Isprinsessen - Camilla Läckberg

Det blir mindre og mindre krimlesing, og her ble jeg minnet på hvorfor. Stereotype karakterer, der de usympatiske er så lite tiltalende at man blir ergelig på forfatteren i stedet for karakteren. Dette gjelder for eksempel heltinnens svoger. Han er en britisk, kjedelig, økonomisk fiksert mann som ligner på de ektemennene til hovedpersonene til Victoria Hislop "Øya" og "Hjemkomsten". Denne slår i tillegg kona si, dette er jo noe som dessverre skjer i enkelte hjem, men beskrivelsen av dette blir ikke troverdig - det er langt unna Tore Renbergs fantastiske "Kompani Orheim". Politisjefen blir også veldig endimensjonalt beskrevet, han anklager kolleger for å drikke på ukedager når han samtidig tenker på at han selv drakk en halvliter sprit samme kveld. Det er kanskje ment komisk, men det fungerer ikke helt... Som hos Liza Marklund tar privatlivet til heltene stor plass. Det blir mye veiing, sminking og tanker før stevnemøter her.

Som bilunderholdning er boka helt fin, og det er en ok avkobling innimellom den nordiske lesinga... Jeg liker fortellinger der det som skjer i nåtida har sine årsaker i fortida. Åpninga av boka er også fin, hvis man kan kalle et drap fint... Og det er ikke tvil om at boka passer godt til årstida...

Samlesing: Blues från ett krossat världshus - Sonja Nordenswan

Blå toner klinger i bakgrunnen av denne fortellingen som utgjør den tredje nordiske romanen i samlesinga. Musikken er tilstede i hele handlingsforløpet som strekker seg fra sent 50-tall til i dag. Flere steder har musikken direkte tilknytning til handlingen.

Eftersom jag är både moder- och faderlös och inte bara, som i den gamla
blueslåten, FEEL like a motherless child, började jag interessera mig
för mitt urspung.

Da mormora for første gang møter han som skal bli hennes ektemann, står hun og synger Billy Holiday:

Some day he´ll come along, the man I love. And he´ll be big and strong, the
man I love. And when he come my way, I´ll do my best to make him stay.

En rekke band nevnes, og flere av dem har stor betydning for kvinnene i handlinga. Led Zeppelin er kanskje det viktigste her. Nordenswan lar elementer fra rockhistoria bli en viktig del av fortellingen sin - på godt og vondt. På den måten sier hun både noe om rollen musikken har i unge menneskers liv, og hun bruker musikken som en måte å gi fortellingen en tidsriktig bakgrunn. Man får lyst til å sette på de ulike låtene mens man leser. Mye av det er slett ikke behagelig lyttemusikk, det er opprørsmusikk som ungdom bruker for å ta avstand fra forrige generasjons etablerte holdninger.

Jeg-personen er en ung kvinne som allerede på de første sidene viser at hun er splittet:

Dora är egentligen jag. En annan jag. Någon som gör sådant som jag inte skulle göra. Numera kallar jag mig själv Dora när jag vill markera att jag håller ett åvstand till den personen.

Det ser nesten ut som man må skrive om psykisk labile folk for å bli nominert til Nordisk råds litteraturpris... Beate Grimsrud lykkes med dette, jeg er mer usikker på om Nordeswan er like heldig. I denne boka blir labiliteten blir utløst av at Dora/Smaragda - hva hun egentlig heter kommer fram sent i boka - blir kjent med sin forhistorie. Først forteller mormora hvem som er hennes egentlige morfar, deretter får hun tilgang til dagbøkene til sin avdøde mor. Far og morfar har vært fraværende i disse tre kvinnenes liv, og som det står på baksiden av boka, tar disse mennene utrolig stor plass i livene deres til at de ikke har vært til stede.

