Juleoratoriet

Endelig er dagen kommet, og Steinkjer kirke fylles forhåpentligvis til randen, slik at folk kommer i en skikkelig førjulsstemning - på en litt annen måte enn den handelsstanden forsøker seg på.

Steinkjer kammerkor og kantorene i Steinkjer kirke står bak initiativet, og heldigvis har de også i år ønsket et samarbeid med Nord-Trøndelag kammerorkester. Trønderavisa har på sitt vis prøvd å lokke folk ved å skrive om det flotte samarbeidet til de to ensemblene. At kirka har fått tak i en tipp topp solistkvartett nevnes ikke med et ord. Men lokalavisa kan med wikipedia som kilde, opplyse om at Bachs juleoratorium også kalles "Juleoratoriet" og at Bach var tysk... Vi prøver å oppfordre elevene til å unngå wikipedia som kilde, men profesjonelle folk med offentligheten som lesere tillater seg altså dette...

Å spille denne flotte musikken igjen vekker mange minner. Som førsteklassing på musikklinja sang vi i sin tid "Jubel og glede, mot dagen la lyde", inntil vi ble plassert i orkesteret sammen med de voksne flinkisene. For fire år siden produserte MiNT verket i samarbeid med to av musikklinjene i fylket. Det er flott med 100 unge stemmer som på denne musikken. Da vi dro på klassetur til Praha med 17-18-åringer, stilte ungdommen seg opp under barokkirkas kuppel og sang "Wie soll ich dich empfangen", så øyekroken til læreren ble fuktig...

Forberedelsene gikk dessverre ikke like bra denne gangen: dagen før første prøve røk Pfretschner-buen til kr. 25.000,-

Ny bue er lånt, Bach er uovertruffen og kvelden skal nytes fra første til siste tone, sammen med den alltid like hyggelige bratsjgruppa (og resten).

Symfonihelg

Symf. orch. har i helga behørig feiret sitt 100-årsjubileum. Med minglekveld, (frokost...? - for noen...), bankett med frimureraktige seremonier og stor konsert i Olavshallen. Orkesteret teller 88 musikere i dag, og bratsjgruppa utgjør 14 av dem. Tre verk ble framført av det nåværende orkesteret, en Glinka-overtyde, en urframføring av Andreas Håkestad og Sjostavitsj´ 5, symf. På den siste skulle jeg gjerne ha deltatt. Det er en symfoni jeg kjenner godt fra lyttersiden, den har stor politisk betydning og er sentral i musikkhistorien. Han torde ikke å gi ut den radikale 4. symfonien pga en slakt av en opera i Pravda. "Kaos i stedet for musikk". Derfor skrev han en hørevennlig 5. symfoni. En gang i verden har jeg skrevet et 20 siders essey om hvilke musikalske grep Sjostakovitsj tok for å plise Stalin. Kunnskap jeg altfor sjelden får bruk for. Uansett, 2. satsen er veldig fin, men ca 1 min uti satsen her må ha ha lyttet til Grieg....

De hadde invitert de som kan krype og gå av tidligere medlemmer til å spille overtyren til Lohengrin av Wagner. Hvor mange som var på scenen til slutt, vet jeg ikke, men mange musikere måtte stå bakerst for i det hele tatt å få plass. Her var det snakk om volum, best å finne hørselsvern... Bratsjgruppa besto av de 14 faste og det var bare to av oss gamliser som deltok. Fantastisk vakker forsamling.
Det rører et gammelt lærerhjerte at tre av de faste bratsjistene er tidligere elever. En fjerde satt i salen.

Da er det bare å glede seg til 150-årsjubileet :D

Musikkbyen Dublin

I tillegg til å ha fostret mange gode forfattere, er Dublin kjent for å ha et yrende musikkliv. Det reklameres med at pubene syder av irsk folkemusikk. Mange av disse pubene er preget av turisme, og autensiteten er framværende. Min innfødte guide tok meg med til Cobblestone hvor lokale musikere sitter rundt et bord og spiller irsk folkemusikk tilsynelatende for seg selv. De er ikke oppmicet og 9-10 musikere deltar avhengig av om de kan melodien. Da jeg var der, var det tre feler, tre ulike gitarinstrument og tre fløyter. To av damene var ledere for seansen, de bestemte hvilke låter som skulle spilles og om folk fikk slenge seg med. Blant felene var det en kineser som bare kunne noe av melodiene. Det blir en slags jam, musikken blir til der og da uten bandøving. Dette resulterer i at de fleste melodiene ble avspilt unisont, til og med gitaristene var stort sett med på melodien i stedet for kompet. Mellom sangene tok de seg en god pause hvor de kjøpte øl. Stemningen i puben var god, i en av disse pausene var det en fra publikum som sang en irsk sang. Det er nok slik folkemusikken virkelig har blitt brukt på pubene, og det hadde vært fint og tatt med fela en måneds tid i Dublin....

