onsdag 29. desember 2010

Juleoratoriet - Göran Tunström

Boka har ligget på nattbordet siden jeg spilte Bachs juleoratorium i november. Etter den tid har desember blitt fyllt med andre ting, og det ble en god idé å gjemme den til jul i stedet. Hadde det ikke vært for alle kuldegradene, ville jeg ha nytt den på verandaen til lyden av tusenvis av ærfugl. Nå ble det i sofakroken med Bach over stereoanlegget i stedet, innimellom all den fine sosiale aktiviteten jula fører med seg.
Tunström skrev verket i 1983 og mottok Nordisk råds litteraturpris for det samme år, siden er boka også blitt filmatisert. NRK sendte filmen 2. juledag, jeg gløttet innom, men ville ikke se den før jeg fullførte boka. Det lille jeg så, bekreftet at jeg må ha sett filmen den gangen den kom. En fantastisk filmatisering med et stjernespekket persongalleri.

Dette er en hyllest til Bach - åpningen av boka er som et musikalsk preludium. Deretter begynner hovedhandlingen med at den livsglade mora har på juleoratoriet på full skuv ut av vinduet, setter utfor en bakke på sykkel og braser rett inn i en krøtterflokk og blir trampet i hjel. Ektemannen Aron og sønnen Sidner på 12 sliter i flere år med tapet, mens dattera Eva-Liisa på 7 tar på seg den vanskelige oppgaven å bringe lyset inn i familien. Dette samspillet er usedvanlig godt beskrevet.

Brevskrivingen med en australsk ensom kvinne holder han oppe over flere år. Det er lettere å skrive om sine innerste tanker til en ukjent person på andre siden av jorda enn å snakke med sine medmennesker om dem. Vi får bare se hans første brev, hva han senere utleverer til henne får vi kun antydet gjennom hvordan hun kommenterer det i sine svar. Humoristisk er de første bildene hun sender han. Etter at han har laget et helt alter av ting hun sender han, drar han selv til Australia for å hente henne. Selv om det har gått seks år siden Solveig døde, er han fortsatt i en slags psykose.
Tunström skriver inn reelle berømtheter i handlingen. Selma Lagerlöf bor i samme by, og det refereres både til henne som person og hennes verk. Litterære referanser er ikke uvanlig, men han er nokså konkret på hvorfor han henviser til Hamsuns mest berømte bøker. En komisk scene er når han trekker inn komikeren Fridolf Rhudin, som skal komme og bo på hotellet Aron jobber på, og hele byen står på pinne for å treffe han, enda han har poengtert at han vil komme inkognito. Det er morsomt og gjenkjennelig hvordan en av stuepikene strever med å finne en god replikk, slik at hun i det minste har sagt noe i møtet med kjendisen. Man må trekke på smilebåndet over fortvilelsen hun føler hver gang noen av de andre sier noe hun likeså godt kunne ha sagt. En fjerde berømthet som nevnes er den oppdagelsesreisende Sven Hedin, som Fanny og Sidner drar til Strömstad for å møte. Denne reisen blir det voldtekt og barn av....

Innestengt sorg og innestengt seksualitet preger Sidner, det samme uforløste begjæret opplever den australske kvinnen faren aldri kom fram til...

Beate Grimsrud ligger i mitt bakhode mens jeg leser, og hun henviser til dette verket underveis i En dåre fri. jeg kommer derfor tilbake med en sammenligning av de to dårefortellingene.

Musikken er til stede i åpningen, i Sidners stiler på barneskolen, hans spill hjemme hos Fanny i ungdomsåra, han tar med seg musikken til Australia og sønnen Victor gjør musikken til levebrød.

Romanen skildrer sorgprosessen i en familie på en fortreffelig måte, den handler om ensomhet, medmenneskelighet, musikk og begjær. Noen mennesker greier ikke å holde seg oppe alene, mens andre mennesker ser det som sin oppgave å holde andre oppe - kanskje for ikke å falle selv.

Dette er herlig god litteratur, perfekt julelektyre og vel fortjent Nordisk råds litteraturpris!
Framfor alt er det ei bok tåler å leses flere ganger. Jeg har lyst til å begynne på nytt med en gang, så dette vil sannsynligvis bli julelektyren flere juler.

fredag 24. desember 2010

Julelektyre 2010

Julefreden senker seg, selv om vi ikke har vaska gulvet. Bunken på nattbordet er stor, og valget for de første juledagene har falt på Henrik H Langelands hyllest av litteraturen i "Francis Meyers lidenskap" og Göran Tunströms "Juleoratoriet". Sistnevnte har jeg åpnet, men la den litt til side da samlesingen av nordisk litteratur lokket meg ut i Beate Grimsruds fantastiske verden av kreativ galskap.

