Yogatur til Barcelona

Barcelona er byen som har alt. Strand, fantastisk arkitektur, musikk og dans i alle sjangere, shoppingmuligheter, folkeliv, hyggelige kaféer, gode restauranter. Etter noen kunst- og musikkturer dit, var det yoga og mat som var denne turens fokus. Det høres kanskje absurd ut å dra til en storby for å gå på yoga, men det var virkelig en fatastisk kombinasjon. Barcelona er den byen i Spania med flest yogastudioer. Vi fant et fantastisk studio - Mandiram, like ved Plaza Catalunya. Den andre dagen i storbyen brøt vi oss opp til yoga kl 08, og trodde at vi skulle gå å legge oss etterpå...
...stinne av energi, gikk turen i stedet til stranda - til klar himmel og februarsol. Av turistgjøremål, gjorde jeg bare to ting. Sist sommer leste jeg Havets katedral, og et gjensyn med Santa Maria del Mar, var derfor veldig morsomt. Helt utrolig at de bygde denne kirka i løpet av 55 år med handkraft på 1300-tallet. Ei venninne hadde med boka som lydboka, og lyttet til den mens hun var inne i kirkerommet - en magisk opplevelse! Barcelona hadde ikke vært den byen den er, hvis det ikke hadde vært for arkitekten Gaudí. Vi bodde rett ved Casa Milá, og dermed ikke langt fra Casa Batlló. Det anbefales på sterkeste å ta en tur innom begge to, spesielt øverste etasje av Casa Milá, taket er også besnærende. Denne gangen var jeg altså ikke innom noen av dem. Parc Güell derimot er et flott sted å spise lunsj på, her har Gaudí boltret seg med Hans og Grete-hus.Og det er et yrende folkeliv der.
Av kunst/arkitekturopplevelser må man bare innom La sagrada Familia, og Picasso-museet er fint. Det kommer an på museumskondisjonen - her er det mye å ta av. Denne gangen ble det mest yogaog strand...

På matfronten gikk det mye i sushi - yum :) Kan ellers anbefale den lille familiebedriften Mesón Jesús på Plaza del Pi i det gotiske kvarteret og en bitteliten anonym restaurant med fantastisk mat: Bodega Vasconia. I El Born var vi på Champañería. Det var tross alt ikke bare yoga og sushi på denne turen...

Anna Karenina - Leo Tolstoj

En klassiker det er skrevet mye om. Den inspirerte Teodor Fontane til å skrive Effi Briest. Vi følger tre ektepar, og Anna Kareninas skjebne blir inderlig beskrevet. Dette er en av litteraturhistoriens heftigste kjærlighetshistorier. Den stiller på linje med Romeo og Julie og Rosmerholm. Hvorfor alle disse ender med selvmord har blitt diskutert opp gjennom tidene, og jeg er ikke sikker på om jeg forstår det. I litteraturen er den sterke kjærligheten også den umulige kjærligheten.

Årsaken til at jeg har tatt opp Anna Karenina igjen, er vinterferiens søstertur til Riga, hvor vi så stykket som ballett.

Slik jeg forstår Tolstoj, prøver han ikke bare å skildre en heftig kjærlighet, han kritiserer også samfunnets måte å handtere forholdet mellom den gifte Anna Karenina og offiseren Vronskij. Etter at de to får en datter og reiser til Italia, mister de sin sosiale status, og den største utfordringen for Anna, er at hun mister omgangskretsen sin og sin sosiale anseelse. I tillegg til at alle tar avstand til henne, blir kommunikasjonen mellom Vronskij og Anna stadig dårligere. Hun isolerer seg og mistenker han for å ikke elske henne lengre, og for å flørte med andre. Han på sin side, synes tidlig at forholdet begynner å bli kjedelig. Dette er en utvikling mange kan nikke gjenkjennende til den dag i dag...


