Juleoratoriet - Göran Tunström

Boka har ligget på nattbordet siden jeg spilte Bachs juleoratorium i november. Etter den tid har desember blitt fyllt med andre ting, og det ble en god idé å gjemme den til jul i stedet. Hadde det ikke vært for alle kuldegradene, ville jeg ha nytt den på verandaen til lyden av tusenvis av ærfugl. Nå ble det i sofakroken med Bach over stereoanlegget i stedet, innimellom all den fine sosiale aktiviteten jula fører med seg.

Tunström skrev verket i 1983 og mottok Nordisk råds litteraturpris for det samme år, siden er boka også blitt filmatisert. NRK sendte filmen 2. juledag, jeg gløttet innom, men ville ikke se den før jeg fullførte boka. Det lille jeg så, bekreftet at jeg må ha sett filmen den gangen den kom. En fantastisk filmatisering med et stjernespekket persongalleri.

Dette er en hyllest til Bach - åpningen av boka er som et musikalsk preludium. Deretter begynner hovedhandlingen med at den livsglade mora har på juleoratoriet på full skuv ut av vinduet, setter utfor en bakke på sykkel og braser rett inn i en krøtterflokk og blir trampet i hjel. Ektemannen Aron og sønnen Sidner på 12 sliter i flere år med tapet, mens dattera Eva-Liisa på 7 tar på seg den vanskelige oppgaven å bringe lyset inn i familien. Dette samspillet er usedvanlig godt beskrevet.

Brevskrivingen med en australsk ensom kvinne holder han oppe over flere år. Det er lettere å skrive om sine innerste tanker til en ukjent person på andre siden av jorda enn å snakke med sine medmennesker om dem. Vi får bare se hans første brev, hva han senere utleverer til henne får vi kun antydet gjennom hvordan hun kommenterer det i sine svar. Humoristisk er de første bildene hun sender han. Etter at han har laget et helt alter av ting hun sender han, drar han selv til Australia for å hente henne. Selv om det har gått seks år siden Solveig døde, er han fortsatt i en slags psykose.

Tunström skriver inn reelle berømtheter i handlingen. Selma Lagerlöf bor i samme by, og det refereres både til henne som person og hennes verk. Litterære referanser er ikke uvanlig, men han er nokså konkret på hvorfor han henviser til Hamsuns mest berømte bøker. En komisk scene er når han trekker inn komikeren Fridolf Rhudin, som skal komme og bo på hotellet Aron jobber på, og hele byen står på pinne for å treffe han, enda han har poengtert at han vil komme inkognito. Det er morsomt og gjenkjennelig hvordan en av stuepikene strever med å finne en god replikk, slik at hun i det minste har sagt noe i møtet med kjendisen. Man må trekke på smilebåndet over fortvilelsen hun føler hver gang noen av de andre sier noe hun likeså godt kunne ha sagt. En fjerde berømthet som nevnes er den oppdagelsesreisende Sven Hedin, som Fanny og Sidner drar til Strömstad for å møte. Denne reisen blir det voldtekt og barn av....

Innestengt sorg og innestengt seksualitet preger Sidner, det samme uforløste begjæret opplever den australske kvinnen faren aldri kom fram til...

Beate Grimsrud ligger i mitt bakhode mens jeg leser, og hun henviser til dette verket underveis i En dåre fri. jeg kommer derfor tilbake med en sammenligning av de to dårefortellingene.

Musikken er til stede i åpningen, i Sidners stiler på barneskolen, hans spill hjemme hos Fanny i ungdomsåra, han tar med seg musikken til Australia og sønnen Victor gjør musikken til levebrød.

Romanen skildrer sorgprosessen i en familie på en fortreffelig måte, den handler om ensomhet, medmenneskelighet, musikk og begjær. Noen mennesker greier ikke å holde seg oppe alene, mens andre mennesker ser det som sin oppgave å holde andre oppe - kanskje for ikke å falle selv.

Dette er herlig god litteratur, perfekt julelektyre og vel fortjent Nordisk råds litteraturpris!

Framfor alt er det ei bok tåler å leses flere ganger. Jeg har lyst til å begynne på nytt med en gang, så dette vil sannsynligvis bli julelektyren flere juler.

Julelektyre 2010

Julefreden senker seg, selv om vi ikke har vaska gulvet. Bunken på nattbordet er stor, og valget for de første juledagene har falt på Henrik H Langelands hyllest av litteraturen i "Francis Meyers lidenskap" og Göran Tunströms "Juleoratoriet". Sistnevnte har jeg åpnet, men la den litt til side da samlesingen av nordisk litteratur lokket meg ut i Beate Grimsruds fantastiske verden av kreativ galskap.

Årets gavepapir er laget av elever på skolen.

Julegavene ble ferdige i tolvte time bokstavelig talt. Så nå gjenstår å se om alt passer...

5-åringen får en kjole som kan brukes som tunika. Den har ikke ermer, den offisielle grunnen til det er at hun da kan vokse i den.

Søstra på 8 får samme kjole i andre farger. Det er mange år siden sist jeg strikket, og da pleide jeg å gi fra meg verket til montering. Denne gangen er alt gjort selv; sydd sammen på toppen, strikkekant i hals og skuldre og heklekant med krepsemasker nederst.

Tvillingbroren liker å pynte seg, så det skal være plass til både skjortekant og slips under denne v-en. Det var den som ble ferdig på overtid i går...

Det er 20 år siden jeg strikket, og det var fordi fiolinlæreren mente at kombinasjon av felespill og strikking ikke var bra for handleddene. Nå har vi pc i tillegg. Gavene ble ferdige, jeg logger av pc-en, instrumentet er godt pakket ned, og jeg skal nyte jule med familie, venner og bøker.

Samlesing: En dåre fri - Beate Grimsrud

Etter å trykket rundt på det store internettet i anledning Innsirklinger og nominering til Nordisk råds litteraturpris, dumpet jeg borti et artig bloggprosjekt. En gjeng garvede bloggere publiserer omtaler av nominerte bøker på samme dato. Regner med at dette prosjektet medfører lesing av kvalitetslitteratur, og det passer veldig fint til jul. Beate Grimsrud er først ut, henne har jeg ikke lest noe av tidligere, men nysgjerrigheten er vekket for mer av henne.

