Guiritana på plass i Cádiz

Endelig er guiritana på plass i sitt rette element. Mye av Andalucía er overbefolket av turister sommers tid. I Cádiz er de fleste av dem spansktalende, så man slippper å vasse i skandinaviske, britisk og tyske dialekter. Guiri = utlending, helst med lyserød hud og null spanskkunnskaper, -tana er et feminint suffiks, gitana = sigøynerkvinne, gaditana = kvinne fra Cádiz.

De fleste forbinder Andalucía med flamenco. Flamenco er en samlebetegnelse på flere danser/musikkformer. Alegría-en kommer fra Cádiz, ordet betyr glede, og musikken gjenspeiler lynnet til gaditanerne. I La Perla de Cádiz foregår det en alegría-konkurranse der de beste danserne fra Andalucía deltar.

I baren "El Márques de Cádiz" er det en mer improvisatorisk og folkelig kultur. Kankje vel så morsomt...

Om sommeren er det vel først og fremst strendene som lokker. Cádiz er omgitt av strender på alle kanter. Den minste er La Caleta. Den ligger i gammelbyen, og er omgitt av to slott, veldig hyggelig, men vannet er dessverre veldig skittent. Da jeg kom til Cádiz for å bo der, kom jeg direkte fra Havanna. Det er rett og slett samme by, det er akkurat som . Dette har de en sang om, og James Bond-filmen Die antother day er filmet der.

Følger man Campo del Sur (som på Cuba heter Malecón), kommer man til ei avskjermet strand som heter Playa de Santa María. Der er vannet renere, og når vinden står på (og det gjør den ofte i Cádiz, enten som levante eller poniente), er det ikke så store bølger der som på neste strand.

Søndags ettermiddag samles damerne om bingo - et fantastisk sosialantropologisk studium. De satser 20 pence hver runde, og bruker ord i stedet for tall. Guerra = 36 (pga borgerkrigen som startet i 1936), Santa Ana = 26 (hennes dager er 26. juli), Noche buena = 24 (den er vel logisk), den morsomste er 11: snørrenner. Etter Santa María kommer den fineste stranda, Playa Victoria. Sanda er hvit og stranda strekker seg nesten så langt øye rekker. Det er fin trening å vasse de 4 kilometrene tilbake til gammelbyen etter at man har svømt litt i enden av Playa Victoria. En av ordene man lærer raskt er chiringuito, som betyr strandbar. Her får man forfriskninger både på dagtid og nattestid. Av og til er det levende musikk der, og ikke sjelden blir det danset. Utenfor Playa Victoria er det en bymur som holdt franskmennene unna i 1812, og da begynner Playa de Cortadura. For gaditanere er langtvekkistan cortadura.

Arabisk prinsesse svikter sin far (dQ XXXIX-XLI)

I ukas lekeøkt er don Quiojte og Sancho Panza totalt fraværende, hva de holder på med, får vi vel kanskje vite snart. Hele bolken er viet krigsfangen som dukket opp med en arabisk prinsesse på slutten av forrige kapittel. Hun er kristen i sitt hjerte og rømmer sammen med flere kristne fanger. Historien har mange trekk fra eventyrene, det begynner med en far og tre sønner, der alle tre drar ut i verden. Hva som har skjedd med faren og de to andre har vi ikke fått høre, så det forundrer meg ikke om de dukker opp etterhvert også. Vi har en rik araber og en vakker datter, hun rømmer med gods og gull, faren tas til fange under rømmingen, men settes fri når de kommer til spansk jord. Alle blir plyndret en gang til, og omsider oppnår de til fastlandet. Snipp snapp snute.

Egentlig begynte jeg å bli lei av tullet til dQ, men nå begynner jeg å savne han. Det er mange lange avstikkere i denne boka. I denne bolken nevnes navn på krigshelter og konger. Blant annet Diego de Urbina, navnet lyder kjent, og det viser seg at det fantes en maler som het det ansatt av Filipe II. Litt googling til viser at Cervantes selv deltok i den spanske armada under ledelse av Diego de Urbina (det er nok ikke samme person). En del av denne historien er derfor selvbiografisk.

