Bukkefesten - Mario Vargas Llosa

Dette må være grunnen til at Vargas Llosa fikk Nobels litteraturpris 2010. For et grusomt mesterverk! En blanding av historie, psykologi, tortur, griskhet, frykt og familiebånd. Jeg avsluttet boka i et land som har vært demokrati i 36 år, ser man langt nok vestover fra Cádiz, når blikket øya Hispañola - (Haiti og Den dominikanske republikk). Vi følger Trujillos siste dager som diktator i 1961 og konspirasjonsplanene til de som drepte han. I tillegg har Vargas Llosa flettet inn en gripende og hjerteskjærende historie om ei ungjente, Urania, som kom seg ut av landet som 14-åring et par uker før diktatoren ble henrettet. Det er nok festen med henne tittelen på boka henviser til. Hun er nå blitt snart 50 år og besøker for første gang sin slagrammede far, som sitter i rullestol uten språk. Han hadde flere ministerposter under diktaturet, og hun anklager den nå forsvarsløse faren på det sterkeste - etterhvert forstår vi og tanten hennes hvorfor. Det meste i denne boka er basert på reelle hendelser, men Urania har visstnok ikke eksistert.

Romanen er i høyeste grad dagsaktuell, flere stater i verden har fortsatt en diktator som har herjet med folket sitt i flere tiår. Ytringsfrihet er det første som ryker, enhver som ytrer seg mot regimets herre, blir drept. Store beløp settes i bankkontoer i Sveits og nær familie viser temmelig griske sider. Vargas Llosa viser også det vakumet som oppsto i de første månedene etter henrettelsen, der en av de medsammensvorne feiget fullstendig ut, og et fryktelig kaos fulgte. Et høyaktuelt spørsmål er om demokrati kan innføres med makt.

Det er ikke lenge siden Spania var et diktatur, demokratiet har blitt innført i en fei, og om det har vært vellykket kan nok diskuteres. At finanskrisa rammer hardere her enn i andre europeiske land kan ha noe med dette å gjøre, kan man jo spekulere på. Spanjolene selv sier at landet er fint å feriere i, det er en helt annen sak å bo her. Samtidig forsøker de sammen med bl.a. Norge å innføre demokrati med makt i et land lengre sør....

Jomfruer i nød og ærbare hustruer (DQ bok IV kap XXXII-XXXV)

Forrige leseøkt avsluttet med at don Quijote i et snev av selvinnsikt var skamfull over behandlingen Andrés fikk etter at han prøvde å redde han. I løpet av denne ukas 40 sider ligger han stort sett og sover, Sancho Panza er ute og passer på han. Når han våkner går han løs på noen vinsekker som han stikker hull på, som vanlig innbilder han seg at det er noe annet - denne gangen kjempen han har fått i oppgave å drepe. Han kneler foran presten og tror at han er prinsesse Micomicona. SP er fortvilet over at han aldri skal få sitt grevskap når han ser hvordan herren går løs på vinsekkene. De to turer altså fram som vanlig.

Størstedelen av denne bolken gjenga imidlertid en hel novelle om bestevennene Anselmo og Lotario, og ikke minst Anselmos hustru Camilla. Anselmo elsker sin kone og vil teste om hun er ærbar, han oppfordrer derfor vennen til å flørte med henne. Han går motvillig med på planen, og blir uforvarende forelsket i henne. Hun gjør en kort tid motstand, men gir etter for begjæret og forviklingene er i gang. Qué lío!

Hvem lurer hvem? Hvem skjønner at han/hun blir lurt? Hvem er alliert med hvem? Det er helt tydelig at ekteparet ikke er alliert med hverandre.

Det er en novelle med tydelig moral. Det går ille med alle tre. En mann skal stole på sin hustru, og ikke sette henne på prøve. En kone skal ikke ha en affære med sin manns beste venn. En god venn innleder ikke et forhold med hans kone. Bildet er hentet fra en italiensk side.

Kvinnesynet er langt fra nåtidas skandinaviske - kvinnene skal være jomfruer, dydige og ærbare. Går noe galt, er det deres feil.

Kollektivt selvmord - Arto Paasilinna

Det er vel dette som kalles morbid humor. Paasilinna lar to menn forsøke å ta sitt eget liv i samme låve samtidig. En vil skyte seg, den andre henge seg. De oppdager hverandre, får det hyggelig og dermed er en makaber ferd i gang. De setter inn en annonser der de spør etter flere som er i samme situasjon, og arrangerer et stort møte. Mange av de frammøte legger ut på en hasardiøs tur nordover mot nordkapp i en luksusbuss, med eneste mål å kjøre bussen utfor stupet.