Tittelen på boka viser også at musikken har en sentral plass. Melankolien i boka tydeliggjøres gjennom bluesen, en musikksjanger som har oppstått blant afroamerkanerne i sørstatene tidlig på 1900-tallet. Da de ikke lengre var slaver, men livsbetingelsene var nok ikke gode for så mange av dem. Världshus er ikke noe vanlig svensk ord, og det kan forveksles med värdshus, inni boka viser Nordenswan at hun av og til leker med slike stavemåter:

Eller ska jag uttrycka det som att jag har avvecklats? Jag visar färre
tecken på avvikelse och min hjärne håller snällt på att avvek(l)as.

Det er nok världshus i betydningen verdenshus hun mener knuses (krossat), og kanskje henspeiler det på det utenlandske opphavet som avdekkes, eller det kan være at hennes lille, trygge verden ramler sammen da sannheten kommer for en dag.

Er biologisk opphav så viktig for hvordan vi blir? Eller er det miljøet vi vokser opp i som er avgjørende? Harald Eia forsøkte å belyse dette i fjor, og Tore på sporet viser folk som leter opp sine røtter, og bruker det som tåredryppende underholdninge for "folk flest". Smaragda finner forferdre som hun ikke akkurat er stolt av, og verden raser sammen da hennes nære mormor får hjerneslag. Trangen til å lete opp ukjente slektninger settes opp mot behovet for å ha de som allerede er kjære i nærheten.

På kjøpet lærer vi litt om Åland, og øyas forhold til Finland, og litt om konflikten i Nord-Irland. Boka er nominert til Nordisk råds litteraturpris av det lille landet Åland, om den er en verdig kandidat kan diskuteres, og den kan ikke måle seg med Grimsruds fantastiske skildring.

Klokkemakeren - Gert Nygårdshaug

Herrrlig lesning! Har lest en god del av Gert Nygårdshaug nå:
- alle Fredric Drum/Skarphedin Olsen-bøkene
- Mengele Zoo og Himmelblomsttreet - skjønner jeg må ta avslutningen Afrodites basseng snart
- den siste var Prost Gotvins geometri
Nygårdshaug har reist mye og man lærer mye når man leser hans bøker. I Klokkemakeren synes jeg han har lyktes utrolig godt med prosjektet sitt. Her finner vi den magiske fortellerkunsten latinamerikanerne ble kjent for i sin "boom", og han blander det med en finurlig filosofisk vinkling og en skarp samfunnskritikk.

Et uforklarlig enormt hull i jorda sluker småbyens kirke og forstyrrer innbyggernes tid. Vi har alle et forhold til at tiden er relativ; minuttene snegler seg av sted når vi kjeder oss, og vi skjønner ikke hvor timene og dagene blir av når vi gjør noe vi liker. Dette fenomenet tar Nygårdshaug ut i sin ytterste konsekvens i denne boka. Alle innbyggerne får etterhvert ulik tid, til og med sola beveger seg forskjellig for dem. Hovedpersonen er en urmaker som etterhvert setter seg inn i de gamle sivilisasjonenes beregning av tid. Urmakerens kone deltar i en filosofiklubb, og der behandler de Heidegger og hans "Sein und Zeit". Dermed lærer vi som vanlig noe av forfatteren.

Kritikk av verdens matproduksjon er et sentralt tema, det vil på sikt skade jorda hvis vi fortsetter å prioritere kjøttproduksjon og oppdrettsfisk til fordel for korn. Forfatteren smetter inn budskapet sitt på finurlige måter. Vertshuset hovedpersonen pleier å oppsøke heter Det Gylne Aks og oksene utenfor huset er Belgisk Blå. Småbyen er navnløs, det samme er landet den ligger i og nabolandet. Militære fra den Mektige Allierte kommer for å ordne opp. At dette henspeilier på USA, levnes det ingen tvil om. De kritiseres for konsumering av biff og for lite vellykkede invasjoner.

Nygårdshaug kommer stadig tilbake til mayaindianernes kalender, som snart slutter - 21.12.2012 kl 11.11 er tidspunktet. Dette nærmer seg faretruende, og mayafolket selv er overbevist om at alle naturkatastrofene som rammer jorda nå for tida er et forvarsel på dette. I tillegg til dette aspektet, trekker Nygårdshaug fram at såing av korn har ligget til grunn for beregning av tid i flere kulturer. Samtidig antyder han ikke hva forklaringen på kornsirklene kan være, det spørs om ikke de er inspirasjonen for det store sorte hullet som rammer småbyen.

