Paasilinnas lek med proster og bjørner

I følge Paasilinna er bjørner ekstremt lærenemme så fremt de er tamme. I denne boken leker han seg med religioner, bjørner og kvinner. Paasilinna harselerer med stereotyper, blant annet finnenes hang til å ta badstue. For eksempel møter prosten en landsmann i Middelhavet, og vedkommende forsøker å livnære seg på å selge små badstuer til beboere og turister i det store landet Syden. Forsøket må jo bare ende med en tragedie. Eller - det må kanskje ikke, men det er typisk Paasilinna at det gjør det.
Prosten lærer bjørnen å be, stryke klær og jobbe i bar. Prostinnen stikker av, og prostebarna hører vi aldri noe mer om, verken mens prosten er ute på en to år lang ferd, eller når han kommer tilbake til hjembygda.
En religionskritikk er underliggende gjennom hele boka. Det topper seg da han fletter inn et tverreligiøst møte på Malta, der alle verdens religioner skal finne ut hva de er enige om, og danne en felles plattform for å hindre flere kriger basert på religion. Bjørnen ordner opp på sitt vis. Den heter forøvrig Dægern mens den er liten, og Faen når den er større.

Paasilinna er alltid morsom lesning, men man bør ikke ta flere på rad. Det er akkurat som om den knappe, humoristiske stilen hans ikke tillater det.
Tidligere har jeg lest Kollektivt selvmord, En lykkelig mann og Harens år. Anbefales på sterkeste som pause mellom litteratur.

Chimera - Gert Nygårdshaug

En herlig gjeng med forskere er samlet i regnskogen i Kongo. I kjent Nygårdshaug-stil har de artige navn som Zoe Wildt, Tom Bombadil, Heinz Schlendrian, Pilatus O'Boa og Karl Iver Lyngvil. Alle verdensdeler er representert, og de er botanikere, zoologer, entomologer, ornitologer, biokjemikere. I tillegg bor det en eremitt i nærheten som dyrker orkideer. Til tider kan det bli vel detaljert faglig sett, og det er vanskelig å bedømme sannsynligheten av det som skjer, rett og slett fordi det er kompliserte teorier. Man lærer alltid mye av å lese Nygårdshaug, noe er veldig innfløkt, andre ting er selvsagte ting som ikke nordmenn flest ofrer mange tanker på i all vår selvtilfredshet. Hvor pinlig på en skala er det å innrømme at man ikke visste at det var regnskoger i Afrika? Afrika er for mange synonymt med tørke og ørken.

Nygårdshaug skildrer et skremmende framtidsscenario, økobalansen er ikke lengre i balanse og skremmende virus kan komme til å ryste verden. Og det er kanskje like greit?

Jeg er fan av Gert Nygårdshaug. Prosjektet hans med Frederic Drum og Skarphedin Olsen er fortreffelig lesing - bøkene bør rett og slett leses i rekkefølge, og gjør man det, blir man til slutt i tvil om rekkefølgen var rett :)

Mengele Zoo er skremmende aktuell sett i lys av at den ble skrevet i 1989, og jeg likte de filosofiske betraktningene om tid i Klokkemakeren. I Prost Gotvins geometri trigger han leser på teologi, arkitektur og matematikk. Nygårdshaug er en global, norsk forfatter som tar opp viktige tema. Det spørs om det blir mer Nygårdshaug i påska.

Røverhistorier gjennom 100 år

Snøen skal kanskje lave ned når det er vinterferie, det i hvertfall perfekt lesevær, og jeg har fortært en skikkelig røverroman. Snakk om å lyve på seg vodkafester med sentrale statsledere i forrige århundre. "Hundreåringen som hoppet ut gjennom vinduet og forsvant" leses av mange og skal etter sigende være ustytterlig morsom.
Den ene lite troverdige historien serveres etter den andre.
I nåtidshistorien møter vi en hundreåring som rømmer på bursdagen sin. I utgangspunktet er han alene, men utover i boka blir han kjent med både politi og røvere, hunder og elefanter, som alle blir en fin vennegjeng. Det blir et par dødsfall underveis, men det må man vel bare regne med - i tråd med fortellerstilen til Jonas Jonasson.

Om sannheten ikke henger på greip, er ikke den såkalte forklaringa de serverer statsadvokaten på slutten av boka det spott mer troververdig. Inntil da har både den nye vennegjengen, statsadvokaten og leseren blitt så vant til usannsynligheter, at det fungerer.