Det er bare så innmari trivelig å være sammen, særlig med folk som forstår hvordan man har det. Litt sprit, og stemningen blir høy. Paasilinna greier å skrive en komisk roman basert på dette alvorlige temaet. Det er mange svarte tanker her, og de er innom både Svartvik og Schwarzwald.

I Fakta om Finland avslører Erlend Loe hovedpersonens og de fleste nordmenns manglende kunnskap om Finland, og det er morsomt å lese hva Paasilinna trekker fram av Norge i den tida de er i landet. Karrig natur, bidrag til den norske statskassa og linjeakevitt er noe av det han nevner. Fra Finland får vi mye mørk skog, idyllisering av badstukulturen og ikke minst et enormt alkoholkonsum.

Personene i gruppen har ulike årsaker til å begå selvmord, og Paasilinna gjør rede for et stort antall måter å avslutte livet på. Selv bor jeg ved en av landets sterkeste tidevannsstrømmer, og stirrer man lenge nok nedi vannet, kan suget komme til enhver. Dessverre har det også skjedd at noen har endt sitt liv her. I denne delige sommervarmen, med nyfødte e-unger flytende omkring, er helt uaktuelt for min del.

Filmer og bøker som begynner med selvmordsforsøk har en tendens til å ende godt, fokuset ligger på hva som gjør livet verdt å leve (Gegen die Wand, Veronica vil dø). Andre bøker og filmer ender med selvmord, og prosjektet er å få tak i de egentlige årsakene til at det går galt (Hedda Gabler, Rosmersholm, Die Welle). Hos Paasilinna blir det en del begravelser underveis, det er jo så mange kandidater å ta av. Han balanserer hårfint mellom humor og seriøs behandling av temaet. Personlig synes det mest komiske var han bonden som ikke hadde tid til å bli med på turen fordi han var midt i onna, men om ikke de kunne ta med seg kona hans? Idéen bak boka er god, og det kan diskuteres hvor vidt han lykkes hele veien. På mange vis ligner boka på Loes Muleum.

Å love ut ei øy i La Mancha (DQ del 4, kap XXVIII-XXXI)

Fjerde del er skrevet av Cervantes selv, det var vel strengt tatt han som hadde skrevet tredje del også, men han hevdet hardnakket at det var en maurer.

Nå holder Sancho Panza på å miste forstanden, han maser om den øya han skal få, og havesyken som vi har sett antydninger til tidligere, forsterkes gradvis. Skjæret jeg ser fra verandakroken min holder neppe for han... Fra før har jeg hørt at SP skal overta galskapen til DQ, og DQ skal bli mer jordnær etterhvert. Har ikke sett noe til det siste enda.

Det dukker stadig opp nye personer med sine historier. Nå er det den skjønne Dorotea som kompletterer kjærlighets-beretningen til Cardernio. Det viser seg at hun allerede var gift med Don Fernando, han som hadde stjålet Luscinda fra Cardenio. Dette skal de nok ordne opp i etterhvert, men først blir Dorotea overtalt av barberen og presten til å være med på å lure DQ tilbake hjem. Hun har lest ridderromaner, så hun skjønner umiddelbart hvordan hun skal oppføre seg som en jomfru i nød. Følget begynner å bli ganskse stort: DQ, SP, presten, barberen, Cardenio og Dorotea, og man skal holde tunga rett i munnen for å henge med på hvem som lurer hvem, hvem som glemmer at de holder på å lure noen og hvem som skjønner at de blir lurt, hvem som er forkledt, hvem som vet hvem som er forkledt og hvem som fortsatt har forstanden i behold.

Følget treffer også igjen et par andre tidligere kjente. Gutten som ble rundjult av jordherren sin, har vært på hospitalet og blitt lappet sammen. Han anklager DQ for at skadene ble så store. Han som stjal eselet til SP dukker opp, og legger på sprang før han får noe straff. SP er lykkelig, og DQ lover han fortsatt de eselføllene han allerede har lovt han.

Det artigste denne gangen er nok hvordan man redder en jomfru i nød. De kaller henne Micomicona fra Micomicón (min komiske dame fra mitt komiske land). Her er det mye snakk om gunst.

"Deres store skjønnhet kan reise seg, for jeg tilstår Dem den gunst De anmoder meg om." sier DQ.

"Den gunst jeg ber om," sa jomfruen, "er at Eders edelmodige person straks skal dra sammen med meg, dit jeg måtte ønske å føre Eder og lover ikke å blande Eder i andre eventyr eller følge noen anmodning før de har hevnet en forræder som, mot all guddommelig og menneskelig rett, har usupert mitt kongedømme."