Vi møter altså tre ektepar - i starten introduseres Stepa og Dolly, Stepa er Annas bror og notorisk utro. De har flere barn, og Dolly tilgir han utroskapen. Dolly har ei søster, Kitty, som vil ha Vronskij, og sier derfor nei til Levins frieri. Det tar flere år før Levin manner seg opp igjen og gifter seg med Kitty - det er muligens det ekteskapet som fungerer best av de tre. Annas ekteskap med Aleksej Karenin er et fornuftsekteskap, han nekter henne skilsmisse. De har en sønn sammen som Anna setter høyere enn alt, det er derfor med tungt hjerte hun forlater han. Hun får aldri det samme forholdet til datteren hun får med mannen hun virkelig elsker. Levin har også refleksjoner rundt det å bli far, han er skuffet over sine egne følelser overfor sønnen - han har hatt veldig høye forventninger....

Kjærlighetshistorien er inderlig, og samtidig får man en innblikk i det Russland slik det så ut før revolusjonen. Overklassen og adelen arbeidet ikke, de treftes i sosiale tilstelninger, diskuterte litteratur og gikk på opera for å bli sett. I slutten av andre bok, er det snakk om en konsert med Patti. Carlotta Patti var søster av den italienske primadonnaen Adelina Patti, og turnerte i Russland i noen år. Carlotta vet jeg ikke så mye om, men flygelet til søsteren står på Ringve museum i Trondheim, og det har vært med henne over Atlanteren flere ganger fordi hun nektet å synge til andre instrument.

Levin, Kittys mann, liker seg bedre på landet enn i byen, og det er en lang scene der han arbeidet fysisk sammen med bøndene. Dette var uhørt, og han har lange refleksjoner rundt nødvendigheten av fysisk arbeid og likhet mellom klassene. Etter brorens død, går han også inn i en langvarig grubling med meningen med livet vi fører på jorda - vi skal jo alle samme vei uansett. De betraktningene han har rundt religionene og meningen med livet, er kanskje det beste med hele verket. Er det bare gode kristne som sitter med sannheten?

Karenin viser også en del sympatiske sider etterhvert. han jobbet i ministeriet og har tanker om å forandre Russland. Da Stepa kommer for å få seg et verv, er han klar på hva han meninger om et system der man oppnår goder gjennom kontakter. I balletten var Karenin helt klart den mest interessante karakteren.

Å lese romanen i forkant av rigaturen var en fornøyelse, og å se forestillingen i nettopp slike omgivelser som omtales i romanen, var fantastisk :)

Søstertur til Riga

To par søstre på langhelg i Riga, litt kultur, en del SPA, mye god mat og trivelig selskap.

Den første kvelden var vi innom et deilig sjokoladested før vi gikk i nasjonaloperaen for å se Anna Karenina som ballett. Emil Gustavs sjokolade ble oppsøkt flere ganger..

Den andre kvelden tilbrakte vi på gourmetrestauranten Pinot.

Vi bestilte 4 retter...

....og fikk 6....
Kelnerne var hyggelige og maten fantastisk. Kokken har visstnok jobbet på en Michelinrestaurant.

...og prisen var det ingenting å si på, 6 retter og masse vin for 600 kroner pr stk.

Latteren sitter løst når fire damer leker med språk - kake heter på kuka på latvisk. Så da har vi Napoleons-k..., fyrste-k..., sjokolade-k..., prinsesse-k..., tårn-k..., bløt-k..., skuff-k..., og for ikke å glemme welsh-kringle - verdens beste k...


...denne er også litt fin:

En deilig ting å gjøre i Riga, er å gå på SPA. Vi hadde ikke bestilt på forhand, men det gikk bra å bestille da vi kom fram. Disse papirstringtrusene man får tildelt frambringer et par latterkuler :D
Etter behandling er det nødvendig å drikke vann.

Spørsmålet er om disse vannmuggene var en god idé å ha i seg, for alle fire gikk ned for telling siste kvelden - noen bakterier ville ut alle veier.... Tips: ta med egne vannflasker!

Ballett med Anna Karenina i Riga

Søsterturens kulturelle innslag var ballett i Nasjonaloperaen. Noen av oss hadde lest romanen på forhånd, alle hadde sett Greta Garborgs versjon fra 1935 - et studie i seg selv. Vi merker oss navnet på koreografen Boriss Eifmans og overgir oss til kunstarten der hele kroppen benyttes til å uttrykke følelser.

