mandag 19. april 2010

Salvadoreña



Cecilia Samartín har fått sin tredje bok oversatt til norsk. De to foregående har ligget på bestselgerlistene. Señor Peregrino er en besnærende beretning om imigrasjon og pilegrimsreiser, og jeg anbefaler den til spanskelevene for å få en lightversjon om hva pilegrimsferden til Santiago de Compostela kan være. Ut over det er det ei grei bok. Samartín er eksilcubaner, så beretningen hennes i Drømmehjerte er skrevet med et helt annet engasjement. Vi følge to kusiner gjennom den cubanske revolusjonen, den ene av dem flykter til statene tidlig på 60-tallet, og historien beskrives bl.a. gjennom brevskriving. Absolutt ei fin bok for å forstå mer av Cubas situasjon, selv om vinklingen er veldig eksilcubansk. Det er tydelig at Samartín selv kommer fra det øvre lag av samfunnet, som ikke hadde noen forståelse for revolusjonen i utgangspunktet. Nå er det mye som ikke fungerer på Cuba, det er sikkert og visst, men hvis de bare hadde hatt tilgang på varer, har likhetstanken noe for seg. Den største tabben Fidel gjorde, var å ikke gjennomføre frie valg.
Salvadoreña var en stor skuffelse, de to første bøkene var heller ikke stor litteratur, men denne gangen tar det ingen ende. Det ser ut som Samartín har som prosjekt å beskrive emigrasjon fra ulike latinamerikanske land, først Mexico, deretter Cuba, og nå El Salvador. Boka begynner fint, med en beskrivelse av nedslaktningen under borgerkrigen, grusomme handlinger som vi sjelden hører noe om, og hun får fram aspektet med partene i landet som marionetter i den kalde krigen. Men boka er minst 100 sider for lang, med følelsesladde forutsigbarheter. Ei novise begynner som nanny i en familie, forelsker seg i mannen i huset, og holder tilbake følelsene i årevis. En svulstig og intetsigende fortelling.
Morsomt å lese en anmeldelse som ender med å anbefale en helt annen forfatter :-)
Jeg er helt enig med NRK, og jeg skal ta for meg Magda Szabó i stedet for å kjøpe mer Samartín.

Et velsignet barn






Linn Ullmann har på en elegant måte greid å leve opp til forventningene som følger et avkom av to så markante kulturpersonligheter. Hun skriver drivende om tre halvsøstre som har liten kontakt med sin markante far. De møttes i barndommen på farens sommersted, og her er det lett å trekke noen paralleller til hennes egen oppvekst.

Hun antyder gjennom hele boken at noe dramatisk skjedde den siste sommeren de var samlet. Her skildres barns vold mot andre barn på en var og samtidig fengslende og grusom måte. Hvem faren til Ragnar, gutten som blir plaget, heter, kommer aldri fram, men samtidig antydes det at faren kan ha flere løsunger på øya. Erika og Ragnar er født på samme dag, og har et nært forhold.
Jeg likte godt beskrivelsen av de to ekteskapene til legen Erika, den gjerrige Sundt og Tomas som bruker penger over evne. Erika inntar to ulike roller i forhold til disse mennene.

Boka veksler mellom de voksnes og barnas fortellerstemmer, og den hopper fram og tilbake i tid i de to første delene. Det er flere ting som ikke kommer klart fram.
Vi blir kjent med alle tre søstrene, i tillegg har vi en tenåringsvenninnegjeng som er akkurat så infernalske mot hverandre som jenter i den alderen blir.

Kanskje er det leseren som er det velsignete barnet denne gangen...?

Opp Oridongo

Ingvar Ambjørnsen har kommet med ei ganske så fiffig bok om en oslomann som bosetter seg på ei øy i utkantsnorge. Den tematikken (broforbindelsesdiskusjon, bygdeoriginalerer etc.) er beskrevet av mange forfattere, men Ambjørnsen retter fokus mot en mann med ukjent fortid, som har skiftet navn til Ulf Vågsvik av grunner bare han, samboeren Berit og politiet kjenner til.

På sin vei fra denne fortida har han reist opp floden Oridongo over lengre tid, en reise som handler om "passasjerenes indre syn og visjoner, satt opp mot ytterverdenens tid og rom, den tiden og det rommet som man må ligge stille om natten - og ikke vente på men forsøke å holde kontakten med."
Denne reisa presenterer han også for 12-åringen Tom som etter sin fars plutselig død, ikke sier et ord og ikke møter blikket til folk rundt ham.
Oridongo er en feberfantasert flod, og Ambjørnsens gir et bilde på den jevne motstanden floden gir mens man langsomt jobber seg oppover, dvs tilbake til omverdenen.
Straumen som flyter forbi verandaen her gir også motstand innimellom, men her veksler det jevnlig mellom motgang og medgang, og man må følge nøye med vannets tempo og retning for å komme i flytsonen :-)


Andre utsagn om boka:
Aftenposten sier at boken er fascinerende.
Nrk tar tak i det sårbare, og avviser spekulasjoner om at Ulf er en fortsettelse av Elling.
Dagsavisen er ikke overbevist.

søndag 11. april 2010

Kammerveranda


Nord-Trøndelag kammerorkester er på offensiven. I dag har vi spilt to konserter. I tillegg til en meget hyggelig kunstnerisk leder, er det morsomt å spille sammen med unge folk under utvikling. Den strykegjengen vi har på skolen nå, er helt fantastisk, så det skal bli morsomt å følge dem framover.
Dagen starta med ei kort øving på verandaen, det trengs... snart vil nok ikke ungdommene spille med oss... Mellom konsertene spiste noen av oss is på verandaen. Våren er i anmarsj og dette blir bare bedre og bedre :-)

onsdag 7. april 2010

Verandaen

Verandaen er desidert det beste med leiligheten her :-)


Men snekkerne, fra Byggmester Kolstad AS, som bygde huset for fem år sida, snudde bordkledinga opp ned på flere vegger. Dermed vender skråen i skjøten mellom bordene oppover, slik at regnet kommer inn. Selv jeg forstår at bordene må stå den andre veien, og jeg er ikke særlig praktisk anlagt. Snekkere har kanskje mye å tenke på, men det burde være mulig å sette opp disse bordene riktig første gang.


Rett før påske kom Byggmester Kolstad for å rette opp skaden, etter at vi hadde klaget i flere år. Og dette er resultatet:









Noen som sa estetisk sans?

Min løsningen blir å vende blikket andre veien...

Herved anbefaler jeg alle å bruke Byggmester Kolstad AS.

De står for service, kvalitet og estetikk :-)

Hvordan kan de ta seg råd til en slik kundebehandling?


mandag 5. april 2010

Påska 2010

Påska 2010 er på hell, og kan oppsummeres med to ord: sol og veranda :-)
Det må sies at utsikten her er upåklagelig.



Mellom quizzing og flørting har mye tid gått med på å følge vannets stadige nye retninger...







Endelig er det mulig å legge bort drømmene om varmere land, må si det holdt hardt i månedene som har vært....





Akkurat i påska kan man godt holde seg på verandaen på Straumen. KKKene i Spania kan
godt få holde på med sine bårebæringer i fred for meg :-)




Men noen aspekt ved det spanske livet er sterkt savnet, og i løpet påska er dessverre avgjørelsen tatt om at det ikke blir noe feria på meg i mai. Skal i stedet gjøre Namsos utrygg :P








Det har også blitt tantebesøk i påska. 4-åringen staver samme hvor hun snur seg. Jeg bor i nr 3G "Det blir Tante Træg" :-)