lørdag 31. juli 2010

Jeg forbanner tidens elv - Per Petterson

En arbeiderklassesønn i 40-åra med kommunistbakgrunn opplever to livskriser på en gang: kona vil skilles og mora får kreft. Mora er dansk og drar umiddelbart til sommerhuset deres i Danmark den dagen hun får diagnosen, sønnen drar etter.

Her møter vi 70-tallets maoisme med dekknavn, hemmelige møter og proletarisering. Handlinga er lagt til 1989 med murens fall og Gorbatsjovs perestroika som bakteppe.

Høytlesing er også i denne boka et tema, selv har jeg erfaring med å lese for hverandre, og diskutere de vi leser etterhvert, og i Høytleseren er analfabetisme bakgrunnen for den romantiske aktiviteten. Her leser han boka, og forteller henne i mørket om natta hva som har skjedd siden sist, hans motivasjon for å lese videre er derfor hennes spørmål om å høre hvordan det går. Dette er en fin måte å lage referanser til andre forfattere på, og den boka han kommer mest tilbake til er Les miserable av Victor Hugo, med den franske frihets- og klassekampen som tema. Men også Hemingway og Hamsun nevnes.

En annen scene som fester seg er der han ved sommerhuset velger den sløveste øksa for å hogge ned furua i hagen. Det er en inngående beskrivelse av hvor vanskelig det er å komme gjennom de saftige røttene, dette må ses i sammenheng med forholdet til mora. Forholdet til mora er stadig tilbakevendende, og et sted sammenligner han det med Rio Grande, en stor elv som skiller dem.

Boka veksler mellom nåtid og fortid og fortelles stort sett i jeg-form. I de få passasjene der han selv ikke er til stede, vet vi ikke om han gjengir det han innbiller seg evt ønsker seg at skal sies, eller det som faktisk blir sagt.
Dagbladet gir en lang anmeldelse under overskriften "Midtveis mellom mor og Mao"
Aftenposten mener at Petterson tar ett skritt tilbake i forhold til "Ut å stjæle hester"
Vg gir boka en femmer.
Adressa trekker fram kjærlighetserklaringen til mor.
Selv har jeg bare lest Ut å stjæle hester av Petterson tidligere, og skjønner ut i fra anmeldelsene her at jeg bør lese flere av de andre for å få mer ut av denne. Det blir helt klart mer Petterson utover høsten :-)

fredag 30. juli 2010

Vi som egentlig vant slaget

Nok en spelsesong er over, noen er helt bitt av basillen, andre en mer undrende til fenomenet. Krevende dirigent, fine medmusikere og god stemning gjør at mange av oss nå har spilt 28 spel, og flere blir det nok.
De store diskusjonene uteble i år, da regissøren har tatt all kritikk av forgjengeren til etterretning og gitt folket det de vil ha. Så får vi tro at han tør å utfordre den gemene hop litt mer neste år. Folket har "fått spelet tilbake", og da får vi tro de er klare til å utfordres en smule.













I avisene står det at troen vant årets spel, men sannheten er at det var vi tvilerne under scenen som vant. Taktikken er som vi her ser en avventende strategilegging, for vi går intensivt til angrep.


















Sangsolister, kor og orkester trakk visstnok 1030 publikummere til borggården mandag kveld. Enorm stemning helt fra første entré til ekstranummeret. For oss i orkesteret er dette stiklestaddagenes høydepunkt, men det ser ikke ut som journalisten har fått med seg det, ikke at Randi Stene var den virkelige stjerna her heller....