Årets gavepapir er laget av elever på skolen.
Julegavene ble ferdige i tolvte time bokstavelig talt. Så nå gjenstår å se om alt passer...

5-åringen får en kjole som kan brukes som tunika. Den har ikke ermer, den offisielle grunnen til det er at hun da kan vokse i den.
Søstra på 8 får samme kjole i andre farger. Det er mange år siden sist jeg strikket, og da pleide jeg å gi fra meg verket til montering. Denne gangen er alt gjort selv; sydd sammen på toppen, strikkekant i hals og skuldre og heklekant med krepsemasker nederst.



Tvillingbroren liker å pynte seg, så det skal være plass til både skjortekant og slips under denne v-en. Det var den som ble ferdig på overtid i går...

Det er 20 år siden jeg strikket, og det var fordi fiolinlæreren mente at kombinasjon av felespill og strikking ikke var bra for handleddene. Nå har vi pc i tillegg. Gavene ble ferdige, jeg logger av pc-en, instrumentet er godt pakket ned, og jeg skal nyte jule med familie, venner og bøker.

onsdag 22. desember 2010

Samlesing: En dåre fri - Beate Grimsrud

Etter å trykket rundt på det store internettet i anledning Innsirklinger og nominering til Nordisk råds litteraturpris, dumpet jeg borti et artig bloggprosjekt. En gjeng garvede bloggere publiserer omtaler av nominerte bøker på samme dato. Regner med at dette prosjektet medfører lesing av kvalitetslitteratur, og det passer veldig fint til jul. Beate Grimsrud er først ut, henne har jeg ikke lest noe av tidligere, men nysgjerrigheten er vekket for mer av henne.

Allerede i åpningen aner man at kjønnsproblematikk er et sentralt tema: "Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn." Dette er en utfordring det ikke er lett å leve med, og Eli begynner å høre stemmer allerede i småskolen, etter et barneteater er det Espen, han er en gråtende stemme som opptrer når hun hører vann - dusj, regn etc. Etterhvert kommer lekne Emil og rebelske Erik til, og mye senere den estetiske og eksentriske Prins Eugen.

Eli er utsatt for flere utfordringer på samme tid: hun har dysleksi, hun ser dårlig og prøver å skjule det, i barndommen er det tilsynelatende bare ei av søstrene som bryr seg skikkelig om henne, og denne søstra forsvinner, faren er en forvirret sjel som passer best til å male bilder. Dette er mye på en gang og veien er kort til ulike rusmidler og lukkete psykiatriske avdelinger.

Sammen med psykiateren Jonathan prøver hun å få orden på stemmene og barndomsbildene sine. Vekslingen mellom barndom og Jonathans terapitimer preger den første av bokas fem deler, i del to befinner hun seg i Sverige først på en folkehøgsskole for skriving, der hun får flere gode venner, og etterhvert lange opphold på lukket avdeling. Også her veksler tilbakeblikkene med terapien til Jonathan. I tredje del har hun noen friske år, nå skal det sies at overgangen mellom sykt og friskt er meget glidende - og delen om de friske åra er bokas korteste... Det er ei bok der man lærer mye om hva som foregår i et kunsteriskt og sykt hode, og det gjøres til tider på en humoristisk måte. Det som holder henne oppe gjennom hele boka, er trangen til å skrive, vi møter en kvinne som er sterk og skjør på samme tid. En usedvanlig kreativ prinsesse.

Boka er tykk, men skrifta er stor og avsnittene korte, så det går i utgangspunktet raskt å pløye gjennom den. Samtidig er den utrolig sterk og hjerteskjærende, det er detaljerte beskrivelser av psykoser sett fra innsiden. Grimsrud kommer med mange fyndord underveis, det er derfor en bok man heller bør nyte langsomt.

"Jeg er en sprinter som deltar i et maratonløp. Jeg vil stanse etter kortdistanse og få applaus."
Flere gode sitater finnes på bokelskere.no.
Det er en sterk bok blant annet om det å være medmenneske.

