Jarle møter jenta fra fortida

Etter at larmen fra det storstilte fyrverkeriet utenfor verandaen la seg, har jeg kost meg Jarle Klepps lille tur på nyttårsaften for å kjøpe stjerneskudd. På turen møter han jenta fra fortida. Jenta som vokste opp i den familien faren besøkte hver helg for å drikke. Tore Renberg har skrevet en gripende roman som komplimenterer "Kompani Orheim". I Kompani Orheim skildret han en oppvekst med en voldelig og alkoholisert far. Senere har vi fulgt Jarle gjennom ungdomstida i "Mannen som elsket Yngve", ei bok der vår generasjon koser seg gjennom mer eller mindre gode 80-tallsminner. Deretter stormer "Charlotte Isabel Hansen" inn i livet hans, en sjuårig datter han ikke ante at han hadde, står plutselig på trappa og forstyrrer hans fordypning i Prousts litteraturteorier. I Pixley Mapogo har datteren fått seg en afrikansk kjæreste, og Jarle møter seg selv i døra når det gjelder hverdagsrasisme.

Nå har altså Renberg skrevet en femte bok om Jarle Klepp, han er blitt 38 år. Boka har han kalt "Dette er mine gamle dager", noe som kanskje reflekterer 40-årskrisa som nærmer seg for noen og enhver. Det er en moden og samtidig famlende familiefar som blir konfrontert med nye historier om faren. Renberg gir en herlig beskrivelse av livet som småbarnsfar, og hjerteskærende refleksjoner rundt sin egen mislykkede far. Kan man gå rundt å være sint på en som har vært død så lenge?

Jarle Klepp har også plutselig fått seg en storebror, han var 10 år eldre, og har vært død en stund. Det samme grepet gjør Lars Saabye Christensen i "Beatles"-oppfølgeren "Bisettelsen", Kim har plutselig ei død søster, som aldri har vært nevnt.

Jarle er blitt gift med Iselin, henne får vi vite lite om, bortsett fra at hun takler Jarles utbrudd på en fantastisk overbærende måte. Han må rett og slett ha funnet drømmekvinnen - bra for han :)

   

Fange 59. taterpige - Aina Basso

2. søndag i advent, lys støpt på Jostu

En av de mørkeste kapitlene i nyere norsk historie, er vår behandling av reisende. Tvangssterilisering og bortsetting av barn har skjedd for kort tid siden.
Aina Basso går tilbake til midt på 1700-tallet i denne boka. Handlingen er lagt til Trondheim, og tukthuset der, som var i bruk i lang tid.

Hun har skrevet en gripende fortelling om ei 16 år gammel taterjente som først blir satt på tukthus, for så å bli flyttet til tjeneste hos en prost.

Taterne ble utsatt for overgrep og trakasering, og Aina Basso har satt seg godt inn i deres historie. Boka har korte kapitler og flere av dem er bibelsitat, lover og notater fra den tida. Taterjenta Maria møter andre jenter som ikke har taterbakgrunn - disse sitter inne pga utuktig omgang før ekteskapet. Barn blir tatt fra dem, og flere av dem er egentlig dømt til døden. Det var rett og slett barbarisk på den tiden, vi skal være glade for at vi har en rettstat som fungerer.

Vi har hatt boka i leseringen, og tok en runde på hvilke historier vi har hørt om taterne. Forfedrene våre har hatt veldig ulikt syn på dem. Noen har latt dem sette opp teltene på gården og handlet med dem, mens andre har sett på dem som tyver. Visstnok var jordmødrene i bygdene glade i å ta i mot taterfødsler - det var renslige folk som forberedte seg godt til fødslene sine. Rensligheten er også gjennomgående hos Maria.

Både Maria og prosten har eksistert i virkeligheten.

En lettlest bok om et aktuelt tema, i all sin historiske innpakning.

