lørdag 28. desember 2013

Det finnes ingen helhet

Julefreden har senket seg, og jeg har kommet inn i lesemodus igjen. Helga Flatland har utgitt den tredje boka om guttene fra den lille bygda som dro til Afghanistan. Den første boka Bli hvis du kan. Reis hvis du må. handler om hvorfor ungdommene reiser dit. I den andre boka Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. beskriver hun hvordan ulike mennesker møter sorgen på forskjellige måter. Samme ulykke skildres gjennom flere personer, innflytterne har en fortellerstemme på bokmål, mens de innfødte forteller på nynorsk.

I denne tredje boka har det gått lengre tid, og vi ser hvordan de etterlatte langsomt finner tilbake til en slags hverdag. Karin, mora til Tarjei, er den eneste vi møter i både første og tredje bok, ellers er det nye fortellerstemmer. Vi kommer nært innpå venninneforholdet mellom Karin og bygdas eneste lege, Ragnhild. Ragnhild kommer også med sin versjon av tragedien, legen som vil hjelpe alle, og som muligens ikke hjelper seg selv gjennom det.

Gjennom de tre bøkene, er det to bipersoner som fascinerer meg mest, Mads, veterinæren som prøver å forstå forholdene på gården til Julie, og som kommer til den erkjennelsen at det er bedre å bare være enn å bruke energi på å analysere og forstå. Han har en sentral posisjon i andre bok. Den andre er Sunniva som går inn i et forhold med Bjørn, den fjerde kompisen, han som ikke døde i Afghanistan. Hun greier dette med bare å være der, ikke stille spørsmåla. Jeg skulle gjerne ha likt å høre hennes versjon av det hele, vi får bare Bjørns skildring.

Det er fascinerende hvor god menneskeinnsikt den unge forfatteren viser, persongalleriet hennes er stort, og det er påfallende hvor ulike reaksjoner folk har på samme hendelse. Etterhvert er det ikke nødvendigvis savnet og tomrommet etter avdøde som dominerer, for noen er det skyldsfølelse, for andre er det meningsløsheten i å leve videre, noen har et stort behov for å bidra, mens andre dyrker offerrollen.

En ting er sikkert, Helga Flatland kommer vi til å høre mer av!