Allerede i åpningen aner man at kjønnsproblematikk er et sentralt tema: "Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn." Dette er en utfordring det ikke er lett å leve med, og Eli begynner å høre stemmer allerede i småskolen, etter et barneteater er det Espen, han er en gråtende stemme som opptrer når hun hører vann - dusj, regn etc. Etterhvert kommer lekne Emil og rebelske Erik til, og mye senere den estetiske og eksentriske Prins Eugen.

Eli er utsatt for flere utfordringer på samme tid: hun har dysleksi, hun ser dårlig og prøver å skjule det, i barndommen er det tilsynelatende bare ei av søstrene som bryr seg skikkelig om henne, og denne søstra forsvinner, faren er en forvirret sjel som passer best til å male bilder. Dette er mye på en gang og veien er kort til ulike rusmidler og lukkete psykiatriske avdelinger.

Sammen med psykiateren Jonathan prøver hun å få orden på stemmene og barndomsbildene sine. Vekslingen mellom barndom og Jonathans terapitimer preger den første av bokas fem deler, i del to befinner hun seg i Sverige først på en folkehøgsskole for skriving, der hun får flere gode venner, og etterhvert lange opphold på lukket avdeling. Også her veksler tilbakeblikkene med terapien til Jonathan. I tredje del har hun noen friske år, nå skal det sies at overgangen mellom sykt og friskt er meget glidende - og delen om de friske åra er bokas korteste... Det er ei bok der man lærer mye om hva som foregår i et kunsteriskt og sykt hode, og det gjøres til tider på en humoristisk måte. Det som holder henne oppe gjennom hele boka, er trangen til å skrive, vi møter en kvinne som er sterk og skjør på samme tid. En usedvanlig kreativ prinsesse.

Boka er tykk, men skrifta er stor og avsnittene korte, så det går i utgangspunktet raskt å pløye gjennom den. Samtidig er den utrolig sterk og hjerteskjærende, det er detaljerte beskrivelser av psykoser sett fra innsiden. Grimsrud kommer med mange fyndord underveis, det er derfor en bok man heller bør nyte langsomt.

"Jeg er en sprinter som deltar i et maratonløp. Jeg vil stanse etter kortdistanse og få applaus."
Flere gode sitater finnes på bokelskere.no.

Det er en sterk bok blant annet om det å være medmenneske.

Innsirkling 2 - Carl Frode Tiller

Livet til David sirkles stadig mer inn, her gjennom tre nye stemmer - Ole, Tom Roger og Paula. Som i den første boka blir vi vel så mye kjent med disse personene som med David selv.
Tiller er en dialogens mester, vi blir vitne til flere samtaler der personene vet hva den andre kommer til å si, fordi tema og holdninger har blitt utvekslet utallige ganger tidligere. Det er et gap mellom det som tenkes, det som kommuniseres med kroppsspråk og det som faktisk blir sagt.
Gjennom Ole går vi lenger tilbake i barndommen til David, og får innblikk i deres felles fantasiverden i skogen, samt deres familiære forhold i deler av barndommen.
Det flytter noen rusmisbrukere til Otterøya, dette fascineres de unge av, mens den voksne generasjonen avslører store fordommer og trang til konformitet.
Som i de andre bøkene jeg har lest av Tiller, har også Ole en dysfunksjonell familie; Oles mor psykisk syk, det skjønner han alt i småskolen. Både Ole og Helen drikker tett i voksen alder. Dagbøker blir lest, foreldrene til David i første bok, svigermor til Helen i denne. Både David og Helen legger til rette for at noen skal lese i dagbøkene deres. Paula låner også ut dagboka si til den pensjonerte rektoren ved Otterøy skole, men hun har klistret igjen en del av sidene.
Mannskultur står sentralt i historiene, det gis en grundig beskrivelse av hva det vil si å være mann på Otterøya, muskler, virilitet og total mangel på følelsessnakk er idealet, til nød kan man bringe et par følelser på banen i fylla. Det ligger på grensen til det stereotype, men balanserer innenfor. Gjennom Tom Roger blir vi kjent med taterkulturen og arbeidernes mannsideal, heimebrenning i liten og stor skala er en del av dette. Konemishandling belyses både gjennom Helen som tidligere offer og Tom Roger som utøver. Gjennom Paula får vi bli bedre kjent med Berit, Davids mor, og Paula selv bærer på sin egen mørke hemmelighet, og vi får innsyn i enda en dysfunksjonell familie. Dette kan nesten bli for mye, det er akkurat som det ikke finnes en eneste A4 kjernefamilie på hele Otterøya - og det er vel ikke så god reklame for ei lita bygd...

Jeg hørte boka som lydbok, og den er perfekt å strikke julegaver til. Som trønder med noe kjennskap til Namsos, synes jeg det skurrer litt når den ene barndomsvennen blir lest av en bergenser, og ingen av de andre blir lest av trøndere heller. Skildringen av dette oppvekstmiljøet blir ikke helt troverdig når det språklige ikke er helt på plass. Dette gjelder altså kun lydinnspillingen, når det gjelder troverdigheten til resten av persongalleriet, kan det godt være mulig å møte så mange skakke skjebner på en gang, men vi får håpe det finnes grenser i det virkelige lokalmiljøet.

Tiller er uansett en mester på personskildringer og fortjener i høyeste grad nomineringen til Nordisk råds litteraturpris. Jeg gleder meg til tredje bind kommer til tross for at det i grunnen går ganske dårlig med alle her - og muligens går det dårlig fordi det gikk dårlig i forrige generasjon også....