Illustrasjonen på bokas forside er fenomenal, Marius Renberg har latt seg inspirere av surrealisten Salvador Dalís La persistencia de la memoria.

En deilig, tankevekkende og fascinerende bok. Hittil det beste jeg har lest av Nygårdshaug, men da står som sagt Afrodites basseng fortsatt ulest.

Samlesing: Vågen - Harald Voetmann

En uke etter de andre sambloggerne - biblioteket greide ikke å oppdrive Vågen av Harald Voetmann, dermed ble boka bestilt for sent. Nå er den lest, det tok ikke lang tid selv om den foreløpig bare er på dansk. Den har 150 sider og korte avsnitt. Og den er altså nominert av Danmark til Nordisk råds litteraturpris.

Jeg likte starten godt: den starter rett og slett ikke! Den biter seg selv i halen med konstatering av begynnelsens likegyldighet.

Vi befinner oss i Nord-Italia få år etter Kristi fødsel. Slaver bygde ikke bare katedraler, men også teatre. En grotesk historie om en slave som omkommer i en tredemølle - hvilket hardt, farlig og ensformig arbeide de utførte for kunsten. Voetmann skildrer denne arbeidsulykken detaljert, og han har flere slike bestialske beskrivelser. Kanskje er det lettere å skildre ekle hendelser med mennesker og dyr når det foregår for så lenge siden? Jeg unngår å se slike bilder på tv, og har foreløpig ikke lest Bestialitetens historie som står i bokhylla. Denne lille boka inneholder imidlertid mye mer enn bestialitet.

Boka er merkelig. Kanskje i ordets opprinnelige betydning: "verdt å legge merke til" - eller bemerkelsesverdig. Helst i betydningen "rar".

Teateret er et gjennomgangstema: vi møter som nevnt oppbygginga av selve arenaen, gladiatorkamper foregår på en arena og Plinius den Yngre leser opp egenproduserte dikt akkompagnert av sin kone på lyre. Det henvises til dramatikeren Sofokles. Cæsar skal visstnok ha voldtatt sin mor, en tydelig hentydning til Ødipus. Boka har aspekt fra dramaet med scener og rolleliste. Skille mellom om teater og riter er lite - beskrivelsen av seremonien til Fortuna minner om en seremoni jeg overvar på Bali en gang, begge steder ble dyr ofret. Hanekamp kan også betraktes som en form for teater, det foregår fortsatt på Bali (selv om de ikke sier det høyt) og Plinius den yngre får en kamphane i gave.

Flere ganger i boka møter vi hoder uten åpninger. Det var vanlig med dødsmasker på den tida, i Plinius familie laget faren vokshoder av spedbarna som enten var dødfødt eller døde etter kort tid. Slavene som deltok på teateret hadde masker med åpen smilemunn og en trefallos. Ved ett tilfelle møter Plinius den eldre en jente som ikke har noen åpninger noe sted på kroppen, næringa trekkes inn gjennom kinnet... Plinius selv dør i det store vulkanutbruddet til Vesuv - det samme som begravde Pompeii, og det er en beskrivelse av hvordan hans hode er gjenklistret etter møtet med asken.

Plinius den eldre skrev Naturalis Historia, der han forsøkte å katalogisere det han så rundt seg. Verket er bevart og Voetmann siterer det, han lar både Plinius den eldre, Plinius den yngre og slaven Diokles kommentere det. Slaven hadde som oppgave å skrive ned verket. Grensen mellom barbariet og det sivilisert/kultiverte samfunn prøves ut her. Mange av beskivelsene minner om barbari, samtidig skrives de ned i et forsøk på å klassifisere og organisere omgivelsene.