"Jeg sier jo at det innrømmer jeg Dem", svarte DQ.

En gunst blir anmodet om, en gunst blir tilstått, en gunst innrømmes, en gunst innvilges, en gunst oppfylles. Mitt ordforråd blir utvidet, og om hvem som virkelig blir begunstiget og om det hele er gunstig for SP, får vi vel se etterhvert.

Guiritana elskar Mopp og Mikko

Kari Stai følger opp suksessen Jakob og Neikob med fire pekebøker om Mopp og Mikko. Mot Neikob sin vilje, har de to tatt turen til Tyskland, Danmark og Frankrike, noe Jakob setter stor pris på. Blodrik og Vanja har også fulgt etter til Tyskland.

Deres nye etterfølgere elskar ting, mat, kjøretøy og dyr. Samlaget har gitt ut alle bøkene samtidig, og de er bygd opp etter samme mønster, noe smårollinger liker godt. Mens jeg nøt bøkene på verandaen, fløt et e-familie med bløte, helt nye e-unger forbi. Mopp og Mikko ville vel ha kalt dem myke dyr.

I alle fire bøkene fylles kjøretøy opp med noe, en traktor fylles opp med dyr, en lastebåt lastes med kjøretøy, en truck med ting og kanskje den beste: ei handlevogn med mat. Kari Stai har en leken måte å klassifisere på, dyr deles inn i gule og søte, lange, stripete dyr. Kjøretøya kan fly, være oransje eller små. Ting er blå, myke eller harde og maten er gul, lang eller søt. Mens Mopp og Mikko er på jakt etter alt dette, blir det de finner på neste side, antydet på den siden man er på. Dermed får smårollingen lyst til å bla om, og det er lett å finne ut om man bladde forbi en side. På nest siste side er alle kjøretøyene fulle, og det er vill jubel. Når handlevogna er full, har noen tatt et bitt av all maten som er oppi den.

På siste side kommer virkelig pedagogikken fram, barna oppfordres til å si navnet på andre ting/dyr/kjøretøy/mat på bildene, og de blir spurt om hvilke ting/dyr/kjøretøy/mat de liker best. Kari Stai har vunnet pris for sin hyllest til den lille larven som aldri blir mett tidligere, og nå sender hun en hilsen til han på den siste siden av Mopp og Mikko elskar dyr.

Fargene er rene, figurene er artige og bøkene er med på å utvide ordforrådet på en morsom måte. Håper Mopp og Mikko finner noe annet de kan elska, og at Samlaget synes det er en god idé. Mopp og Mikko fortjener også et par turer til utlandet for å se hvor det ble av Jakob og Neikob, Vanja og Blodrik.

Skarpsindige lavadelsmenn i korkek (DQ bok 1 del 3)

Av og til må man ta pause fra galskapen, og pinsedagen er tilbrakt med hyggelig selskap på Stokkøya. Ei øy Sancho Panza sikkert ville ha satt pris på å få herredømme over. Blåskjellene på strandbaren er fantastiske og utsikten er ubetalelig.

Lammesteken lages av villsau, og DQ ville nok ha imøtegått denne flokken med løftet sverd, jeg nøyde meg med løftet kamera. Ser for meg at landskapet de går rundt og kjemper sine kamper i, ligner litt på dette.
Ukas leseøkt handler knapt om DQ, han ble forlatt med buksa nede, og går rundt og risser inn bedrøvelige dikt om sin skjønne jomfru. Fortellermåten til Cervantes er fornøyelig. Eller er det kanskje Cide Hamete Benengeli som forteller??

"Det er da like bra å la ham sitte der innhyllet i sine sukk og sine vers, for å
fortelle det som skjedde med Sancho Panza på hans sendeferd"

SP drar hjemover for å hente tre eselføll, og primærbehov tvinger han til å gjøre en stopp på vertshuset der han ble kastet opp og ned i forrige kapittel. Der møter han presten og barberen som sorterte DQs bøker tidlig i historien. De ler seg skakke av SPs beretning og bestemmer seg for å kle seg ut som jomfru i nød for å lokke DQ med seg hjem. Presten kler seg først ut som dame, men finner ut at det ikke sømmer seg for en prest, så barberen må ta den støyten. De tre går tilbake for å lete opp DQ, SP tar den siste biten alene mens de andre gjemmer seg. Mens de venter møter de del gale Cardenio, og får høre resten av hans ulykkelige historie. Den innbefatter en skjønn dame som må gifte seg til penger mot sin vilje, og hun planlegger å bruke dolk. Et par likhetstrekk med den samtidige Shakespeare her, Shakespeare driver også med forvekslingskomedier. Hvem påvirker hvem? Hva var vanlig i samtiden?