Prost Gotvins geometri - Gert Nygårdshaug

Som alltid lærer man en god del når man leser Gert Nygårdshaug, noen synes bøkene blir tunge å lese, mens andre koser seg med å bli utfordret. Setningene kan bli veldig lange og språket tidvis tungt, men personlig liker jeg stilen. Denne gangen er det arkeologi, teologi, geometri og andre matematiske fenomen han fletter inn i en mer eller mindre drivende handling. Etter endt lesning kan nysgjerrigheten bli trigget på hvor grenselandet mellom fiksjon og realitet er. Ligger disse danske fortidsminnene på en rett linje? Og fortsetter den samme linjen til Hellas? Han fabulerer en god del om det gylne snitt, et matematisk fenomen som er tilstede i naturen og i kunsten. En god kollega av meg med fysikk, matematikk i fagkretsen har på oppfordring av ivrige elever laget et flott forelesning om dette fenomenet. Dette er blitt brukt i Den kulturelle skolesekken i fylket. Bela Bartoks Musikk for strykere, slagverk og celesta er derfor perfekt lyttemusikk mens man leser boka, da Bartok sørget for at høydepunktet kommer akkurat på det gylne snitt. Den gylne ananasen smaker bedre; regner man radene på en ananas, finner man 8, 13 eller 22 - tall Fibonacci og mange etter han liker godt. Fyrstikkesken er proposjonert det gylne rektangel, og det passer bra å finne fram den i disse stearinlystider. De matematiske utgreiingene ikke er mer detaljert beskrevet enn at det er mulig å henge med.

I tillegg er religion og mystikk et sentralt tema. Hovedpersonen er prest, og hele handlingen begynner med at han oppsøker Santiago de Compostela på grunn av et mirakel som nylig har skjedd der. På toget dit møter han Kvinnen Lucienna, hans kvaler angående sin sølibatiske prestegjerning og tilbakeholdte seksualitet blir behørig behandlet. Vi møter ikke bare hans egne forvirrede følelser og påfølgende handlinger, men også en kvinnelig prest med enda større kvaler i lattervekkende scener. Scenene rundt hevnen på en katolsk prest er kanskje ikke like lattervekkende, men allerede før jeg kom til den scenen tenkte jeg på at en av prosjektene til Nygårdshaug er å problematisere sølibatet som fenomen. Boka er skrevet før det siste årets avdekkinger, men det har jo også tidligere vært klart at det har skjedd mye bak lukkede dører i den kirka.

Gert Nygårdshaug leker som vanlig en morsom navnelek. Hovedpersonen heter Gotvin og er prest, faren heter Kastor, og brødrene heter Ludens og Violon. Menighetsrådet i bygda består av Bråten, Markbråten og lederen heter intet mindre enn Magnus Stormarkbråten. Johanne Utbråten og Inga Sotteng er også medlemmer i menighetsrådet, men de tier slik de seg hør og bør i forsamlinger.

Miraklene står i kø; uforklarlige lys på himmelen, dinosauruser med blå gjenstander i hodet, tilfeldige bronsespisser. Om graviditet kan helbrede blodkreft kan vel i høyeste grad diskuteres.

En underholdende bok, som krever litt av leseren.

Strikking = sying og hekling?

Som uerfaren strikker, har jeg mye å lære. Blant rette, vrange, to rett sammen, en vridd sammen, tre felte masker på hver side av maskemarkøren, skal man også hekle og sy.

Heldigvis har man gode venninner som kan vise hvordan ting gjøres. Å sy sammen var overraskende enkelt, og etter litt damping, skal visstnok dette se nogenlunde proft ut... Internett er full av gode forklaringer. Gjennom min andre bolig facebook, kan man få tilsendt lenker som forklarer det hele på en fortreffelig måte. Man kan godt harselere med denne kommunikasjonsformen, slik Morgenbladet gjorde det i sin artikkel. Men slike handarbeidskoler er til veldig god hjelp: Sy sammen med maskesting.

Med heklingen er det verre. Man tror det går sånn noenlunde helt til dagen etter. Uselvstendigheten avsløres etter få masker. Fra før har jeg ufrivillig laget en prøvelapp, og den ble brukt til opplæring - med kontrasterende farge slik at det er mulig å se hva man holder på med. Krepsesting er kompliserte greier for ei som ikke har rørt ei heklenål siden grytelappene fra barneskolen. All kunnskap fra gårdagen er glemt, og internett blir redningen. Det finnes en heklekrok med gode beskrivelser og bilder av disse krepsemaskene, så forhåpentligvis blir disse julegavene fullført etterhvert.

Innsirkling - Carl Frode Tiller

Tiller er i vinden for tida, så nå har jeg også begynt innsirklingen inn mot Davids innerste. Tidligere har jeg lest "Skråninga", og sett stykket på teater. Skråninga er mer manisk, og det går som tittelen sier bare en vei - nedover. Denne gangen skal vi inn mot en kjerne, og Tiller avslører sin store menneskekunnskap gjennom ulike fortellerstemmer. Disse stemmene avslører mye fra egne liv samtidig som de skriver brev til David for å fortelle han hvem han er. David lider av hukommelsestap, og i en annonse i avisa ber folk som har kjent bedt om å skrive til han i håp om at han skal huske noe fra livet sitt.

Denne rammen på den planlagte triologien fungerer veldig godt. Grepet minner litt om Kjærstads triologi om Jonas Wergeland, og begge forfatterne framstiller en psykologisk innsikt. Hos Tiller møter vi tre ungdommer på 80-tallet: David, Jon og Silje. David og Jon har et seksuelt forhold, og det er uklart om noen av dem egentlig er homofile.
Begge disse faktorene har Tore Renberg med i "Mannen som elsket Yngve". Det er også likheter mellom "Skråninga" og "Kompani Orheim" - begge forfatterne forteller hvordan det er å vokse opp i et alkoholisert hjem på en fortreffelig måte.
David og Silje er også kjærester over ei tid, uten at det er offisielt. Handlingen i boka er lagt til 2006, alle er blitt voksne, og David husker altså ingenting. Alle tre har kommer fra det vi vil kalle dysfunksjonelle familier. Jon vokste opp med en far i fengsel dømt for narkotikasmugling, og mora er mye syk. Han har flere selvmordsforsøk bak seg. Siljes far er død, men har tydeligvis vært kontrollerende og kanskje voldelig overfor mora. Mora lever et utsvevende liv blant kulturfiffen i Namsos. De tre ungdommenes forsøk på å bli intellektuelle kulturradikalere er morsom lesning, og minner også en del om Tore Renberg. Det er morsomt med kulturlivet i Namsos; det er mange kulturfolk der, de greier fortsatt å holde liv i et symfoniorkester og de har flere kunstgalleri. Dette kan ha sammenheng med at byen både har et sykehus og høgskoleutdanning, slik at den har forholdsmessig høyt utdannet befolkning. Samtidig harselerer Tiller med kontrastene mellom disse og alle uten noen form for utdanning.
Silje lever i 2006 i et ekteskap med Egil, Tiller gjengir noen fantastiske ekteskapskrangler mellom dem.