Man får lyst til sjekke ut hva disse personene gjorde, eller man lar det være. En besnærende bok er det, og ikke fullt så bestialsk som det kan se ut til.

Boka avsluttes med oversettelser av to brev ført i pennen av Plinius den yngre. Det første beskriver hvordan onkelen arbeidet, han sov ikke mange timer i døgnet - dette er muligens årsaken til tittelen på boka "Vågen". Det andre beskriver hvordan onkelen døde i vulkanutbruddet. Brevene er med å bekrefte det dokumentariske i romanen. Men hva er prosjektet?

En merkelig bok er det i alle fall...

Før jeg brenner ned - Gaute Heivoll

Hva foregår i en pyromans hode?

Gaute Heivoll har skrevet en roman om reelle hendelser fra hans nærområde rundt den tida han ble født. På en var og fiffig måte fletter han historien til tre ulike gutter sammen; pyromanen, den avdøde sønnen til paret i det siste huset som blir påtent og forfatteren selv. Alle tre er enebarn og vokser opp på landsbygda i et kristent miljø. Vi møter deres egne og foreldrenes forventninger til å lykkes - å leve på solsiden, ikke på skyggesiden.

Boka begynner med en beskrivelse av en ildspåtennelse som kunne ha blitt en mordbrann. Vi blir sugt inn i en dramatisk historie, ved første øyekast kan det derfor se ut som en spenningsroman. Heivoll tar forsåvidt vare på spenningen rundt ildspåsettelsene, men han har mer opptatt av de psykologiske forholdene. Vi får tidlig vite hvem som pyromanen, og vi får innsyn i både hans egne tanker, foreldrenes og ulike folk i bygdas oppfattelse av det som skjedde og hvorfor.

Det er bare litt over 30 år siden det skjedde, og Heivoll skriver om personer som faktisk har levd og noen av dem lever fortsatt. Prosjektet er derfor utfordrende, grensen til utlevering er nær. Jeg synes han mestrer denne balansegangen på en fortreffelig måte. Han fokuserer på sykdommen, hvor nær alle kan komme psykisk ubalanse, og han skaper sympati med både pyromanen, foreldrene hans og ofrene. I tillegg til historien rundt pyromanen, skildrer Heivoll forholdet mellom foreldre og voksne barn på en fortreffelig måte. Om språket er like fortreffelig diskuteres her...

Hvilke faktorer skal til for at en begavet gutt, kanskje litt ensom, men høyt elsket, med alle muligheter foran seg, skal bli så syk?

Heivoll har skrevet en velkomponert, viktig, var og tankevekkende roman.

Og selv ble jeg minnet om at batteriet i brannvarsleren bør skiftes ut, før jeg brenner ned....

Francis Meyers lidenskap - Henrik H. Langeland

En hyllest til litteraturen, en mild kritikk av universitetsmiljøet og en dæsj med umoralske forhold mellom kvinnelig student og mannlig professor/veileder.

Dette var perfekt julelytting, som ikke krever mye tankearbeid, men som samtidig holder et nivå. Man lærer litt om katekismussangene av Petter Dass og hvilken betydning han hadde. Dermed fant jeg fram den sjeldne brukte salmeboka.

Som Dan Brown leker med Nattverden i Da Vinci-koden, henger Langeland seg opp i fingerposisjonen på dette bildet av Petter Dass.

Tittelen på boka henspeiler både på Francis´ faglige lidenskap og han forgapelse i en studine. Det er herlig å lese om faglig engasjement, og det er morsomt og samtidig forstemmende å lese om alle arbeidsoppgavene en universitetsprofessor må forholde seg til i tillegg til egen forskning og undervisning. Universitetet er en ensom arbeidsplass, kolleger deler ikke forskningsarbeid med hverandre underveis i prosessen, og etter at ting blir publisert eller havner i media på andre vis, er det langt mellom de anerkjennende kommentarene fra nære kolleger. Francis har en gourmetklubb sammen med venner fra andre yrkesgrupper, og fabulerer over forskjellen på intelligente folk og kultiverte folk. Her er det mange fine poeng.