På Stokkøya var vi inne i ei hule som i følge et infoskilt var der allerede før den siste istida. Hula er nå blitt en festplass. Cardenio bodde i en hule, trodde jeg - inntil jeg leste ordet korkek en gang til: kor-kek (hva i all verden er det??) eller kork-ek . Han bodde altså i noe som lignet et Pippi-tre.

Cervantes får volum på dette verket sitt gjennom å flette inn stadig nye historier inne i historien. Leseren blir narret til å lese videre gjennom at det stadig vekk blir fortalt halve historier. Del 3 ender før forkledningsplanen er gjennomført - så her er det bare å henge på videre.

Don Quijote gjenoppretter gullalderen (DQ XX-XXII)

Det er ikke småtteri til tanker antihelten har om seg selv: "Jeg ble etter himmelens vilje født inn i denne vår jernalder, for i den å gjenopprette gullalderen, eller Den gyldne alder, som den også kalles. Jeg er den for hvem de største bragder, de modigste bedrifter er forbeholdt." Den litterære epoken denne boka plasseres i, er gullalderen, om det er pga denne uttalelsen fra don Quijote, eller om begrepet fantes før romanen ble skrevet, er et spørsmål jeg overlater til nerdene blant bokelskerne.

Sancho er redd og holder don Quijote tilbake fra et hasardiøst angrep ved å fortelle en historie uten ende. Han forteller meget omstendelig, don Quijote påpeker at han ikke må gjenta alt to ganger. Fortellingen stopper opp da en fisker skal frakte tre hundre geiter én og én over ei elv, og Sancho er nøye med at hver eneste geit må komme seg over. Fortellinga blir avbrutt fordi don Quijote ikke holder orden på tellinga. Måten historien fortelles på, blir på et vis en parodi på fortellermåten i hele romanen om don Quijote.

Jammen dukker det opp flere møller, denne gangen stampemøller, og for en gangs skyld skjønner don Quijote at det virkelig er møller og ikke kjemper. Sancho ler seg skakk av forvekslingen. Dette skjer etter et nokså infantilt avsnitt der Sancho må gjøre sitt fornødne rett ved Rocinante. Han greier ikke å gå unna fordi han holder hesten slik at DQ ikke kan gå ut i en vettløs kamp midt på natta. Hendelsene er stadig godt egnet for barne-tv. Dette gjelder nok ikke forsvarstalen DQ holder overfor hallikvirksomhet, i det han frigir galeislaver som er på vei til galeien for å få sin straff. Å frigi disse fangene er nok et feilgrep, men for første gang snakker han hvertfall med alle involverte før han går til verks med sine "velgjerninger".

Jeg blir gjort oppmerksom på at jeg ikke vet hva "å være på galeien" egentlig betyr. Nok et nerdespørsmål. Referansene til tidligere og samtidig litteratur er stadig til stede, og endelig har jeg hørt om ei bok det refereres til. Den pitoreske Lazarillo de Tormes er godt kjent i Spania, og spanjolene henviser stadig til boka om å hykleri og fasadeliv (la hipocracia) - der hovedpersonen stiller seg utenfor huset sitt med en tannpirker for å vise folket at han er velfødd, enda han knapt har råd til mat.

En lykkelig mann - Arto Paasilinna

Arto Paasilinna gir oss svaret på hva som gjør en mann lykkelig. Oppskriften er en hel kommune å boltre seg i, vingeklipping av maktpersoner, to fertile kvinner, nakenbading, triksing med offentlige valg, en konjakk i ny og ned og omgåelse av tregt byråkrati. Dette er min første bok av Arto Paasilinna, og det blir ikke den siste.

Kommunistiske ideer overlever, blant annet bygges en bauta midt i byen over kommunistene som falt et slag. Alle som har makt i starten og prøver å motarbeide hans skaping av arbeidsplasser, blir satt på plass med mer eller mindre skitne metoder. Verst går det kanskje utover kirkas folk, som hentydet på coveret.
Den etterhvert så lykkelige broingeniøren er oppfinnsom, arbeidssom, målbevisst og på grensen til stormannsgal. Han viser usannsynlige diplomatiske evner, både i forhold til en forsmådd ektemann, og til et par jaktkamerater som forsøker å skyte han.

Fortellingen er usannsynlig, men underholdende.