Jon vet ikke hvem faren er, og er sterkt preget av dette. Mora har giftet seg med en prest - Arvid. Arvid er den tredje personen som skriver brev til David i denne første boka. Mora til David er også datter av en alkoholiker. Hun dør tidlig, og etter at David forsvinner ut av Arvids liv, har han ingen å bry seg om. Arvid er alvorlig kreftsyk og er opptatt av at han ikke har noen å være til for. Annonsen om David kommer derfor som en slags redning for han. Partiene om Arvids refleksjoner om ensomhet er vare, sanne og en viktig påminner.

Det forundrer meg ikke om Tiller får Nordisk Råds Litteraturpris etterhvert, men de venter kanskje til triologien er fullendt. Jeg er hvertfall klar for å begynne på bok nummer to.

Kjerringa mot Straumen

Adventstida pleier å være hektisk for de fleste. Her er det også flere konserter enn vanlig, og et stort antall karakterer skal settes. Utover det gjør jeg ingen juleforberedelser, og da blir det ikke så travelt :)

Det blir tid til å se på naboene som prøver å holde varmen. De holder seg tett sammen der de flyter med Straumen, og stikker hodene under vannflaten stadig vekk, der er det jo plussgrader...

Det er tid for adventskalender, og dagene starter med morsom hjerne- og googletrim. Adventsquizen til bygdas store Quizmaster er genial. Fantastisk måte å starte dagen på, hvis man bare våkner så tidlig :)

I dag lærte jeg at Saint-Saëns også har et Juleoratorium, så spotify har vist meg hvordan det høres ut. Air-satsen har noen nydelige strykelinjer og Tecum principium-satsen har et vakkert harpeakkompagnement. Og, ja - jeg har premium-versjonen av spotify....

Det blir tid til å være tante. Helgas store oppdagelse er at 8-åringer er klare for å lære strategispill for voksne - o lykke. Dette skal bli morsomt framover :D
Brettspill kan også kombineres med gode venner og vin. En del krefttilfeller i omgangskretsen er en påminner om at vi må ta være på hverandre, og nyte de gode stundene, ikke bare rekke alt mulig. Menyen var tvers gjennom kreftforebyggende: kokesjokolade, rødvin, kaffe, brokkoli og blomkål.

For å hjelpe min venn Toro på vei, tilsatte jeg buljong, ingefær (store biter som jeg fisket opp etterpå), fløte og en god slump med sherry - eller fino fra Jerez som det vel egentlig heter.

Forøvrig er husmorgenene fullstendig underutviklet og ambisjonene deretter, dermed blir ethvert husmortiltak behørlig feiret.

Bøker er en annen syssel man kan fylle denne lange adventstida med. Nå leser jeg to bøker samtidig, dvs jeg lytter til Innsirklingen av David og leser om Prosten fra Vanndal. Det pussige er at de to bøkene har flere likhetstrekk. Vi finner prester som tviler på om de skal fortsette å være prester og historiene fortelles pga en eller annen bestilling. Mer om dette når jeg blir ferdig med bøkene. Det ble hvertfall veldig mye kristendom her nå i adventstida, og det er kanskje som det hør og bør?
Det eneste som ligner på andres adventstid her, er strikking av julegaver. De to kjolene begynner å nærme seg ferdig prdukt. Så nå er det bare å skaffe riktige pinner til vesten. Etter en god del spilling, strikking og pc-bruk, kjennes skuldrene - er derfor ikke så effektiv som jeg tenkte....
På pc-en henger jeg stort sett på http://www.bokelskere.no/. Men facebook er jo også oppe, og da ble artikkelen "Samtalens tynne tråd" i Morgenbladet meget treffende. Og ikke minst illustrasjonen...

Anbefaler alle å ikke styre så mye til jul - da blir desember en rolig måned, med plass for masse kos :D

Juleoratoriet

Endelig er dagen kommet, og Steinkjer kirke fylles forhåpentligvis til randen, slik at folk kommer i en skikkelig førjulsstemning - på en litt annen måte enn den handelsstanden forsøker seg på.

Steinkjer kammerkor og kantorene i Steinkjer kirke står bak initiativet, og heldigvis har de også i år ønsket et samarbeid med Nord-Trøndelag kammerorkester. Trønderavisa har på sitt vis prøvd å lokke folk ved å skrive om det flotte samarbeidet til de to ensemblene. At kirka har fått tak i en tipp topp solistkvartett nevnes ikke med et ord. Men lokalavisa kan med wikipedia som kilde, opplyse om at Bachs juleoratorium også kalles "Juleoratoriet" og at Bach var tysk... Vi prøver å oppfordre elevene til å unngå wikipedia som kilde, men profesjonelle folk med offentligheten som lesere tillater seg altså dette...

Å spille denne flotte musikken igjen vekker mange minner. Som førsteklassing på musikklinja sang vi i sin tid "Jubel og glede, mot dagen la lyde", inntil vi ble plassert i orkesteret sammen med de voksne flinkisene. For fire år siden produserte MiNT verket i samarbeid med to av musikklinjene i fylket. Det er flott med 100 unge stemmer som på denne musikken. Da vi dro på klassetur til Praha med 17-18-åringer, stilte ungdommen seg opp under barokkirkas kuppel og sang "Wie soll ich dich empfangen", så øyekroken til læreren ble fuktig...