Søndagkveld var en lattermild dametrio på gammeljazzkonsert etter slaget, og jammen ble vi ikke plassert på feltet "Damelatter". Beføling av denne blomsten utløste medførte at plasseringen var helt riktig :-D

mandag 26. juli 2010

Der Vorleser (Høytleseren) - Bernhard Schlink

Å lese bøker høyt for hverandre er en fin feriesyssel, selv har jeg lest "Victoria" av Knut Hamsun, "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda og "Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede" av Jan Wiese høyt på ferie for to, og det er absolutt å anbefale <3

I Bernhard Schlinks roman fra 1995 står høytlesing sentralt i handlingen. Hovedpersonen velger forskjellige medmennesker til å lese for seg, årsaken viser seg etterhvert. Jeg-personen er en av disse høytleserne, han er i starten av boka 16 år og hun er 20 år eldre, og beskrivelsen av denne forelskelsen er inderlig - hele den første delen av boka er viet dette forholdet. "Vorlesen - Dutschen - Lieben - Beieinanderliegen" blir etterhvert rutinen for paret.

Det er sjelden jeg leser ei bok etter at jeg har sett en film, men denne gangen er det tilfellet: Kate Winslet gjør det fantastisk i rollen som Hanna i "The Reader", jeg likte filmen godt, men må si at boka er enda bedre. Jeg leste den på tysk nå for å friske opp språket før den nye rollen som tysklærer skal inntas. Boka har en god språkføring, så folk som bare har skoletysk, må gjerne prøve seg på denne.

Hovedpoenget i boka kommer i del 2, der det viser seg at Hanna var med i SS og arbeidet i flere konsentrasjonsleire, bl.a. Auschwitz. Jeg-personen har blitt juss-student og følger rettssaken gjennom studiet. Det er en bok om kollektiv kontra individuell skyld, skam og valg man tar som følge av skam. Handlingen snur seg flere ganger, og krigsoppgjøret belyses fra mange sider. Hvordan kan foreldrene bli forbilder når de har gjort seg skyld i en slik katastrofe? - er en av mange spørsmål han stiller.

I tredje del av boka sitter Hanna inne, og han leser inn bøker på kassetter for henne, gjennom dette lager Schlink referanser til litteraturen, særlig vier han Odysseen plass. Faren hans er filosof og han spør han til råds angående sitt eget valg i prosessen mot Hanna - ut i fra et filosofisk standpunkt, dermed får Schlink på en naturlig måte flettet inn en filosofisk-teoretisk betraktning på de etiske dilemmaer om individuell og kollektiv skyld som han tar opp.

tirsdag 20. juli 2010

The Return (Hjemkomsten) - Victoria Hislop

Victoria Hislop har brukt samme oppskrift som i "Øya", noe som merkelig nok sender henne til bestselgerlista en gang til. Jeg regnet den som så lettlest at jeg leste den på engelsk, selv om det slett ikke er mitt beste språk, men så har ikke Hislop så avansert språk heller. Personlig skjønner jeg ikke at denne historien i nåtidas England om et haltende ekteskap og kjedelig middelklasseliv trenger å være med. Det er kjedelig, forutsigbart, alt for langt og helt lik nåtidshistorien i "Øya". Denne gangen er hovedpersonen halvt spansk og drar til Granada.
Herfra kommer en historie som kan være verdt den trege innledningen: en inngående beskrivelse av flamencoens intense uttrykk, man får lyst til å sette på soleá, bulería og alegría mens man leser, her har Hislop tydeligvis gått på danseskole selv. Etter å ha satt oss godt inn i Andalucías hete og eksotiske sommernetter kommer en inngående beskrivelse av den spanske borgerkrigen. Hun dikter opp en familie med en homse, en tyrefekter som tar høyresiden i konflikten, en lærer som går i krigen for venstresiden og ei flamencodansende søster som går over hele Spania på leting etter sin gitarspillende kjære. Det er store motsetninger internt i familien, og de blir alle preget av det som skjer ellers i landet. Splitting av familier var mer regelen enn unntaket. 500.000 døde i borgerkrigen eller av polititske grunner i løpet av diktaturet og 500.000 flyktet i eksil. Hislop har satt seg godt inn i hendelsene og tragedien når ut til mange folk på denne måten. Det verste synes jeg er beskrivelsen av bombinga av flyktende kvinner og barn på veien fra Málaga, her er det ren nedslakting av sivile.
Så til tross for en kjedelig ramme på boka, vil jeg absolutt anbefale den for folk som ikke har noe særlig kjennskap til borgerkrigen. For spanskelever er det ei grei introduksjon til hendelsene.
Men det finnes bedre bøker om borgerkrigen, bl.a. vil jeg anbefale Dulce Chacón "La voz durmida", den er ikke oversatt til norsk, men finnes på engelsk "The silent voice".
Dagbladet mener Hislop skriver Lidenskapsløst om lidenskap.

