke har noe særlig kjennskap til borgerkrigen. For spanskelever er det ei grei introduksjon til hendelsene.

Men det finnes bedre bøker om borgerkrigen, bl.a. vil jeg anbefale Dulce Chacón "La voz durmida", den er ikke oversatt til norsk, men finnes på engelsk "The silent voice".

Dagbladet mener Hislop skriver Lidenskapsløst om lidenskap.