Allan er 100 år, og har opplevd både mangt og mye, han har til og med bidratt til en god del av de store hendelsene i verdenshistorien. For å få en oversikt over viktige hendelser på 1900-tallet, er det ok lesing - mye blir snudd på hodet med artige vrier. Det er rett og slett ikke til å tro at Allan kan være tilstede både i den spanske borgerkrigen, sammen med Oppenheimer under den andre verdenskrigen, redder kona til Mao Zedong, går gjennom Himalaya fra Kina til Iran, til sitter i fangenskap i Vladivostok, blir kjent med både Kim Il Sung, og Kim Jung Il, sitter på ei strand på Bali i 15 år osv osv. Hvor mange av USAs presidenter han faktisk har kjent, mister man etterhvert oversikten over.

Et artig grep er at Allan som den svensken har er, forsøker å være nøytral gjennom hele sin livshistorie, samtidig som hans profesjon er å lage bomber. Jeg ler ikke underveis, men når jeg gjenforteller plottet til folk, blir det så absurd at vi må le. Så hvorfor jeg ikke mens jeg leser? Tror svaret ligger i språkføringa - detaljer overforklares, poeng gnis inn. Akkurat som i "Potensgiverne". Begge bøkene har artige ideer, men de formidles på en litt lettvint måte - kanskje?

Jarle møter jenta fra fortida

Etter at larmen fra det storstilte fyrverkeriet utenfor verandaen la seg, har jeg kost meg Jarle Klepps lille tur på nyttårsaften for å kjøpe stjerneskudd. På turen møter han jenta fra fortida. Jenta som vokste opp i den familien faren besøkte hver helg for å drikke. Tore Renberg har skrevet en gripende roman som komplimenterer "Kompani Orheim". I Kompani Orheim skildret han en oppvekst med en voldelig og alkoholisert far. Senere har vi fulgt Jarle gjennom ungdomstida i "Mannen som elsket Yngve", ei bok der vår generasjon koser seg gjennom mer eller mindre gode 80-tallsminner. Deretter stormer "Charlotte Isabel Hansen" inn i livet hans, en sjuårig datter han ikke ante at han hadde, står plutselig på trappa og forstyrrer hans fordypning i Prousts litteraturteorier. I Pixley Mapogo har datteren fått seg en afrikansk kjæreste, og Jarle møter seg selv i døra når det gjelder hverdagsrasisme.

Nå har altså Renberg skrevet en femte bok om Jarle Klepp, han er blitt 38 år. Boka har han kalt "Dette er mine gamle dager", noe som kanskje reflekterer 40-årskrisa som nærmer seg for noen og enhver. Det er en moden og samtidig famlende familiefar som blir konfrontert med nye historier om faren. Renberg gir en herlig beskrivelse av livet som småbarnsfar, og hjerteskærende refleksjoner rundt sin egen mislykkede far. Kan man gå rundt å være sint på en som har vært død så lenge?

Jarle Klepp har også plutselig fått seg en storebror, han var 10 år eldre, og har vært død en stund. Det samme grepet gjør Lars Saabye Christensen i "Beatles"-oppfølgeren "Bisettelsen", Kim har plutselig ei død søster, som aldri har vært nevnt.

Jarle er blitt gift med Iselin, henne får vi vite lite om, bortsett fra at hun takler Jarles utbrudd på en fantastisk overbærende måte. Han må rett og slett ha funnet drømmekvinnen - bra for han :)

   

Fange 59. taterpige - Aina Basso

2. søndag i advent, lys støpt på Jostu

En av de mørkeste kapitlene i nyere norsk historie, er vår behandling av reisende. Tvangssterilisering og bortsetting av barn har skjedd for kort tid siden.
Aina Basso går tilbake til midt på 1700-tallet i denne boka. Handlingen er lagt til Trondheim, og tukthuset der, som var i bruk i lang tid.

Hun har skrevet en gripende fortelling om ei 16 år gammel taterjente som først blir satt på tukthus, for så å bli flyttet til tjeneste hos en prost.