torsdag 15. juli 2010

Havets katedral - Ildefonso Falcones

En koloss av en bok, som tar nattesøvnen mot slutten, hvis man greier å overse klisjéene. Her finnes kampen mellom det gode og det onde, arrangerte ekteskap satt opp mot mennesker som elsker hverandre, fattige mot rike. Handlingen er lagt til Barcelona på 1300-tallet, noe som kanskje skremmer noen. Men gjennom et oversiktlig persongalleri levendegjør Falcones historiske hendelser og fenomen som katedralbygging, livegen, føydalherre, adelskap, svartedauen, prostitusjon, inkvisisjonen, handelen i middelalderen, deriblant slavehandelen, småkriger mellom småkongedømmene, hekseri og kjetteri, katolisisme, jødedom og islam. Motsetningene mellom disse religionene er et dagsaktuelt tema, det samme gjelder det gjennomgående effekten penger og makt har på folk. Det går ikke bra med noen av personene som lar penger bli det viktigste i livet.
Forfatteren har skrevet en drivende fortelling spekket ulike aspekter fra historien, og greier samtidig å få fram det allmenngyldige og historieløse. En innvending kan være at flere av personene ikke blir troverdige. Hvordan er det mulig at hovedpersonen kan få en slik betydning og være gjennom så mange faser i løpet av et liv? Adelsfolket er beskrevet meget unyansert, men det var nok mye hykleri å finne i denne standen på denne tida. Personene er stereotype, enten er de gode eller onde, selv om man lenge lurer på hvordan den gode broren Juan kan bli en så skruppelløs inkvisitor en god stund. Ellers må jeg si at jeg likte møtene mellom Arnau og moren, her er klisjéene nesten fraværende.
Dagbladet slakter forfatterens bruk av bestselgeroppskriften.
Aftenposten kommenterer også bestselgeroppskriften, men er mer overbevist.
NRK synes den blir for lang og at den innimellom fortaper seg i historiske navn på småkonger, og det må jeg si meg enig i.
Besøk av katolske kirker er ikke på min yndlingssyssel på reiser, etter å ha satt seg inn i noe av Latin-Amerikas historie, blir man raskt klar over at disse representerer både en etisk og en estetisk historie. Blant de kirkene jeg har vært innom er Santa Maria del Mar, og jeg trakk nok like mye på skuldrene av den som katedralene i Firenze, Sienna og Sevilla. Men etter å ha lest denne boka har jeg fått en annen respekt for katedraler generelt, og denne spesielt - hvis den virkelig ble bygd av folket på den måten det blir beskrevet her, blir man helt målløs.