Ellers må jeg si at den morsomste scenen var i hagen da Zoraida og krigsfangen møttes for første gang. De greier å lage hemmelige avtaler med den intetanende faren som tolk. Mesterlig gjort!

Sommer uten menn (Siri Hustvedt)

Perfekt strandlektyre når man har dratt til Spania uten mann. Som en venn sa: man tar ikke med fisk til Lofoten :)

Siri Hustvedt har skrevet en roman med et ganske fiffig utgangspunkt. En middelaldrenen poet får høre at ektemannen trenger en pause, og pausen er en ung, fransk kollega.

Nok en roman om psykiske lidelser, denne gangen kortvarig sammenbrudd med innleggelse. Mia løser sine problemer ved å dra til moren, der møter hun to gjenger: Morens venninner på mellom 80 og hundre og to år, og hun starter et skrivekurs for 7 trettenårige jenter. Dette grepet er ganske artig. De eldre damene har levd et liv i medgang og motgang, og har masse av erfaring å øse av. Noen av disse erfaringene har de kanskje aldri delt med noen, men pga Mias situasjon kommer de innerste tanker opp på mer eller mindre subtile måter. De prepubertale jentene er knisete, usikre og nysgjerrige på livet, et flott grep fra Hustvedt for å få Mia til å gå tilbake til sine egne erfaringer fra den tida. Etterhvert får vi også innsyn i et grelt eksempel på jentemobbing, jeg tror enhver kvinne vil kjenne seg igjen i et par av disse rollene. I tillegg til disse to feminine gjengene, har vi Mias forhold til datteren, psykologen og en anonym "Ingen", forholdet til eksmannen foregår kun i skriftlig form.

Gjennom hele romanen er det henvisninger til litteraturen, og jeg er litt usikker på om hun lykkes med det, eller om det blir en oppvisning av virkemidler. Hun henvender seg stadig til leseren, og jeg er usikker på om det virkemidlet fungerer.... Kanskje hun vil si at dette angår meg også? Det vil jeg i så fall velge selv...

Mannssynet er litt unyansert, det er det opp til de få mennene som leser denne boka å avgjøre. Som kvinne kjenner man igjen noe av dette uansett.

Hvem lurer hvem? (DQ kap XXXVI-XXXVIII)

Da er jeg installert i ei fullt møblert leilighet i Cádiz. Jammen er våre miserable venner don Quijote og Sancho Panza pryd på stuebordet her. Picasso berømte framstilling er allemannseie her i landet, og den kan altså dekorere et stuebord under ei glassplate. Den kan til og med plasseres under en fredslilje! Don Quijote er ikke særlig harmløs der han går løs på uskyldige folk, så denne plasseringen er vel ikke så veldig gjennomtenkt. På bar ble jeg sjekket opp av en fra La Mancha, han kunne fortelle at dQ ikke var gal, han røpet den siste replikken han har i romanen, men jeg vil ikke lurkikke på den enda. Her følges nemlig leseplanen så godt det lar seg gjøre.


I kapittel XXXVI dukker utrolig nok Luscinda og don Fernando opp. Hun i nonneklær, sukkende og klagende, han er også forkledt. Det samme er Dorotea, og Cardenio står bak ei dør. Det tar ikke lang tid før noen av dem begynner å kjenne igjen hverandre. Dorotea erklærer sin kjærlighet til don Fernando, Luscinda og Cardenio erklærer sin kjærlighet til hverandre og etter påtrykk fra alle, inkludert presten, vurderer også don Fernando Dorotea "som hun fortjener". Deretter strever han med å holde tårene tilbake, mens alle de andre tuter i vei, SP mest fordi han innser at Dorotea ikke er prinsesse Micomicona og dermed må han se langt etter sin lovede øy.


