Klokkene ringer for deg

Etter å ha hatt Hemingways "Klokkene ringer for deg" i bilen i flere måneder, ble jeg ferdig med den på nasjonaldagen. Det gir rom for refleksjoner. Hovedpersonen er en spansklærer fra USA, og hvorfor han forvillet seg inn i den spanske borgerkrigen, fikk jeg aldri tak i. Siden borgerkrigen i USA på 1860-tallet, har de ikke hatt krig på egen jord. Hvor mange kriger i utlandet de har deltatt i, er det vel knapt noen som vet. Men det var vel neppe staten USA som sendte "el ingles" til den blodige borgerkrigen - på de rødes side. Nasjonaldagen står imidlertid sterkt både i USA og i Norge, verken 4th of July og 17. mai oppfattes som datoer, de fungerer som egne dager på linje med julaften og nyttårsaften. Spania har akkurat som Tyskland hatt større vanskeligheter med å feire nasjonalisme. Krig er aldri en god løsning, og den spanske borgerkrigen er vel en av de skitneste verden har sett. Hemingway skildrer den stort sett fra rød side. Men han gir en realistisk beskrivelse av henrettelser av federale, og gjengir dermed groteskheten fra begge sider.

Oppi all krig og elendighet, møter Robert Jordan en ung pike som han opplever ekte kjærlighet med. De får bare tre dager sammen, tre intense dager. Det er akkurat som om kjærlighet oppleves sterkere hvis det finnes en ytre hindring. Her det den visse død, andre ganger kan det være familier som ikke ønsker at man skal være sammen - som i Romeo og Julie. Og hvor mange ganger har vi ikke lest om par som finner hverandre til tross for at den ene er gift? Anna Karenina og Effi Briest er vel blant de sterkeste eksemplene på dette. En så sterk kjærlighet kan vel ikke vare evig? En eller flere er nødt til å dø?

Kriger kan jeg lite om, men det er påfallende hvor mange ganger sprenging av broer er målet i krigsromaner. Broingeniører og brosprengere er viktige folk.

Mørkets symmetri

Det er fascinerende med eneggede tvillinger, og de pleier ofte å narre folk rundt seg med å bytte identitet. Spørsmålet er om det er mulig å lure dem som virkelig kjenner dem.
Audrey Niffenegger presenterer to sett med eneggede tvillinger, to voksne damer og døtrene til en av dem. Og alle fire er skremmende like hverandre.

På mange vis minner boka om Den trettende fortellingen av Diane Setterfield. I begge bøkene er det en tvilling som dør, noen barn og noen perifere menn. De er lagt opp etter en krimoppskrift som fungerer sånn passelig, passe lite utfordrende feelgood-stoff.

Audrey Niffenegger står også bak Den tidsreisendes kvinne, en bok der hun leker seg med tid. Hovedpersonen beveger seg fram og tilbake i tid, og hun leker med tanken på om det er mulig å påvirke framtida.

I denne boka går hun lengre, og leker seg med relasjoner mellom folk på begge siden av døden. Boka begynner med at tanten er døende av kreft og testamenterer leiligheten sin til niesene, under forutsetning om at de må bo der et år, og foreldrene får ikke sette sin fot der. Hun selv blir værende i leiligheten som spøkelse, som etterhvert greier å kommunisere skriftlig med de levende. Vi har vel alle prøvd oss med spiritisme i ungdommen...

I etasjen over det innesperrede spøkelset, finner vi en annen innesperret mann, han er innesperret av tvangshandlinger. Den ene av de unge tvillingene tiltrekkes av han, og den andre kurtiserer evt kurtiseres av spøkelsets kjæreste i 1. etasje. Det er et merkelig persongalleri, der man ikke helt er sikker på hvem som er hvem av alle tvillingene...

Feelgood? ja
Rar? ja
Stor litteratur? nei

Paasilinnas lek med proster og bjørner

I følge Paasilinna er bjørner ekstremt lærenemme så fremt de er tamme. I denne boken leker han seg med religioner, bjørner og kvinner. Paasilinna harselerer med stereotyper, blant annet finnenes hang til å ta badstue. For eksempel møter prosten en landsmann i Middelhavet, og vedkommende forsøker å livnære seg på å selge små badstuer til beboere og turister i det store landet Syden. Forsøket må jo bare ende med en tragedie. Eller - det må kanskje ikke, men det er typisk Paasilinna at det gjør det.
Prosten lærer bjørnen å be, stryke klær og jobbe i bar. Prostinnen stikker av, og prostebarna hører vi aldri noe mer om, verken mens prosten er ute på en to år lang ferd, eller når han kommer tilbake til hjembygda.
En religionskritikk er underliggende gjennom hele boka. Det topper seg da han fletter inn et tverreligiøst møte på Malta, der alle verdens religioner skal finne ut hva de er enige om, og danne en felles plattform for å hindre flere kriger basert på religion. Bjørnen ordner opp på sitt vis. Den heter forøvrig Dægern mens den er liten, og Faen når den er større.