Forberedelsene gikk dessverre ikke like bra denne gangen: dagen før første prøve røk Pfretschner-buen til kr. 25.000,-

Ny bue er lånt, Bach er uovertruffen og kvelden skal nytes fra første til siste tone, sammen med den alltid like hyggelige bratsjgruppa (og resten).

Siste brev hjem - Vilhelm Moberg

I fire bøker har vi fulgt ekteparet Kristina og Karl Oskar på sin utvandring fra Sverige til Minnesota på 1850-tallet. Tittelen sier at vi følger dem til livets ende, så man røper ikke så mye om man sier at begge heltene dør i løpet av den andre delen her. Vi får detaljerte beskrivelser av møtene med nye oppfinnelser som alle letter hverdagen: jernkomfyren (Dronningen av prærien), symaskinen og oljelampa. Moberg har satt seg inn i historiske hendelser som presidentvalget Lincoln vant, borgerkrigen og siuox-opprøret. Refleksjonene rundt fordrivelsene av indianerne er fine.
Både Kristina og Karl Oskar dør av slitet de blir utsatt for. Kristina tåler ikke alle barnefødslene, og lider religiøse kvaler fordi hun ønsker at hun ikke skal bli gravid mer. Dette beskriver ABBA-guttene veldig godt i en av de mest kjente sangene fra musikalen: Du måste finnas. Til tross for at et nytt svangerskap utsetter henne for fare, greier hun ikke å holde seg unna sin ektemann. En hver opera eller musikal bør ha en dødsarie. Karl Oskar blir skadet i en arbeidsulykke akkurat som faren. De seks barna vokser til og gifter seg med innvandrere av ulik avstamning, slik smeltedigelen som preger USAs befolkning også er til stede i denne familien. Den språklige utviklingen har vært tema i de tidlige bøkene også, da mest konsentrert om møtet med en kultur der man ikke forstår det som blir sagt. På slutten kan Kristina fortsatt ikke engelsk, hun anklager mannen for ikke å kunne snakke svensk rent lengre. Avkommet deres snakker svensk i barndommen, men går mer og mer over til engelsk, og svarer etterhvert foreldrene på engelsk. Etter Karl Oskars død må en nabo skrive brev til hans søster hjemme i Sverige, da barna ikke er i stand til å skrive brevet selv.
Den siste boka kan virke litt treg, med mange tanker om møtet med døden. Begge dødsfallene er fint beskrevet, og de har veldig ulikt syn på Gud og hva som skjer etterpå. Dette reflekterer vel datidas religiøse brytninger. For meg blir det spørsmål det er umulig å gi noe svar på....
For Kristina har hjemlengselen vært et tema hele veien. I sin siste stund husker hun i barndommens huske, og det siste hun spiser, er et bitt av eplene hun har framdyrket med frø fra hjemstedet.
Karl Oskar var aldri i tvil om at det var riktig å reise. Når han får høre at sulten i hjemlandet er enda større noen år senere, blir han enda sikrere. Når han senere blir invalid, finner han imidlertid trøst i et kart over hjembygda, og bruker det til å drømme seg tilbake til det kjente og kjære.

Den utgaven jeg leste var delt opp i 8 bind, og jeg må si at nr 6 var den beste: der broren til Karl Oskar leter etter gull sammen med kameraten.

Skal bli spennende å se ungdommene i aksjon på denne musikalen :D

Symfonihelg

Symf. orch. har i helga behørig feiret sitt 100-årsjubileum. Med minglekveld, (frokost...? - for noen...), bankett med frimureraktige seremonier og stor konsert i Olavshallen. Orkesteret teller 88 musikere i dag, og bratsjgruppa utgjør 14 av dem. Tre verk ble framført av det nåværende orkesteret, en Glinka-overtyde, en urframføring av Andreas Håkestad og Sjostavitsj´ 5, symf. På den siste skulle jeg gjerne ha deltatt. Det er en symfoni jeg kjenner godt fra lyttersiden, den har stor politisk betydning og er sentral i musikkhistorien. Han torde ikke å gi ut den radikale 4. symfonien pga en slakt av en opera i Pravda. "Kaos i stedet for musikk". Derfor skrev han en hørevennlig 5. symfoni. En gang i verden har jeg skrevet et 20 siders essey om hvilke musikalske grep Sjostakovitsj tok for å plise Stalin. Kunnskap jeg altfor sjelden får bruk for. Uansett, 2. satsen er veldig fin, men ca 1 min uti satsen her må ha ha lyttet til Grieg....

De hadde invitert de som kan krype og gå av tidligere medlemmer til å spille overtyren til Lohengrin av Wagner. Hvor mange som var på scenen til slutt, vet jeg ikke, men mange musikere måtte stå bakerst for i det hele tatt å få plass. Her var det snakk om volum, best å finne hørselsvern... Bratsjgruppa besto av de 14 faste og det var bare to av oss gamliser som deltok. Fantastisk vakker forsamling.
Det rører et gammelt lærerhjerte at tre av de faste bratsjistene er tidligere elever. En fjerde satt i salen.

Da er det bare å glede seg til 150-årsjubileet :D

1. vinterdag

Å fastsette når en årstid virkelig begynner, kan være vanskelig. Det er allerede snart tre uker siden bilene lå strødd på veikanten fordi folk aldri husker at man må skifte dekkene på denne tida av året.

Dagen begynte i trønderhovedstaden etter en vellykket og hyggelig damekveld, og utenfor vinduet var det 15 cm snø. Småskoene fra i går var ikke akkurat noe heldig valg...