Noen uttrykk lar seg overføre til bevegelser: å gå rundt seg selv, ha føttene godt plantet på jorda, evt det motsatte som er å miste fotfestet, bære byrdene på sine skuldre. Bunnløs fortvilelse, galskap, og ikke minst DEN STORE KJÆRLIGHETEN lar seg uttrykke gjennom dans. Scenografien var fantastisk. Toget var en gjennomgangsrekvisitt, flott koreografert i siste scene, før Anna kaster seg foran toget. Hele balletten begynte med at sønnen Sergej lekte med et togbane - tydelig frampeik, rett før pause sto Anna inne i denne togbanen med snø dalende, og en belysning som gjorde at det så ut som om hun sto inne i en sånn kule med snøkrystaller - en slik man må vende på. Anna innesperret i et kaldt samfunn...

Boriss Eifmans hadde satt sammen forskjellig musikk av Tsjaikovskij - det siste var kjærlighetstemaet fra Romeo og Julie. - En annen stor kjærlighetshistorie som ender med selvmord...

Å gå på ballett i storbyer anbefales på det sterkeste, det kan lønne seg å sette seg godt inn i historien på forhand - da får man mye mer ut av det, og søstrene hadde mye å snakke om etterpå :)

Samlesing: Wahlström - Flugtämjaren

Etter en forvirrende åpning, viste denne romanen seg å handle om Finlands store nasjonalskald J. L. Runeberg. For meg var navnet ukjent, men svenske kolleger og et par andre i omgangskretsen hadde hørt om han, så jeg tar det som en brist i min allmennkunnskap. Han står bak "Vårt land, vårt land, vårt fosterland", så noe har jeg i det minste hørt av han... Avsnittet om hvordan diktet ble tonesatt, er fornøyelig. Komponisten valgte tretakt for at det ikke skulle være en kampsang man kunne bruke i revolusjonær sammenheng. Svensk versjon finnes her - med unionsløven plassert midt i flagget.

De fleste av de andre bøkene vi har lest i samlesingen av nominerte til Nordisk råds litteraturpris 2010 har handlet om psykisk ustabile personer. Et tema som er viktig nok, men det var befriende å lese en bok med helt annet fokus.

Erik Wahlström har kalt boken en roman, grensen mellom biografi og roman er vag her. Han siterer dikt og brev gjennom hele boka. Kanskje burde jeg lese mer om og av Runeberg før jeg uttaler meg... Det er tydeligvis gjort mye forskning på han, og et spørsmål som dukker opp stadig vekk, er hva Wahlström egentlig tilfører denne historien. Noe må det være etter som han er nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Wahlström har valgt en allvitende fortellerstil, der han lar Runeberg selv og mange i hans familie og omgangskrets fortelle sine versjoner av hendelser. Til slutt i boka gir han til og med plass til hans avdøde foreldre - skal dette forklare noe av personligheten hans?

Den fortellingen som tar størst plass i boka, er ekteskapet med forfatteren Frederika og hans notoriske forkjærlighet til yngre kvinner. Vi møter hans forsvar av dette, hans mening om hvordan kommunikasjonen i ekteskapet ble dårligere. Dette settes opp mot Frederikas syn på saken. Vi følger også flere av hans andre kvinner, spesielt Emilie som var hans muse i over tyve år. Etter at Runeberg lenkes til en rullestol pga slag, blir de to kvinnene venninner.

Hans diktning har stor plass i romanen, dikt blir sitert og historiene rundt tilblivelsen av diktene setter dem inn i en sammenheng. I tillegg til en stor mengde kjærlighetsdikt, har han skrevet mye som hyller Finland, spesielt det finske innlandet og dyrelivet. Flere av kapitlene i boka ender med at dyr forteller sine opplevelser. Runeberg var glad i naturen og gikk mye alene blant dyrene i oppveksten. Om han brukte mye tid på å temme fluer skal være usagt.

Kolleger og kritikere har forventninger og meninger om hans forfatterskap. Han skrev sine beste dikt tidlig, og mange venter på at han skal følge opp. Finland har ingen konge, og Runeberg blir hyllet som en, noe han misliker sterk. Han vil heller gå på jakt enn å delta på høytidelige tilstelninger.

Jeg leser romanen parallelt med Anna Karenina, og ser en del likheter. Tidsepoken er den samme, og refleksjoner rundt ekteskap og kjærlighet er sentralt i begge.