Kvinnesynet er helt utrolig, og kvinnene ser ikke ut til å reagere. Dorotea ber om å få være don Fernandos sanne og legitime hustru, eller i det minste la henne bli sin slavinne!!! Og Luscinda er ikke noe bedre idet hun sier til Cardenio: "De er, min herre, denvirkelige herre over denne Deres fange". Er det skjebnen som har ført de fire sammen? Cardenio tror det: "da Fortuna ville at jeg kunne kalle deg min." Presten henviser til "forsynets særlige inngrep" når han prøver å overtale don Fernando. Det hele er en utrolig scene, med kjærlighetserklæringer, gråt og lange monologer.


Don Quijote har sovet seg gjennom hele opptrinnet, og de andre bestemmer seg for å fortsette å lure han. Til SPs store glede, er Dorotea fortsatt prinsesse Micomicona som trenger hjelp. Lureriet blir ikke avsluttet, for inn kommer en krigsfange i maurerklær sammen med ei utrolig skjønn maurerinne. Hun snakker ikke spansk, men alle er enige om at hun er vakker.


Don Quijote avslutter ukas økt med en lang monolog om krigskunsten fortrinn i forhold til boklig lærdom. Et paradoks da han selv har blitt gal pga boklig lærdom, og mislykkes stadig med sine angrep med våpen. Den fredsliljen har vel sin misjon. Min venn fra La Mancha sier at han ikke er gal, og tilskuerne hans her mener at han taler klokt om soldatens utfordringer. Kanskje er han rett og slett blitt klok av alle bøkene, og det er han som lurer alle andre, inkludert oss lesere?

Bukkefesten - Mario Vargas Llosa

Dette må være grunnen til at Vargas Llosa fikk Nobels litteraturpris 2010. For et grusomt mesterverk! En blanding av historie, psykologi, tortur, griskhet, frykt og familiebånd. Jeg avsluttet boka i et land som har vært demokrati i 36 år, ser man langt nok vestover fra Cádiz, når blikket øya Hispañola - (Haiti og Den dominikanske republikk). Vi følger Trujillos siste dager som diktator i 1961 og konspirasjonsplanene til de som drepte han. I tillegg har Vargas Llosa flettet inn en gripende og hjerteskjærende historie om ei ungjente, Urania, som kom seg ut av landet som 14-åring et par uker før diktatoren ble henrettet. Det er nok festen med henne tittelen på boka henviser til. Hun er nå blitt snart 50 år og besøker for første gang sin slagrammede far, som sitter i rullestol uten språk. Han hadde flere ministerposter under diktaturet, og hun anklager den nå forsvarsløse faren på det sterkeste - etterhvert forstår vi og tanten hennes hvorfor. Det meste i denne boka er basert på reelle hendelser, men Urania har visstnok ikke eksistert.

Romanen er i høyeste grad dagsaktuell, flere stater i verden har fortsatt en diktator som har herjet med folket sitt i flere tiår. Ytringsfrihet er det første som ryker, enhver som ytrer seg mot regimets herre, blir drept. Store beløp settes i bankkontoer i Sveits og nær familie viser temmelig griske sider. Vargas Llosa viser også det vakumet som oppsto i de første månedene etter henrettelsen, der en av de medsammensvorne feiget fullstendig ut, og et fryktelig kaos fulgte. Et høyaktuelt spørsmål er om demokrati kan innføres med makt.

Det er ikke lenge siden Spania var et diktatur, demokratiet har blitt innført i en fei, og om det har vært vellykket kan nok diskuteres. At finanskrisa rammer hardere her enn i andre europeiske land kan ha noe med dette å gjøre, kan man jo spekulere på. Spanjolene selv sier at landet er fint å feriere i, det er en helt annen sak å bo her. Samtidig forsøker de sammen med bl.a. Norge å innføre demokrati med makt i et land lengre sør....

Jomfruer i nød og ærbare hustruer (DQ bok IV kap XXXII-XXXV)

Forrige leseøkt avsluttet med at don Quijote i et snev av selvinnsikt var skamfull over behandlingen Andrés fikk etter at han prøvde å redde han. I løpet av denne ukas 40 sider ligger han stort sett og sover, Sancho Panza er ute og passer på han. Når han våkner går han løs på noen vinsekker som han stikker hull på, som vanlig innbilder han seg at det er noe annet - denne gangen kjempen han har fått i oppgave å drepe. Han kneler foran presten og tror at han er prinsesse Micomicona. SP er fortvilet over at han aldri skal få sitt grevskap når han ser hvordan herren går løs på vinsekkene. De to turer altså fram som vanlig.