Paasilinna er alltid morsom lesning, men man bør ikke ta flere på rad. Det er akkurat som om den knappe, humoristiske stilen hans ikke tillater det.
Tidligere har jeg lest Kollektivt selvmord, En lykkelig mann og Harens år. Anbefales på sterkeste som pause mellom litteratur.

Chimera - Gert Nygårdshaug

En herlig gjeng med forskere er samlet i regnskogen i Kongo. I kjent Nygårdshaug-stil har de artige navn som Zoe Wildt, Tom Bombadil, Heinz Schlendrian, Pilatus O'Boa og Karl Iver Lyngvil. Alle verdensdeler er representert, og de er botanikere, zoologer, entomologer, ornitologer, biokjemikere. I tillegg bor det en eremitt i nærheten som dyrker orkideer. Til tider kan det bli vel detaljert faglig sett, og det er vanskelig å bedømme sannsynligheten av det som skjer, rett og slett fordi det er kompliserte teorier. Man lærer alltid mye av å lese Nygårdshaug, noe er veldig innfløkt, andre ting er selvsagte ting som ikke nordmenn flest ofrer mange tanker på i all vår selvtilfredshet. Hvor pinlig på en skala er det å innrømme at man ikke visste at det var regnskoger i Afrika? Afrika er for mange synonymt med tørke og ørken.

Nygårdshaug skildrer et skremmende framtidsscenario, økobalansen er ikke lengre i balanse og skremmende virus kan komme til å ryste verden. Og det er kanskje like greit?

Jeg er fan av Gert Nygårdshaug. Prosjektet hans med Frederic Drum og Skarphedin Olsen er fortreffelig lesing - bøkene bør rett og slett leses i rekkefølge, og gjør man det, blir man til slutt i tvil om rekkefølgen var rett :)

Mengele Zoo er skremmende aktuell sett i lys av at den ble skrevet i 1989, og jeg likte de filosofiske betraktningene om tid i Klokkemakeren. I Prost Gotvins geometri trigger han leser på teologi, arkitektur og matematikk. Nygårdshaug er en global, norsk forfatter som tar opp viktige tema. Det spørs om det blir mer Nygårdshaug i påska.

Røverhistorier gjennom 100 år

Snøen skal kanskje lave ned når det er vinterferie, det i hvertfall perfekt lesevær, og jeg har fortært en skikkelig røverroman. Snakk om å lyve på seg vodkafester med sentrale statsledere i forrige århundre. "Hundreåringen som hoppet ut gjennom vinduet og forsvant" leses av mange og skal etter sigende være ustytterlig morsom.
Den ene lite troverdige historien serveres etter den andre.
I nåtidshistorien møter vi en hundreåring som rømmer på bursdagen sin. I utgangspunktet er han alene, men utover i boka blir han kjent med både politi og røvere, hunder og elefanter, som alle blir en fin vennegjeng. Det blir et par dødsfall underveis, men det må man vel bare regne med - i tråd med fortellerstilen til Jonas Jonasson.

Om sannheten ikke henger på greip, er ikke den såkalte forklaringa de serverer statsadvokaten på slutten av boka det spott mer troververdig. Inntil da har både den nye vennegjengen, statsadvokaten og leseren blitt så vant til usannsynligheter, at det fungerer.

Allan er 100 år, og har opplevd både mangt og mye, han har til og med bidratt til en god del av de store hendelsene i verdenshistorien. For å få en oversikt over viktige hendelser på 1900-tallet, er det ok lesing - mye blir snudd på hodet med artige vrier. Det er rett og slett ikke til å tro at Allan kan være tilstede både i den spanske borgerkrigen, sammen med Oppenheimer under den andre verdenskrigen, redder kona til Mao Zedong, går gjennom Himalaya fra Kina til Iran, til sitter i fangenskap i Vladivostok, blir kjent med både Kim Il Sung, og Kim Jung Il, sitter på ei strand på Bali i 15 år osv osv. Hvor mange av USAs presidenter han faktisk har kjent, mister man etterhvert oversikten over.