Forhold mellom student og veileder er vel ikke å anbefale, det er rett og slett oppsigelsesgrunn. Det har nok skjedd til alle tider; unge kvinner tiltrekkes av eldre menn som kan noe, og disse mennene tiltrekkes selvfølgelig av disse unge damene som gjerne har noe å fare med intellektuelt sett også i tillegg til sin ungdommelig skjønnhet. I min studietid på universitetet, jobbet jeg et par år på renholdsavdeling om morgenen før forelesningene begynte. Å ha kaffepauser sammen med disse vaskerne var et sosialantropologisk studium i seg selv - her var det et klasseskille mellom de lavtlønte kvinnene "som ikke ville stemme til valg for da kunne de jo ikke kritisere politikerne etterpå" og professorene. Historiene om hvilke professorer som innledet forhold til studiene var ofte et tema, og noen av vaskerne hadde overrasket både den ene og den andre - sa de.

Francis strever mellom å takle forelskelsen sin på en voksen måte og den pubertale følelsen som gjør han ubehjelpelig. Det er deilig at det går an å bli så forelsket flere tiår etter at man passerer 17, jeg tror alle har godt av å oppleve det fra tid til annen. Langeland har på mange vis skrevet en roman som ligner på Helene Uris "De beste blant oss", med en god blanding av fag og såpe, moral og umoral, plagiering og stundentromanser. Mens Uri ga en hyllest til lingvistikken, hedrer Langeland litteraturvitenskapen.

Mailene Francis mottar om instituttseminarer er morsomme, og det eneste han drar på av disse, er et seminar med forfatteren Henrik H. Langeland. Han skriver altså inn seg selv, og prøver å se sitt eget forfatterskap utenfra. Artig grep. Temaet Langeland snakker om på seminaret er Proust og dekonstruksjon, det samme som Jarle Klepp sysler med som litteraturstudent i Bergen da datteren Charlotte Isabel Hansen plutselig dukker opp hos Tore Renberg.

Boka er også en hyllest til Umberto Eco og dyrking av roser.

...og Nadya er rosens navn @-,-`-,--

min rose går til Ivar Neergård som leser boka med en drøss av dialekt- og aksentimitasjoner :)

Reise i vernedrakt - Cecilie Bjørnstad

Da sitter jeg med ei rykende fersk bok hendene som er gitt ut på Bokforlaget Publica. Cecilie Bjørnstad har nettopp utgitt sin første roman, og arrangerer en bloggturné for å skape blest om den.

Hovedpersonen Johanne er den stille jenta vi kjenner igjen fra alle klasserom. I MOT-arbeidet kaller vi henne Ninni etter Den usynlige jenta i Tove Janssons fantastiske univers. Poenget med MOTs vinkling er bevisstgjøring av den rollen de andre har i mumidalen for at Ninni skal ha det bra. Dette er et felles ansvar.

Det ser ikke ut til at Bjørnstads Johanne har noen som jobber med bevisstgjøring av klassekameratenes rolle for at alle skal ha det bra. Hun er et uønsket barn som ingen ser - i følge henne selv.

Svakheten med romanen er språket. Det er korte setninger, og ingenting blir overlatt til fantasien. Språkføring skaper en avstand mellom leseren og jeg-personen, slik at man forblir utenfor historien. Denne avstanden er et bevisst valg hos en del forfattere, men det er nok ikke meningen her. Det er ikke troverdig når den middelaldrende mannlige legen rister på hodet og tenker "De er nå søte disse ungdommene", etter at en ung kvinne bryter sammen i gråt når hun får høre at hun er gravid. Slike passasjer gjør at jeg sitter og lurer på om Bokforlaget Publica gjør en god jobb med språkvask og veiledning før bøkene blir utgitt.

Det skal visstnok være en humoristisk bok.... jeg lo ikke, og jeg gråt heller ikke. I det siste har jeg lest Tiller, Grimsrud og Tunström som alle behandler denne problematikken på et helt annet nivå...