tirsdag 21. desember 2010

Innsirkling 2 - Carl Frode Tiller

Livet til David sirkles stadig mer inn, her gjennom tre nye stemmer - Ole, Tom Roger og Paula. Som i den første boka blir vi vel så mye kjent med disse personene som med David selv.
Tiller er en dialogens mester, vi blir vitne til flere samtaler der personene vet hva den andre kommer til å si, fordi tema og holdninger har blitt utvekslet utallige ganger tidligere. Det er et gap mellom det som tenkes, det som kommuniseres med kroppsspråk og det som faktisk blir sagt.
Gjennom Ole går vi lenger tilbake i barndommen til David, og får innblikk i deres felles fantasiverden i skogen, samt deres familiære forhold i deler av barndommen.
Det flytter noen rusmisbrukere til Otterøya, dette fascineres de unge av, mens den voksne generasjonen avslører store fordommer og trang til konformitet.
Som i de andre bøkene jeg har lest av Tiller, har også Ole en dysfunksjonell familie; Oles mor psykisk syk, det skjønner han alt i småskolen. Både Ole og Helen drikker tett i voksen alder. Dagbøker blir lest, foreldrene til David i første bok, svigermor til Helen i denne. Både David og Helen legger til rette for at noen skal lese i dagbøkene deres. Paula låner også ut dagboka si til den pensjonerte rektoren ved Otterøy skole, men hun har klistret igjen en del av sidene.
Mannskultur står sentralt i historiene, det gis en grundig beskrivelse av hva det vil si å være mann på Otterøya, muskler, virilitet og total mangel på følelsessnakk er idealet, til nød kan man bringe et par følelser på banen i fylla. Det ligger på grensen til det stereotype, men balanserer innenfor. Gjennom Tom Roger blir vi kjent med taterkulturen og arbeidernes mannsideal, heimebrenning i liten og stor skala er en del av dette. Konemishandling belyses både gjennom Helen som tidligere offer og Tom Roger som utøver. Gjennom Paula får vi bli bedre kjent med Berit, Davids mor, og Paula selv bærer på sin egen mørke hemmelighet, og vi får innsyn i enda en dysfunksjonell familie. Dette kan nesten bli for mye, det er akkurat som det ikke finnes en eneste A4 kjernefamilie på hele Otterøya - og det er vel ikke så god reklame for ei lita bygd...

Jeg hørte boka som lydbok, og den er perfekt å strikke julegaver til. Som trønder med noe kjennskap til Namsos, synes jeg det skurrer litt når den ene barndomsvennen blir lest av en bergenser, og ingen av de andre blir lest av trøndere heller. Skildringen av dette oppvekstmiljøet blir ikke helt troverdig når det språklige ikke er helt på plass. Dette gjelder altså kun lydinnspillingen, når det gjelder troverdigheten til resten av persongalleriet, kan det godt være mulig å møte så mange skakke skjebner på en gang, men vi får håpe det finnes grenser i det virkelige lokalmiljøet.

Tiller er uansett en mester på personskildringer og fortjener i høyeste grad nomineringen til Nordisk råds litteraturpris. Jeg gleder meg til tredje bind kommer til tross for at det i grunnen går ganske dårlig med alle her - og muligens går det dårlig fordi det gikk dårlig i forrige generasjon også....

tirsdag 14. desember 2010

Prost Gotvins geometri - Gert Nygårdshaug

Som alltid lærer man en god del når man leser Gert Nygårdshaug, noen synes bøkene blir tunge å lese, mens andre koser seg med å bli utfordret. Setningene kan bli veldig lange og språket tidvis tungt, men personlig liker jeg stilen. Denne gangen er det arkeologi, teologi, geometri og andre matematiske fenomen han fletter inn i en mer eller mindre drivende handling. Etter endt lesning kan nysgjerrigheten bli trigget på hvor grenselandet mellom fiksjon og realitet er. Ligger disse danske fortidsminnene på en rett linje? Og fortsetter den samme linjen til Hellas? Han fabulerer en god del om det gylne snitt, et matematisk fenomen som er tilstede i naturen og i kunsten. En god kollega av meg med fysikk, matematikk i fagkretsen har på oppfordring av ivrige elever laget et flott forelesning om dette fenomenet. Dette er blitt brukt i Den kulturelle skolesekken i fylket. Bela Bartoks Musikk for strykere, slagverk og celesta er derfor perfekt lyttemusikk mens man leser boka, da Bartok sørget for at høydepunktet kommer akkurat på det gylne snitt. Den gylne ananasen smaker bedre; regner man radene på en ananas, finner man 8, 13 eller 22 - tall Fibonacci og mange etter han liker godt. Fyrstikkesken er proposjonert det gylne rektangel, og det passer bra å finne fram den i disse stearinlystider. De matematiske utgreiingene ikke er mer detaljert beskrevet enn at det er mulig å henge med.