Utsikten fra verandaen er ikke noe dårligere når alt er hvitt. Flere har snakket om julestemning i dag, det er neppe trolig at det holder seg hvitt helt til da. Fargene ute ble en påminning om at årets julegaveprosjekt kan holde hardt. Snart begynner julemusikksesongen, og det er uvisst om hendene tåler kombinasjonen. Er nesten halvveis i prosjektet, så det burde gå bra :)

Vennekretsen - Maeve Binchy

Denne var det morsomt å lese. Jeg har hatt et pocketutgave liggende i mange år. Den var allerede med meg i bagasjen til Bali under millenium-feiringa, men der var det så mange inntrykk at det ikke ble lest noe. Gjennom bokelskerne fikk jeg tips om at denne var en god Irland/Dublin-bok, så jeg tok den med meg på høstferietur, begynte på den i Dublin, og fullførte den nå. Her møter vi en vennegjeng på 1950-tallet, i brytningen mellom ny og gammel tid. Motsetningene mellom protestantene og katolikkene har betydning for handlingen, da den protestantiske herregårdsfamilien ikke vil ha noe med katolikkene verken i den lille forstaden eller i Dublin å gjøre. Denne konflikten ligger til grunn i flere av relasjonene i boka. I tillegg er settes foreldrenes drømmer for ungdommen opp mot ungdommenes egne drømmer. Lojalitet blir dermed et sentralt tema.

Vi møter et stort persongalleri, og Maeve Binchy avslører en innsikt i menneskesinnet hos flere av hovedpersonene. Ungdommene er opptatte av hvordan de tar seg ut, og kampen om å finne seg en partner er et gjennomgående tema. Noen prøver å klatre seg oppover gjennom giftemål, noen svindler, men de fleste er opptatt av hvordan gode venner oppfører seg mot hverandre. Abort er ulovlig, og jentene skal helst spare seg til bryllupsnatten. Både jentene og guttene har et stort fysisk begjær, og jentenes kostbarhet går ikke overens med guttenes hastverk. Dette har fått skjebnesvangre følger til alle tider....

Bildet illustrerer den siste scenen ganske godt...

En koselig bok med drivende handling, om enn noe forutsigbar og lettfattelig.

Multitaskingens svøpe

Det sies at kvinnfolk er i stand til å gjøre flere ting på en gang, og den oppvoksende generasjonen er eksperter på multitasking. Jeg liker å tro at jeg behersker konseptet, men i går kveld ble jeg litt i tvil. Kl 23 skulle jeg ta bilde av kjolen jeg har holdt på med de tre siste dagene. Det viser seg at kombinasjonen tv, facebook, lydbok, bokelskere.no, planlegging av undervisning og blogging ikke lar seg kombinere med å strikke. Særlig når man egentlig ikke kan (å) strikke.... Jeg fikk altså ikke strekt ut denne kjolen. Som alle strikkere vet, skal man følge med på andre runde når man strikker på en rundpinne, slik at ikke hele arbeidet vrir seg. Hvordan det er mulig å ikke oppdage dette før man har strikket 15 cm, er meg en stor gåte.
Egentlig var det hell i uhellet fordi jeg allerede hadde startet med feil farge. Lenge til jul enda...

Siterer lydboka jeg hørte mens jeg strikket:

"Å rekke opp

Alt du behøver å gjøre, er å tilgi."

Man kan bli lettere amper når man oppdager sånt, men det var ikke annet å gjøre, enn å le høyt.

So here we go again :D

Fredagsstrikkeklubben - Kate Jacobs

Dette er ei bok jeg aldri i verden ville valgt å lese før jeg begynte på høstens strikkeprosjekt. Strikking og lydbok er en perfekt kombinasjon, og da jeg så denne lydboka på biblioteket, var det gjort. Ei koselig bok, uten store litterære kvaliteter - det er vel ingen som venter noe annet av denne tittelen heller. Her er en blanding av moderne New York-liv og tradisjonell handarbeid. Alenemoren Georgia Walker åpner en strikkebutikk midt i New York for å se om det er mulig å tjene penger på hobbyen sin. Et klassisk eksempel på USAsk "self-made-woman". Butikken er blitt populær og hver fredag møtes en gjeng kvinner for å strikke sammen. Dvs de fleste strikker, mens ei forsker på handarbeidets betydning og ei annen lager en dokumentar om butikken.

Vi møter en flørtende eldre enke, ei 42 år gammel barnløs som nettdater for å skaffe sperm, ei angrende aborterende, ei rikmannshustru med et uselvstendig fasadeliv, ei 10 år gammel muffinsbakende jente, en sjarmerende barnefar, ei usannsynlig klok farmor i Skottland og flere andre stereotyper. Historien er underholdende, og prøver å ta inn livsvisdom og alvor. Mellom noen av kapitlene er det små avsnitt om strikking, der forfatteren forsøker å dra linjer mellom strikking og livet. Fornøyelige avsnitt, om enn ikke så veldig vanskelig å forstå:

Å rekke opp

Alt du behøver å gjøre, er å tilgi.

Ikke særlig dyptpløyende livsfilosofi... Eller denne:

Å felle av

Du kan ikke beholde arbeidet på pinnene for bestandig. På et eller annet
tidspunkt må det begynne å eksistere på egen hånd, klare seg selv.
Hemmeligheten er å trekke maskene over hverandre, slik at de kan løsrives
fra pinnen, uten å gå i oppløsning.

Utover i boka, tar historien en alvorlig vending, men det er så grunt gjort, at man ikke blir repet av det. Historien og personene er ikke særlig nyanserte, MEN det er en hyllest til strikkekunsten. Boka avslutter med en detaljert beskrivelse av hvordan man strikker skjerf på pinne 15, og deretter en oppskrift på deilige muffins. Og jeg ble inspirert til å kjøpe mer garn. Så nå blir det en kjole med deilig, mykt alpakka ull.

Strikkehøst

Høsten 2010 ble høsten da jeg begynte å strikke igjen, har bare så vidt tatt i strikkepinner siden ungdomsskolen. Fiolinlæreren på vgs sa at det ikke var bra for handleddene - det hadde han forsåvidt rett i. En strikkende kollega kjøpte inn garn og pinner, og mente at dette mønsteret var passende for mitt kommende "tante"-barn.

Dette bildet er tatt ganske nøyaktig samtidig med at jenta ble forløst - snakk om timing!

Teppet er strikket med pinner 2,5 - og jeg visste nok ikke hva jeg bega meg ut på. Det blir finere med så tynne pinner da...