Et artig grep er at Allan som den svensken har er, forsøker å være nøytral gjennom hele sin livshistorie, samtidig som hans profesjon er å lage bomber. Jeg ler ikke underveis, men når jeg gjenforteller plottet til folk, blir det så absurd at vi må le. Så hvorfor jeg ikke mens jeg leser? Tror svaret ligger i språkføringa - detaljer overforklares, poeng gnis inn. Akkurat som i "Potensgiverne". Begge bøkene har artige ideer, men de formidles på en litt lettvint måte - kanskje?

Jarle møter jenta fra fortida

Etter at larmen fra det storstilte fyrverkeriet utenfor verandaen la seg, har jeg kost meg Jarle Klepps lille tur på nyttårsaften for å kjøpe stjerneskudd. På turen møter han jenta fra fortida. Jenta som vokste opp i den familien faren besøkte hver helg for å drikke. Tore Renberg har skrevet en gripende roman som komplimenterer "Kompani Orheim". I Kompani Orheim skildret han en oppvekst med en voldelig og alkoholisert far. Senere har vi fulgt Jarle gjennom ungdomstida i "Mannen som elsket Yngve", ei bok der vår generasjon koser seg gjennom mer eller mindre gode 80-tallsminner. Deretter stormer "Charlotte Isabel Hansen" inn i livet hans, en sjuårig datter han ikke ante at han hadde, står plutselig på trappa og forstyrrer hans fordypning i Prousts litteraturteorier. I Pixley Mapogo har datteren fått seg en afrikansk kjæreste, og Jarle møter seg selv i døra når det gjelder hverdagsrasisme.

Nå har altså Renberg skrevet en femte bok om Jarle Klepp, han er blitt 38 år. Boka har han kalt "Dette er mine gamle dager", noe som kanskje reflekterer 40-årskrisa som nærmer seg for noen og enhver. Det er en moden og samtidig famlende familiefar som blir konfrontert med nye historier om faren. Renberg gir en herlig beskrivelse av livet som småbarnsfar, og hjerteskærende refleksjoner rundt sin egen mislykkede far. Kan man gå rundt å være sint på en som har vært død så lenge?

Jarle Klepp har også plutselig fått seg en storebror, han var 10 år eldre, og har vært død en stund. Det samme grepet gjør Lars Saabye Christensen i "Beatles"-oppfølgeren "Bisettelsen", Kim har plutselig ei død søster, som aldri har vært nevnt.

Jarle er blitt gift med Iselin, henne får vi vite lite om, bortsett fra at hun takler Jarles utbrudd på en fantastisk overbærende måte. Han må rett og slett ha funnet drømmekvinnen - bra for han :)

   

Fange 59. taterpige - Aina Basso

2. søndag i advent, lys støpt på Jostu

En av de mørkeste kapitlene i nyere norsk historie, er vår behandling av reisende. Tvangssterilisering og bortsetting av barn har skjedd for kort tid siden.
Aina Basso går tilbake til midt på 1700-tallet i denne boka. Handlingen er lagt til Trondheim, og tukthuset der, som var i bruk i lang tid.

Hun har skrevet en gripende fortelling om ei 16 år gammel taterjente som først blir satt på tukthus, for så å bli flyttet til tjeneste hos en prost.

Taterne ble utsatt for overgrep og trakasering, og Aina Basso har satt seg godt inn i deres historie. Boka har korte kapitler og flere av dem er bibelsitat, lover og notater fra den tida. Taterjenta Maria møter andre jenter som ikke har taterbakgrunn - disse sitter inne pga utuktig omgang før ekteskapet. Barn blir tatt fra dem, og flere av dem er egentlig dømt til døden. Det var rett og slett barbarisk på den tiden, vi skal være glade for at vi har en rettstat som fungerer.

Vi har hatt boka i leseringen, og tok en runde på hvilke historier vi har hørt om taterne. Forfedrene våre har hatt veldig ulikt syn på dem. Noen har latt dem sette opp teltene på gården og handlet med dem, mens andre har sett på dem som tyver. Visstnok var jordmødrene i bygdene glade i å ta i mot taterfødsler - det var renslige folk som forberedte seg godt til fødslene sine. Rensligheten er også gjennomgående hos Maria.

Både Maria og prosten har eksistert i virkeligheten.

En lettlest bok om et aktuelt tema, i all sin historiske innpakning.