I tillegg er religion og mystikk et sentralt tema. Hovedpersonen er prest, og hele handlingen begynner med at han oppsøker Santiago de Compostela på grunn av et mirakel som nylig har skjedd der. På toget dit møter han Kvinnen Lucienna, hans kvaler angående sin sølibatiske prestegjerning og tilbakeholdte seksualitet blir behørig behandlet. Vi møter ikke bare hans egne forvirrede følelser og påfølgende handlinger, men også en kvinnelig prest med enda større kvaler i lattervekkende scener. Scenene rundt hevnen på en katolsk prest er kanskje ikke like lattervekkende, men allerede før jeg kom til den scenen tenkte jeg på at en av prosjektene til Nygårdshaug er å problematisere sølibatet som fenomen. Boka er skrevet før det siste årets avdekkinger, men det har jo også tidligere vært klart at det har skjedd mye bak lukkede dører i den kirka.

Gert Nygårdshaug leker som vanlig en morsom navnelek. Hovedpersonen heter Gotvin og er prest, faren heter Kastor, og brødrene heter Ludens og Violon. Menighetsrådet i bygda består av Bråten, Markbråten og lederen heter intet mindre enn Magnus Stormarkbråten. Johanne Utbråten og Inga Sotteng er også medlemmer i menighetsrådet, men de tier slik de seg hør og bør i forsamlinger.

Miraklene står i kø; uforklarlige lys på himmelen, dinosauruser med blå gjenstander i hodet, tilfeldige bronsespisser. Om graviditet kan helbrede blodkreft kan vel i høyeste grad diskuteres.

En underholdende bok, som krever litt av leseren.

søndag 12. desember 2010

Strikking = sying og hekling?

Som uerfaren strikker, har jeg mye å lære. Blant rette, vrange, to rett sammen, en vridd sammen, tre felte masker på hver side av maskemarkøren, skal man også hekle og sy.

Heldigvis har man gode venninner som kan vise hvordan ting gjøres. Å sy sammen var overraskende enkelt, og etter litt damping, skal visstnok dette se nogenlunde proft ut... Internett er full av gode forklaringer. Gjennom min andre bolig facebook, kan man få tilsendt lenker som forklarer det hele på en fortreffelig måte. Man kan godt harselere med denne kommunikasjonsformen, slik Morgenbladet gjorde det i sin artikkel. Men slike handarbeidskoler er til veldig god hjelp: Sy sammen med maskesting.
Med heklingen er det verre. Man tror det går sånn noenlunde helt til dagen etter. Uselvstendigheten avsløres etter få masker. Fra før har jeg ufrivillig laget en prøvelapp, og den ble brukt til opplæring - med kontrasterende farge slik at det er mulig å se hva man holder på med. Krepsesting er kompliserte greier for ei som ikke har rørt ei heklenål siden grytelappene fra barneskolen. All kunnskap fra gårdagen er glemt, og internett blir redningen. Det finnes en heklekrok med gode beskrivelser og bilder av disse krepsemaskene, så forhåpentligvis blir disse julegavene fullført etterhvert.

mandag 6. desember 2010

Innsirkling - Carl Frode Tiller

Tiller er i vinden for tida, så nå har jeg også begynt innsirklingen inn mot Davids innerste. Tidligere har jeg lest "Skråninga", og sett stykket på teater. Skråninga er mer manisk, og det går som tittelen sier bare en vei - nedover. Denne gangen skal vi inn mot en kjerne, og Tiller avslører sin store menneskekunnskap gjennom ulike fortellerstemmer. Disse stemmene avslører mye fra egne liv samtidig som de skriver brev til David for å fortelle han hvem han er. David lider av hukommelsestap, og i en annonse i avisa ber folk som har kjent bedt om å skrive til han i håp om at han skal huske noe fra livet sitt.

Denne rammen på den planlagte triologien fungerer veldig godt. Grepet minner litt om Kjærstads triologi om Jonas Wergeland, og begge forfatterne framstiller en psykologisk innsikt. Hos Tiller møter vi tre ungdommer på 80-tallet: David, Jon og Silje. David og Jon har et seksuelt forhold, og det er uklart om noen av dem egentlig er homofile.
Begge disse faktorene har Tore Renberg med i "Mannen som elsket Yngve". Det er også likheter mellom "Skråninga" og "Kompani Orheim" - begge forfatterne forteller hvordan det er å vokse opp i et alkoholisert hjem på en fortreffelig måte.
David og Silje er også kjærester over ei tid, uten at det er offisielt. Handlingen i boka er lagt til 2006, alle er blitt voksne, og David husker altså ingenting. Alle tre har kommer fra det vi vil kalle dysfunksjonelle familier. Jon vokste opp med en far i fengsel dømt for narkotikasmugling, og mora er mye syk. Han har flere selvmordsforsøk bak seg. Siljes far er død, men har tydeligvis vært kontrollerende og kanskje voldelig overfor mora. Mora lever et utsvevende liv blant kulturfiffen i Namsos. De tre ungdommenes forsøk på å bli intellektuelle kulturradikalere er morsom lesning, og minner også en del om Tore Renberg. Det er morsomt med kulturlivet i Namsos; det er mange kulturfolk der, de greier fortsatt å holde liv i et symfoniorkester og de har flere kunstgalleri. Dette kan ha sammenheng med at byen både har et sykehus og høgskoleutdanning, slik at den har forholdsmessig høyt utdannet befolkning. Samtidig harselerer Tiller med kontrastene mellom disse og alle uten noen form for utdanning.
Silje lever i 2006 i et ekteskap med Egil, Tiller gjengir noen fantastiske ekteskapskrangler mellom dem.