Med mandat til å drepe - Norske skarpskyttere

Tusenvis av ærfugl flyter fram og tilbake forbi verandaen min i novembersola. De er hyggelige naboer, og ingen har mandat til å drepe dem. Ikke det at jeg har lyst til å ha dem til middag, men jeg får heller aldri muligheten til en liten smakebit. Myndighetene har kontroll med hvilke dyr som kan felles, og de forsøker vel etter beste evne å ha kontroll over operasjonene norske ungdommer blir sendt til i andre land. I min klasse fra vgs tok 100% av guttene siviltjeneste, å gå inn i forsvaret var rett og slett ikke et alternativ som ble diskutert, den kalde krigen var nettopp over og tanken på å ty til våpen var helt fremmed. Jeg er ikke sikker på om alle ville ha valgt det samme i dag, men de fleste står nok fast på valget sitt, og for oss jentene var forsvaret en utdannings- og yrkesvei som var fullstendig utenkelig. Mine jevnaldrende som dro på utenlandsoppdrag for forsvaret, reiste gjennom FNs fredsbevarende styrker og det primære målet var først og fremst å hjelpe sivile i det landet de ble sendt til.

Nå har vi politikere som sender væpnede styrker til det ene landet etter det andre, og de bruker andre ord enn krig. Samtidig deler de ut krigsmedaljer, og debatten rundt den utdelinga dreier seg om hvor vidt det er kongen eller statsministeren som skal dele den ut. Ved å dele ut krigsmeldaljer, erkjenner myndighetene at vi deltar i krig likevel. Det merkelige er at folket ikke protesterer. Her deltar vi i en krig i 10 år, og vi fortsetter å diskutere størrelse på flatskjerm og lavkarbodiett.

Derfor blir denne boka ei viktig bok. Den er skrevet i jeg-person, så det ser ut som det er den samme personen som har ført alt i pennen, det er imidlertid et ukjent antall anonyme snikskyttere som står bak.  Boka er oppdelt i mindre avsnitt, små historier som belyser oppdraget på ulike måter. Vi får innsyn i opptrening, strategier og refleksjoner sniperne gjør seg under og etter et oppdrag. De innrømmer at de ikke alltid sover godt etter et "vellykket" angrep.

Konklusjonen er at det er jakten som driver sniperen, ikke drepingen.

Ei bok det absolutt er verdt å lese.

Potensgiverne - Karin Bunk Holmqvist

Artig idé, utover det er vel dette neppe noen nobelvinner. To tilårskomne søstre, jomfruer og gudsord fra landet får etter en lang og omstendelig innledning, en idé om å lage et postordrefirma for potensmiddel. Nå er dette fortsatt et tabu, og det er vel kanskje derfor boka slår an?

Man trenger ikke å forklare hvordan mora har greid å legge opp det ene benet to ganger - det sier vel seg selv?
Det bygges opp til et klimaks som aldri kommer.

Når er det meningen at handlingen skal være? Den store teknilogisk nyvinningen det er diskusjoner om, er vannklosett. Samtidig kjøper de seg kaffetrakter og starter et postordrefirma. Det er noe her som ikke henger på greip.

Ok, den går for å være en lett avveksling innimellom tyngre litteratur, men her er det 0% motstand, irriterende mye skal inn med teksje.

Nå ble jeg kulturkjerring, kjenner jeg :)

Utsikten min er det ikke noe å si på hvertfall...

De virkelige jomfruene i nød

Etter å ha levd med don Quijote hver søndag i et halvt år, var jeg usikker på om jeg hadde fått min dose med jomfruer i nød. Terje Bjørangers bok "Den tredje søsteren" viser en helt annen virkelighet. Mens don Quijote rir virkelighetsfjernt rundt og vrøvler om gunstbevisninger og jomfruer som han skal komme til unnsetning, pakker Bjøranger inn en grusom virkelighet inn i en krimramme på en oppsiksvekkende måte. Dvs selve krimgåten er tradisjonell nok, to drepte, et politikammer, få mulige gjerningsmenn og ikke minst en nysgjerrig journalist med todagersskjegg, singel og med en voksen datter. Alle de klassiske ingrediensene for en krim.

