tirsdag 21. februar 2012

Røverhistorier gjennom 100 år

Snøen skal kanskje lave ned når det er vinterferie, det i hvertfall perfekt lesevær, og jeg har fortært en skikkelig røverroman. Snakk om å lyve på seg vodkafester med sentrale statsledere i forrige århundre. "Hundreåringen som hoppet ut gjennom vinduet og forsvant" leses av mange og skal etter sigende være ustytterlig morsom.
Den ene lite troverdige historien serveres etter den andre.
I nåtidshistorien møter vi en hundreåring som rømmer på bursdagen sin. I utgangspunktet er han alene, men utover i boka blir han kjent med både politi og røvere, hunder og elefanter, som alle blir en fin vennegjeng. Det blir et par dødsfall underveis, men det må man vel bare regne med - i tråd med fortellerstilen til Jonas Jonasson.

Om sannheten ikke henger på greip, er ikke den såkalte forklaringa de serverer statsadvokaten på slutten av boka det spott mer troververdig. Inntil da har både den nye vennegjengen, statsadvokaten og leseren blitt så vant til usannsynligheter, at det fungerer.

Allan er 100 år, og har opplevd både mangt og mye, han har til og med bidratt til en god del av de store hendelsene i verdenshistorien. For å få en oversikt over viktige hendelser på 1900-tallet, er det ok lesing - mye blir snudd på hodet med artige vrier. Det er rett og slett ikke til å tro at Allan kan være tilstede både i den spanske borgerkrigen, sammen med Oppenheimer under den andre verdenskrigen, redder kona til Mao Zedong, går gjennom Himalaya fra Kina til Iran, til sitter i fangenskap i Vladivostok, blir kjent med både Kim Il Sung, og Kim Jung Il, sitter på ei strand på Bali i 15 år osv osv. Hvor mange av USAs presidenter han faktisk har kjent, mister man etterhvert oversikten over.

Et artig grep er at Allan som den svensken har er, forsøker å være nøytral gjennom hele sin livshistorie, samtidig som hans profesjon er å lage bomber. Jeg ler ikke underveis, men når jeg gjenforteller plottet til folk, blir det så absurd at vi må le. Så hvorfor jeg ikke mens jeg leser? Tror svaret ligger i språkføringa - detaljer overforklares, poeng gnis inn. Akkurat som i "Potensgiverne". Begge bøkene har artige ideer, men de formidles på en litt lettvint måte - kanskje?