søndag 11. juli 2010

Stalins kyr - Sofi Oksanen

På samme måte som Hamsuns "Sult", tenker man mye på mat mens man leser denne fantastiske romanen. Forfatteren og hovedpersonen er halvt finsk og halvt estisk, og i tillegg til skildringen av de to kulturene , gir forfatteren et meget troverdig framstilling av en person med spiseforstyrrelser. Åpningen av boka er finurlig skrevet, da det første avsnittet kan tolkes som beskrivelsen en seksuell debut, men det viser seg raskt at det er snakk om første gang hun provoserer fram oppkast. Mange sider ved spiseforstyrrelsene blir detaljert beskrevet; hvilken mat som egner seg til matseanser, kaloritelling, trening, oppkast, veiing, innkjøp og ikke minst det enorme kontrollbehovet. Etter å ha lest så mye om is på en varm sommerdag, måtte jeg bare kontrollere om jeg er like frisk. Jeg spiste derfor en posjon med "sånn derre mövengreier", og greide helt fint og nyte den uten noe som helst behov for å kvitte meg med den etterpå :-)
I tillegg til å gi en nyansert og personlig beskrivelse av spiseforstyrrelser, er denne romanen en historisk og kulturell perle. Her gis en engasjert framstilling av Sovjetunionen, overvåkning, Estlands kamp for selvstendighet, kulturforskjeller mellom Finland og Estland. Finland blir ikke særlig nyansert beskrevet, og romantisering av Estland er absolutt skildret med landets baksider. Det såreste er beskrivelse av russerhorene, og stempelet som estiske kvinner hadde i Finland, et stempel Annas mor ville skåne henne for, slik at hun aldri skulle røpe sin herkomst. I tillegg kan man lure på menneskets havesyke: alle slektninger og venner av Annas mor er opptatt av hva hun kan ta med til dem av varer fra Finland. Folk angir hverandre, korrupsjonen er tilstede på alle kanter, ingen stoler på hverandre, dette er dessverre fortsatt aktuelt på Cuba - man tror man har fått seg venner, men etter stund vil det alltid være snakk om et eller annet materielt de vil oppnå. Dette er en interessant problemstilling i forhold til Hylland Eriksens "Storeulvsyndrom".

NRK er overbevist.
Dagbladet framhever den goteske nostalgien.
Klassekampen har et intervju med Oksanen, der hun sier at hun ville bringe to lesergrupper sammen, middelaldrende menn leser ikke om spiseforstyrrelser, og unge kvinner leser ikke om Sovjetunionen.

onsdag 7. juli 2010

De forsvunne hendene - Robert Wilson

Innimellom er det fint å koble av med en krim, og Robert Wilson er kjent for å legge inn historiske lag i gåtene sine. Fra før har jeg bare lest "Den blinde mannen i Sevilla", som jeg likte både fordi miljøskildringene fra Sevilla er fine, og fordi han kobler inn forholdet mellom Spania og Marokko ca 40 år tilbake i tid - noe vanlige nordboere vet lite om. Dessuten har jeg anbefalt den til spanskelever fordi det flettes inn kulturkunnskap om mat, døgnrytme, drikkevaner, Feria de Abril, påska etc.
"De forsvunne hendene" er nummer to i serien om drapsetterforskerene Javier Falcón, og jeg er litt mer usikker på om utbyttet er like stort. Det er ikke en pageturner, jeg har brukt flere dager på å komme gjennom boka, og har aldri hatt problem med å legge den fra meg. Det blir etterhvert mange lik, og det er i seg selv greit nok, men her brukes både avløpsmiddel og septiktanker som drapsvåpen, og det er skikkelig ekkelt å tenke tanken helt ut....
Den russiske mafias grep om det spanske hvitvaksingsmiljøet er realitisk nok, og den historiske biten med statskuppet i Chile 11. september 1973 er fin, her blir det presentert fra en annen side enn den vanligste. Den siste avsløringen om det ene drapsofferets fortid er lite sannsynlig, og virker som et ynkelig forsøk på å dra plottet inn i storpolitikken.
Et annet aber med boka er at den har mange hentydninger til "Den blinde mannen i Sevilla", så man bør ha den frisk i minnet. Dessuten lager han en salig blanding av mange miljøer, så det blir vanskelig å holde tråden, her er CIA, FBI, russisk mafia, pedofiliringer, statskupp i Chile, Sveriges rolle i statskuppet og ikke minst korrupsjon og overlevninger fra Francotiden.

De flotte kulturbeskrivelsene er forstatt tilstede, man kjenner for eksempel smaken av gazpachoen han spiser til lunsj hver dag. Han viser også en fin innsikt i menneskets sinn.
Jeg har forsatt tro på Robert Wilson, men man kan kanskje hoppe over denne.

NRK er også inne på at den er tyngre enn forgjengeren, men står på egne ben.
VG har gitt den en 4-er, og påpeker at han drar inn veldig mange miljøer.
Dagbladet poengterer det psykologiske aspektet.