Det som gjør denne annerledes, er den inngående innsikten Bjøranger sitter på når det gjelder æresdrap og tvangsekteskap i oslomiljøet. Det finnes mange unge jenter som er redde for å bli sendt til hjemlandet når de nærmer seg gifteferdig alder. Og da er ikke giftealder ca 35 år, slik det begynner å bli i resten av Norge... Dette er en hverdag som lærere, sosialarbeidere, helsesøstre, politi, UDI-ansatte, krisesentre og barnevernsarbeidere kjenner godt til. Bjøranger har selv bakgrunn fra UDI, og har reist i de områdene i Pakistan hvor ære-tradisjonene er på det sterkeste. Han har inngående kjennskap til det han skriver om, og det gjør det rett og slett til skremmende lesing. Det må være et utrolig sjokk for disse jentene å bli flyttet fra mer eller mindre trygge Norge til burkaland for å bli gift med en analfabet fetter.

Og verandaen? For tiden er jeg i Nürnberg, sola skinner, hagedvergene lokker. Jeg er heldigvis ei fri, selvstendig, norsk kvinne som kan reise hvor jeg vil stort sett når jeg vil. I Nürnberg konstaterer jeg at det har gått bedre med deres prosess enn med Josef K.s. De lurer bare litt på hvorfor de skal være de eneste som skal redde de late grekerne.

Emil og Neikob

"Svarte sekunder" er en krim der gåten om hvem som er gjerningsmannen ikke er det viktigste. Her er det noen fine personskildringer og Karin Fossum viser psykologisk innsikt. Hun skildrer en ekte Neikob: Emil Johannes er en enkel mann som ingen har hørt si noe annet enn "nei". De som omgås han må derfor formulere finurlige spørsmål, akkurat slik Jakob gjør med sin venn: "Du sier vel ikke nei til en tur?" Vi møter to mødre som gjør hva som helst for sine sønner. Sejer har noen viser noen meget alternative forhørsmetoder, og hele veien ser vi hvilken respekt Skarre og Sejer behandler de involverte med. Mer kan man vel ikke si om en krim uten å røpe for mye.... Jeg begynner faktisk å like Karin Fossum :)

David Copperfield

Vin, mat og leseglade damer. Denne gangen la bokelskere.no og kanonsamlingen "1001 bøker du bør lese før du dør" premissene for bokvalget. David Copperfield regnes gjerne som en ungdomsroman. Det er en roman med mange lag. Freud var visstnok veldig glad i den, så noen psykologiske aspekt har den nok. På mange måter er den lettlest, personene er enten gode eller onde. Samtidig er det en utviklingsroman, David selv utvikler seg fra en fattig, foreldreløs gutt til en selvstendig arbeidstaker og forfatter.

Charles Dickens har det morsomt med navn her. Dette er visstnok den mest selvbiografiske av alle romanene hans, initialene er omvendt; CD -> DC. Stefaren til David heter Murdstone, og han lever definitivt opp til navnet sitt. Søstra hans derimot, endrer seg med åra. Ms Murdstone behandler David ille mens han er ung, men da hun senere dukker opp som selskapsdame for Dora, ber hun om at de kan glemme fortida.

Jeg trodde ikke jeg kjente historien om David Copperfield, men da beskrivelsen av Uriah Heep kom, så jeg han levende for meg fra fjernsynsskjermen. Jeg må ha sett en BBC-serie en eller annen gang. Karakterene er levende beskrevet, samtidig som mange av den er svart-hvitt framstilt, og reaksjonene deres blir ikke beskrevet. Det hele er ganske forretningsmessig eller journalistisk fremstilt.

Et spørsmål jeg stiller meg stadig vekk, er om penger gir lykke. Hvordan det går med personene i romanen, avhenger stort sett av hvordan det går økonomisk. Unntaket er Micawber som er en skikkelig livsnyter. Når fattigdommen er så stor som den var på de britiske øyer på 1800-tallet, er det forståelig at økonomien får så stor betydning. 2000-tallets Norge er stikk motsatt, her har vi stort sett det vi trenger, likevel klager vi - nesten uansett hva som skjer. Sist uke ble det oppdaget enda mer olje. Spørsmålet er om vi og jorda vår har godt av å finne mer.