Jon vet ikke hvem faren er, og er sterkt preget av dette. Mora har giftet seg med en prest - Arvid. Arvid er den tredje personen som skriver brev til David i denne første boka. Mora til David er også datter av en alkoholiker. Hun dør tidlig, og etter at David forsvinner ut av Arvids liv, har han ingen å bry seg om. Arvid er alvorlig kreftsyk og er opptatt av at han ikke har noen å være til for. Annonsen om David kommer derfor som en slags redning for han. Partiene om Arvids refleksjoner om ensomhet er vare, sanne og en viktig påminner.

Det forundrer meg ikke om Tiller får Nordisk Råds Litteraturpris etterhvert, men de venter kanskje til triologien er fullendt. Jeg er hvertfall klar for å begynne på bok nummer to.

søndag 5. desember 2010

Kjerringa mot Straumen

Adventstida pleier å være hektisk for de fleste. Her er det også flere konserter enn vanlig, og et stort antall karakterer skal settes. Utover det gjør jeg ingen juleforberedelser, og da blir det ikke så travelt :)

Det blir tid til å se på naboene som prøver å holde varmen. De holder seg tett sammen der de flyter med Straumen, og stikker hodene under vannflaten stadig vekk, der er det jo plussgrader...
Det er tid for adventskalender, og dagene starter med morsom hjerne- og googletrim. Adventsquizen til bygdas store Quizmaster er genial. Fantastisk måte å starte dagen på, hvis man bare våkner så tidlig :)
I dag lærte jeg at Saint-Saëns også har et Juleoratorium, så spotify har vist meg hvordan det høres ut. Air-satsen har noen nydelige strykelinjer og Tecum principium-satsen har et vakkert harpeakkompagnement. Og, ja - jeg har premium-versjonen av spotify....
Det blir tid til å være tante. Helgas store oppdagelse er at 8-åringer er klare for å lære strategispill for voksne - o lykke. Dette skal bli morsomt framover :D
Brettspill kan også kombineres med gode venner og vin. En del krefttilfeller i omgangskretsen er en påminner om at vi må ta være på hverandre, og nyte de gode stundene, ikke bare rekke alt mulig. Menyen var tvers gjennom kreftforebyggende: kokesjokolade, rødvin, kaffe, brokkoli og blomkål.
For å hjelpe min venn Toro på vei, tilsatte jeg buljong, ingefær (store biter som jeg fisket opp etterpå), fløte og en god slump med sherry - eller fino fra Jerez som det vel egentlig heter.
Forøvrig er husmorgenene fullstendig underutviklet og ambisjonene deretter, dermed blir ethvert husmortiltak behørlig feiret.
Bøker er en annen syssel man kan fylle denne lange adventstida med. Nå leser jeg to bøker samtidig, dvs jeg lytter til Innsirklingen av David og leser om Prosten fra Vanndal. Det pussige er at de to bøkene har flere likhetstrekk. Vi finner prester som tviler på om de skal fortsette å være prester og historiene fortelles pga en eller annen bestilling. Mer om dette når jeg blir ferdig med bøkene. Det ble hvertfall veldig mye kristendom her nå i adventstida, og det er kanskje som det hør og bør?
Det eneste som ligner på andres adventstid her, er strikking av julegaver. De to kjolene begynner å nærme seg ferdig prdukt. Så nå er det bare å skaffe riktige pinner til vesten. Etter en god del spilling, strikking og pc-bruk, kjennes skuldrene - er derfor ikke så effektiv som jeg tenkte....
På pc-en henger jeg stort sett på http://www.bokelskere.no/. Men facebook er jo også oppe, og da ble artikkelen "Samtalens tynne tråd" i Morgenbladet meget treffende. Og ikke minst illustrasjonen...
Anbefaler alle å ikke styre så mye til jul - da blir desember en rolig måned, med plass for masse kos :D