Det hele har vært et samstrikkeprosjekt, kan også kalles konkurranse med meget skeive lag. Vi begynte sent i august, og hver eneste dag etterpå har det blitt noen masker flere. Allerede første kveld, ble det tydelig at vi hadde forskjellig utgangspunkt.

Skjevheten var rettet opp et par uker senere - fordi raceren strikket en tre-fire andre plagg imens...


I høstferien ble begge ferdige, men hun som hele tida sørget for at jeg ledet, viste muskler i innspurten. Rett skal være rett, man lar ikke amatører vinne. Begge dro til de britiske øyer i høstferien, og det skulle vise seg at SAS informasjon ang strikkepinner på fly var misvisende. Så jeg ble stoppet i sikkerhetskontrollen i Dublin, og måtte med tårer i øynene bekjenne at jeg nektet å la teppet bli liggende igjen i landet. Strikkende damer er tydeligvis under sterk mistanke, og jeg måtte tilslutt sende handveska med bagasjen hvis jeg skulle komme meg ut av landet. Det ble altså ingen strikking på flyet. Sukk....

Her er begge teppene i endelig versjon :D

En syssel som lar seg kombinere med strikking, er lydbøker. Den første jeg lyttet, var Hässelby, Johan Harstad bok om Albert Åberg som voksen.

Så oppdaget jeg den perfekt lydbok på biblioteket: Fredagsstrikkeklubben.

Nytt garn er blitt kjøpt inn, og min gammeltantes syskrin tatt i bruk.


Denne gangen er det et prosjekt med barnekjole strikket med deilig, mykt alpakka ull. MUTI som strikkes på pinnestørrelse 4,5. En helt ny verden!

Superstrikkeren skulle vise meg "vridd r sm" i dag, jeg skjønner jo ingenting av oppskriften, dette er en helt ny verden. Og da viste det seg at "vridd r sm" har jeg strikket uttallige av i teppet, men ingen fortalte meg hva det het...

Ellers hadde superstrikkeren med seg noen flott kuler som holder orden på hvor jeg skal felle. Har stor tro på at det skal være mulig å bli ferdig til jul!

Roddy Doyle - 57% irsk (The Deportees)

Dette er en perfekt bok å lese før en Dublintur, evt underveis. Selv begynte jeg på den rett før, og avsluttet den på puben Bewley´s, hvor en av hovedpersonene har en date på slutten av boka. Så det kunne ikke ha klaffet bedre.
Doyles prosjekt er å undersøke hva som er typisk irsk og sette dette opp mot innvandringen. Han har laget en humoristisk bok som harselerer med folks fordommer og båssetting. Boka består av 8 noveller med stort sett samme tema. Novellene er inndelt i mindre avsnitt som alle har akkurat 800 ord. Den andre boka jeg har lest av Doyle så langt er Paddy Clarke Ha ha ha, og der var strukturen mye mindre oversiktlig.
Irland har blitt et rikt land på kort tid, så innvandringen har skjedd først de siste åra. De fordommene vi møter på her, er imidlertid akkurat de samme som vi finner her i landet, selv om vi har hatt innvandring lengre.
I den første novellen er det en far som kjemper med egne fordommer da en av de voksne døtrene kommer hjem med en afrikaner. Den andre novellen heter "The Deportees" og har gitt tittelen til originalutgaven. Jimmy Rabbitte fra The Commitmens, The Snapper og The Van starter et band med folk fra ulike steder i verden. Dette er en fantastisk morsom novelle. I "Ny gutt" får vi innblikk i en innvandrergutt møte med skoleverket og medelever, det er mye fokus på hvordan han skjønner de uskrevne kodene - en liten og tankevekkende tekst. "57% irsk" er muligens det morsomste - her lo jeg høyt flere ganger. Hovedpersonen blir hyret av kultur- og integreringsministeren for å finne en god måte å måle grad av irskhet på. Her harseleres det med myndigheter, fordommer og hverdagsrasisme på en meget fornøyelig måte. Skjønner godt at denne novellen har gitt navnet til den norske oversettelsen av boka. "Svart hettegenser" er også en fornøyelig sak, der en gjeng ungdommer tester ut folks fordommer og hang til å sette folk i båser. Til og med politiet settes på prøve. "Barnevognen" er en halvskummel novelle om en polsk au pair, "Hjem til Harlem" er en artig historie om en svart ire som drar til Harlem for å finne spor etter sin svarte bestefar og samtidig påvise at irsk litteratur ble påvirket av forfattere i Harlem. I den siste novellen "Jeg forstår" er jeg-personen nok en gang en innvandrer, denne oppholder seg illegalt i landet og vi følger hans kamp for å skjønne kodene rundt seg. På slutten av novellen går han altså på date på Bewley´s, hvor jeg satt der jeg leste det.

NRKs anmelder har humret, men synes noen løsningene er lettvindte.

Musikkbyen Dublin

I tillegg til å ha fostret mange gode forfattere, er Dublin kjent for å ha et yrende musikkliv. Det reklameres med at pubene syder av irsk folkemusikk. Mange av disse pubene er preget av turisme, og autensiteten er framværende. Min innfødte guide tok meg med til Cobblestone hvor lokale musikere sitter rundt et bord og spiller irsk folkemusikk tilsynelatende for seg selv. De er ikke oppmicet og 9-10 musikere deltar avhengig av om de kan melodien. Da jeg var der, var det tre feler, tre ulike gitarinstrument og tre fløyter. To av damene var ledere for seansen, de bestemte hvilke låter som skulle spilles og om folk fikk slenge seg med. Blant felene var det en kineser som bare kunne noe av melodiene. Det blir en slags jam, musikken blir til der og da uten bandøving. Dette resulterer i at de fleste melodiene ble avspilt unisont, til og med gitaristene var stort sett med på melodien i stedet for kompet. Mellom sangene tok de seg en god pause hvor de kjøpte øl. Stemningen i puben var god, i en av disse pausene var det en fra publikum som sang en irsk sang. Det er nok slik folkemusikken virkelig har blitt brukt på pubene, og det hadde vært fint og tatt med fela en måneds tid i Dublin....