Taterne ble utsatt for overgrep og trakasering, og Aina Basso har satt seg godt inn i deres historie. Boka har korte kapitler og flere av dem er bibelsitat, lover og notater fra den tida. Taterjenta Maria møter andre jenter som ikke har taterbakgrunn - disse sitter inne pga utuktig omgang før ekteskapet. Barn blir tatt fra dem, og flere av dem er egentlig dømt til døden. Det var rett og slett barbarisk på den tiden, vi skal være glade for at vi har en rettstat som fungerer.

Vi har hatt boka i leseringen, og tok en runde på hvilke historier vi har hørt om taterne. Forfedrene våre har hatt veldig ulikt syn på dem. Noen har latt dem sette opp teltene på gården og handlet med dem, mens andre har sett på dem som tyver. Visstnok var jordmødrene i bygdene glade i å ta i mot taterfødsler - det var renslige folk som forberedte seg godt til fødslene sine. Rensligheten er også gjennomgående hos Maria.

Både Maria og prosten har eksistert i virkeligheten.

En lettlest bok om et aktuelt tema, i all sin historiske innpakning.

Med mandat til å drepe - Norske skarpskyttere

Tusenvis av ærfugl flyter fram og tilbake forbi verandaen min i novembersola. De er hyggelige naboer, og ingen har mandat til å drepe dem. Ikke det at jeg har lyst til å ha dem til middag, men jeg får heller aldri muligheten til en liten smakebit. Myndighetene har kontroll med hvilke dyr som kan felles, og de forsøker vel etter beste evne å ha kontroll over operasjonene norske ungdommer blir sendt til i andre land. I min klasse fra vgs tok 100% av guttene siviltjeneste, å gå inn i forsvaret var rett og slett ikke et alternativ som ble diskutert, den kalde krigen var nettopp over og tanken på å ty til våpen var helt fremmed. Jeg er ikke sikker på om alle ville ha valgt det samme i dag, men de fleste står nok fast på valget sitt, og for oss jentene var forsvaret en utdannings- og yrkesvei som var fullstendig utenkelig. Mine jevnaldrende som dro på utenlandsoppdrag for forsvaret, reiste gjennom FNs fredsbevarende styrker og det primære målet var først og fremst å hjelpe sivile i det landet de ble sendt til.

Nå har vi politikere som sender væpnede styrker til det ene landet etter det andre, og de bruker andre ord enn krig. Samtidig deler de ut krigsmedaljer, og debatten rundt den utdelinga dreier seg om hvor vidt det er kongen eller statsministeren som skal dele den ut. Ved å dele ut krigsmeldaljer, erkjenner myndighetene at vi deltar i krig likevel. Det merkelige er at folket ikke protesterer. Her deltar vi i en krig i 10 år, og vi fortsetter å diskutere størrelse på flatskjerm og lavkarbodiett.

Derfor blir denne boka ei viktig bok. Den er skrevet i jeg-person, så det ser ut som det er den samme personen som har ført alt i pennen, det er imidlertid et ukjent antall anonyme snikskyttere som står bak.  Boka er oppdelt i mindre avsnitt, små historier som belyser oppdraget på ulike måter. Vi får innsyn i opptrening, strategier og refleksjoner sniperne gjør seg under og etter et oppdrag. De innrømmer at de ikke alltid sover godt etter et "vellykket" angrep.

Konklusjonen er at det er jakten som driver sniperen, ikke drepingen.

Ei bok det absolutt er verdt å lese.

Potensgiverne - Karin Bunk Holmqvist

Artig idé, utover det er vel dette neppe noen nobelvinner. To tilårskomne søstre, jomfruer og gudsord fra landet får etter en lang og omstendelig innledning, en idé om å lage et postordrefirma for potensmiddel. Nå er dette fortsatt et tabu, og det er vel kanskje derfor boka slår an?

Man trenger ikke å forklare hvordan mora har greid å legge opp det ene benet to ganger - det sier vel seg selv?
Det bygges opp til et klimaks som aldri kommer.

Når er det meningen at handlingen skal være? Den store teknilogisk nyvinningen det er diskusjoner om, er vannklosett. Samtidig kjøper de seg kaffetrakter og starter et postordrefirma. Det er noe her som ikke henger på greip.

Ok, den går for å være en lett avveksling innimellom tyngre litteratur, men her er det 0% motstand, irriterende mye skal inn med teksje.

Nå ble jeg kulturkjerring, kjenner jeg :)

Utsikten min er det ikke noe å si på hvertfall...