På tirsdager spilles det bluegrass på puben "Hole in the Wall", og på lørdager er det irsk folkemusikk der. Både her og på Cobblestone er publikum innfødte. I tillegg er det mulig å oppleve fine konserter på den meget sentralt beliggende puben Bewley´s.

Symfonisøndag nr 1 (og en halv)

Ei god venninne har gjennom facebook kunngjort at hun lytter til en symfoni hver søndag. Sist søndag var det Sjostakovitsj 5. som ble beæret med hennes entusiastiske status. Den har en særstilling i musikkhistorien når det gjelder samfunnsmessige forhold som direkte påvirker musikken.

Det står en god del CD-er i hylla mi som bare blir lyttet til hvis jeg skal spille dem, høre dem på konsert eller bruke dem i undervisningen. Aberet med å gjøre musikk til et levebrød, er at man mister evnen til å la seg begeistre. Der har jeg et personlig prosjekt. Så nå hiver jeg meg på søndagsprosjektet og lar meg rive med, helst så blottet for fagkunnskap som mulig. Dagens symfoni er Brahms´ 1. Den har jeg aldri hørt før i dag, men jeg kjenner 4. godt, og har spilt flere overtyrer og den ungarske dansene av ham. Symfonien er gjennomlyttet en gang liggende på rygg. Brahms´mektige strykeklang er umiskjennelig, så deilig med så diger strykegruppe som stadig forsterkes av en full messingrekke. Digger den klangen han greier å få til.

Skulle gjerne ha sittet ute på verandaen og lyttet, men det får blir når det blir varmere i været. Høyttalerne står nært vinduet, så det er fullt mulig. En annen dag... evt neste år....

Å lytte til en symfoni, lar seg også fint kombinere med å strikke. Man kan faktisk bli mer konsentrert av det. En symfoni varer ei stund, og det kan være en utfordring å holde konsentrasjonen så lenge. Det beste er å bli så revet med at man glemmer tid og sted. Der er jeg dessverre ikke, kjenner jeg. Og det er lettere å oppnå den lytteopplevelsen på konsert enn gjennom stereoanlegget. Det er en kunst i dagens hverdagsjag og la tida gå litt sakte. Symfonien krever langsom tid, og det er utrolig deilig det er å kjenne på denne langsomme tida.

1. satsen åpner med brask og bram, instendig hamring med pauken på én tone, og masse forholdninger i resten av orkesteret. Etter et par minutter starter treblåserne med et motiv som sendes rundt i ulike instrumenter og til sammen danner en lang linje. Bratsjene får også dette motivet, og overgir det umerkelig til cello/bass som bringer det ned i dypet. Mesterlig gjort orkestreringsmessig.

Utover i satsen har han et langt parti med rytmen fra Beethovens 5. - er dette et nybegynnertegn? Prøver han å videreutvikle det mesteren har gjort før han?

2. satsen er en langsom sats med klangen i sentrum. Etterhvert kommer et valseaktig tema. Flere partier minner om 4. symfonien, så det er tydelig å at han begynte på en stil som han fullbrakte der. Han innfører også en fiolinsolist, slik at det en stund minner om en fiolinkonsert, heldigvis uten show off....

3. satsen har noe pastoralt over seg, lydbildet i starten minner om Beethovens 6.

4. satsen åpner dramatisk, og etter korttid kommer en morsom pizzicato-bit, som godt kan brukes av Disney. Etter lange deler med horn- og fløytesolo, og masse klang sentrum, kommer en perle av en melodi. Fantastisk, veldig typisk Brahms, melodiøs og klangfull.

Slutten er klassisk: masse dominanter før den etterlengtede sluttakkorden.

Vi som egentlig vant slaget

Nok en spelsesong er over, noen er helt bitt av basillen, andre en mer undrende til fenomenet. Krevende dirigent, fine medmusikere og god stemning gjør at mange av oss nå har spilt 28 spel, og flere blir det nok.

De store diskusjonene uteble i år, da regissøren har tatt all kritikk av forgjengeren til etterretning og gitt folket det de vil ha. Så får vi tro at han tør å utfordre den gemene hop litt mer neste år. Folket har "fått spelet tilbake", og da får vi tro de er klare til å utfordres en smule.

I avisene står det at troen vant årets spel, men sannheten er at det var vi tvilerne under scenen som vant. Taktikken er som vi her ser en avventende strategilegging, for vi går intensivt til angrep.

Sangsolister, kor og orkester trakk visstnok 1030 publikummere til borggården mandag kveld. Enorm stemning helt fra første entré til ekstranummeret. For oss i orkesteret er dette stiklestaddagenes høydepunkt, men det ser ikke ut som journalisten har fått med seg det, ikke at Randi Stene var den virkelige stjerna her heller....

Søndagkveld var en lattermild dametrio på gammeljazzkonsert etter slaget, og jammen ble vi ikke plassert på feltet "Damelatter". Beføling av denne blomsten utløste medførte at plasseringen var helt riktig :-D