Størstedelen av denne bolken gjenga imidlertid en hel novelle om bestevennene Anselmo og Lotario, og ikke minst Anselmos hustru Camilla. Anselmo elsker sin kone og vil teste om hun er ærbar, han oppfordrer derfor vennen til å flørte med henne. Han går motvillig med på planen, og blir uforvarende forelsket i henne. Hun gjør en kort tid motstand, men gir etter for begjæret og forviklingene er i gang. Qué lío!

Hvem lurer hvem? Hvem skjønner at han/hun blir lurt? Hvem er alliert med hvem? Det er helt tydelig at ekteparet ikke er alliert med hverandre.

Det er en novelle med tydelig moral. Det går ille med alle tre. En mann skal stole på sin hustru, og ikke sette henne på prøve. En kone skal ikke ha en affære med sin manns beste venn. En god venn innleder ikke et forhold med hans kone. Bildet er hentet fra en italiensk side.

Kvinnesynet er langt fra nåtidas skandinaviske - kvinnene skal være jomfruer, dydige og ærbare. Går noe galt, er det deres feil.

Kollektivt selvmord - Arto Paasilinna

Det er vel dette som kalles morbid humor. Paasilinna lar to menn forsøke å ta sitt eget liv i samme låve samtidig. En vil skyte seg, den andre henge seg. De oppdager hverandre, får det hyggelig og dermed er en makaber ferd i gang. De setter inn en annonser der de spør etter flere som er i samme situasjon, og arrangerer et stort møte. Mange av de frammøte legger ut på en hasardiøs tur nordover mot nordkapp i en luksusbuss, med eneste mål å kjøre bussen utfor stupet.

Det er bare så innmari trivelig å være sammen, særlig med folk som forstår hvordan man har det. Litt sprit, og stemningen blir høy. Paasilinna greier å skrive en komisk roman basert på dette alvorlige temaet. Det er mange svarte tanker her, og de er innom både Svartvik og Schwarzwald.

I Fakta om Finland avslører Erlend Loe hovedpersonens og de fleste nordmenns manglende kunnskap om Finland, og det er morsomt å lese hva Paasilinna trekker fram av Norge i den tida de er i landet. Karrig natur, bidrag til den norske statskassa og linjeakevitt er noe av det han nevner. Fra Finland får vi mye mørk skog, idyllisering av badstukulturen og ikke minst et enormt alkoholkonsum.

Personene i gruppen har ulike årsaker til å begå selvmord, og Paasilinna gjør rede for et stort antall måter å avslutte livet på. Selv bor jeg ved en av landets sterkeste tidevannsstrømmer, og stirrer man lenge nok nedi vannet, kan suget komme til enhver. Dessverre har det også skjedd at noen har endt sitt liv her. I denne delige sommervarmen, med nyfødte e-unger flytende omkring, er helt uaktuelt for min del.

Filmer og bøker som begynner med selvmordsforsøk har en tendens til å ende godt, fokuset ligger på hva som gjør livet verdt å leve (Gegen die Wand, Veronica vil dø). Andre bøker og filmer ender med selvmord, og prosjektet er å få tak i de egentlige årsakene til at det går galt (Hedda Gabler, Rosmersholm, Die Welle). Hos Paasilinna blir det en del begravelser underveis, det er jo så mange kandidater å ta av. Han balanserer hårfint mellom humor og seriøs behandling av temaet. Personlig synes det mest komiske var han bonden som ikke hadde tid til å bli med på turen fordi han var midt i onna, men om ikke de kunne ta med seg kona hans? Idéen bak boka er god, og det kan diskuteres hvor vidt han lykkes hele veien. På mange vis ligner boka på Loes Muleum.