På tirsdager spilles det bluegrass på puben "Hole in the Wall", og på lørdager er det irsk folkemusikk der. Både her og på Cobblestone er publikum innfødte. I tillegg er det mulig å oppleve fine konserter på den meget sentralt beliggende puben Bewley´s.

Litterære Dublin

Før jeg dro til Dublin, begynte jeg å lese en del bøker for å lære noe om mentalitet, kultur, historie og samfunn. Det er en veldig god måte å forberede en reise på, og jeg skulle ønske at jeg hadde tid til å lese flere bøker før avreise. Jeg rakk James Joyces Dublinere og Roddy Doyles Paddy Clarke Ha ha ha og hadde begynt på Doyles 57% irsk. De to førstnevnte er fine fordi de sier noe om Irland i fortida: Joyce rett før frigjøringsopptøyene i 1916, og Doyles bok er en oppvekstsroman fra arbeiderklassen på 60-tallet. Skal jeg anbefale bare én roman for å sette seg inn i dagens Irland, må det bli 57% irsk. Det er en humoristisk roman om nasjonal identitet, innvandring, multikulturelt samfunn, fordommer og båssetting.

I Writers museum gikk det opp for meg at Irland har fostrert mange flere berømte forfattere enn jeg var klar over. Irland har mottatt hele fire nobelpriser i litteratur. Verken James Joyce eller Oscar Wilde rakk å få den, men Yeats mottok den i 1923 for sin poesi og Shaw bare to år senere. Dramatikeren Samuel Beckett fikk den i 1969 og Seamus Heaney var sist ute i 1995.

Jonathan Swift (Gullivers reiser) og Berhard Shaw (Pigmalion - My Fair Lady) var irske og Dracula kommer fra Irland. Felles for forbausende mange av disse forfatterne var at de forlot landet i ung alder, men sluttet aldri å skrive om det. Flere tok seg en tur tilbake i ny og ned for å bli skuffet over tingenes tilstand.

Den viktigste romanen om Dublin er selvfølgelig Ulysses, det er en bok mange har begynt på, og jeg har ingen ambisjon om å være blant dem. For interesserte er det flere måter å følge denne romanen på. Det beste er å dra til byen på Bloomsday, men ellers i året er det mulig å følge fotsporene til Leopold Bloom.
Flere av de andre forfatterne har egne museum eller sentre, så Dublin er et velegnet reisemål for leseringer. Det er også perfekt å ta med ei bok på en av de mange irske pubene.

Dublin oktober 2010

Det er flott å bli møtt med norsk/irsk flagg og entusiastisk tilrop.
Først om fremst er Dublin en musikk- og litteraturby, så viktig at de er viet egne sider.
Dagens lærdom om Irland: irene er veldig vennlige, vikingene kom allerede pa 700-tallet, Oscar Wilde sa "Woman are ment to be loved, not understood", han ga sannsynligvis opp og skiftet fil da dette gikk opp for han.
De brukte 5 million euro for å bygge et høyt spir midt i sentrum til millenium. Det kalles the Ghetto Stiletto på folkemunne. Dette og mere til ble formidlet på reisens første turistaktivitet. Den grønne bussen med levende guiding. Å ta slike busser er en god måte a møte en storby på, man får geografisk overblikk og en viss idé om hvilke ting man bør få meg seg i løpet av oppholdet.



Av historiske hendelser blir man raskt klar over at det var et stort uavhengighetsopprør i 1916. Irland har vært okkupert av vikinger og senere briter, og trangen til nasjonal identitet er stor. Det er mange likhetstrekk mellom irer og nordmenn i så måte. Og jeg kjenner på denne identitetsfølelesen når jeg blir overrasket over at irene ikke er vet at Ibsen var norsk og at nobels fredspris tildeles i Norge. Ikke kan de stave Oslo heller....



















På Abbey Theater setter de for tiden opp Ibsen, vi gikk for å se John Gabriel Borkman. Ibsen pleier å ha universelle tema, og stykket om bankmannens fall og de involvertes kamp for å holde motet og æren oppe, blir dagsaktuelt med Irlands økonomiske situasjon.

Min venninne bor i nærheten av Phoenix Park, den største parken i en storby. Den er enorm, og rommer bl.a. en zoologisk hage, presidentboligen og USAs ambassade. Det er et stort rekreasjonsområde hvor folk slapper av eller trener. En av de kulturelle aspektene som har preget dette landet i flere århundre, er katolisismen. Den har innflytelse på mange ting, og man kan lure på hvordan det var mulig å samle en tredejdel av befolkningen (nesten 1,5 million folk!) i denne parken, da paven kom på besøk i 1979. Er det kun et spørsmål om tro? Er det et ønske om å være til stede der det skjer? Eller er det rett og slett hjernevasking?

I fengselet fikk vi en times omvisning av en guide som kunne veldig mye om irsk historie. Fengselet har hatt en sentral plass under flere historiske epoker. Blant annet var det flere som begikk små lovbrudd under "The fammin" / hungersnøden paa 1840-tallet. Utenfor fengselet døde folk av sult, mens innenfor fikk fangene mat. Fengselet har vært åsted for flere henrettelser, bl.a. henrettelsen av politiske fanger etter opprøret i 1916. Omvisningen var interessant, men det er lurt å sette seg inn i noen av de sentrale historiske hendelsene på forhand, ellers er det lett å falle av, her var det mye info...

Dublinia viser vikingenes 300 år lange okkupasjon, og Dublin i middelalderen på en veldig pedagogisk måte. Her lærer man om yrket, deres arbeidsmetoder, forhold til oppdragsgivere og presse, og selvfølgelig om funnene de gjør, og hvordan de utvikler teorier rundt funnene. Et flott musem som man kan bruke så mye tid man vil på.

Ellers har vi spist på mange ulike puber, og det mest fasjonable måltidet ble inntatt på U2s Clarence hotel. Deilige og dyre tre retter.