Det er en roman som lærer oss en del om Finland, svenskenes stilling i Finland, nasjonsbyggingen på 1800-tallet, gifte kvinners utholdenhet med selvopptatte menn, elskerinners utholdenhet med selvopptatte menn. Boka er fin, men bedre enn Beate Grimsrud er den ikke, og når slett ikke opp til fjorårets finske vinner Sofi Oksanen.

Særemne... - hvis jeg skulle gjøre det en gang til...

Ungdommene fordyper seg for tida i ulike litterære emner. Jeg har aldri tatt norsk som fag, ikke fordi faget ikke interesserer meg, men fordi jeg har mer enn nok bunker med de fagene jeg har.

Egentlig likte jeg å skrive særemne, tanken på å skulle gjøre det var forferdelig, men da jeg først kom i gang, var det jo litt morsomt. På mange vis er jeg glad jeg ikke er 18 år og må skrive særemne. Siden gang har jeg lest mange gode bøker, og her er mulige problemstillinger hvis jeg hadde være 18 og måtte velge noe interessant:

Hvis jeg var musikklinjeelev har jeg to muligheter:
Musikkens rolle i litteraturen
- Vikram Seth: En egen musikk
- Thomas Mann: Doktor Faustus
- Erik Fosnes Hansen: Salme ved reisens slutt

Populærmusikk som virkemiddel for å g et tidsbilde
- Lars Saabye Christensen: Beatles
- Tore Renberg: Mannen som elsket Yngve
- Antonio Muñoz Molina: Den polske rytter

Andre aktuelle tema:
Oppvekst i dysfunksjonelle familier
- Tore Renberg: Kompani Orheim
- Carl Frode Tiller: Skråninga (eller Innsirkling, der det er mer håp)
- Roddy Doyle: Paddy Clarke Ha ha ha

Psykiatri i litteraturen
- Beate Grimsrud: En dåre fri
- Göran Tunström: Juleoratoriet
- Carl Frode Tiller: Innsirkling

Jeg ville ha kost meg med alle disse emnene, men skal heldigvis ikke skrive særemne :)

Rampejenta - Mario Vargas Llosa

Dette er verdenslitteratur, bokstavelig talt. Boka Rampejenta av nobelvinneren Mario Vargas Llosa er inndelt i sju kapitler, og den geografiske plasseringer endrer seg stort sett i hvert kapittel; Lima, Paris, London, Tokyo, tilbake til Paris og Lima igjen og til sist Madrid, med svippturer til Frankfurt, Brussel, Moskva, Helsinki, Berlin, Kairo, Lagos (kanskje) og Seoul.
Hovedpersonen kommer fra Lima og hans store drøm er å flytte til Paris og leve et rolig liv der resten av livet. Han er språkbegavet og jobber som tolk og oversetter, et yrke som passer perfekt til rammen Vargas Llosa har lagt til denne lidenskapelige kjærlighetshistorien. En tolk kommer aldri med egne meninger, oppgaven består i å gjengi innhold så korrekt som mulig uten fortolkninger. Simultantolker reiser mye, og omgås folk på reisefot. El jinete polaco (Den polske rytter) av Antonio Muñoz Molina har også en tolk i hovedrollen, og også han strever med rotløsheten som yrket og reisinga medfører. Disse to bøkene har flere likheter - begge viser en inderlig kjærlighetshistorie, om enn mer uforbeholden hos Muñoz Molina, Vargas Llosa legger inn en uendelig rekke forviklinger.
Vi følger altså to personer der han er forelsket i henne gjennom mange år, uansett sett om hun lyver, stikker av, sårer han på det groveste, og skifter identitet stadig vekk. De kommer begge fra fattige kår, hun verre enn han, og hennes store drøm er å gifte seg til penger.
Temaene vi møter er uforbeholden kjærlighet, troen på at penger gir lykke, og moralen er at penger ikke er alt, man må ha noen å være glad i...

Språk er sentralt, og i tillegg til alle språkene tolkene snakker, møter vi en gutt som er stum inntil han plutselig snakker to språk. Vi lærer en god del om Peru, noe om swinging London, Paris og Madrid er også flott beskrevet. Kapitlet om Tokyo viser byen fra en lyssky side. Likevel fikk jeg lyst på sushi :)

Dette er den første boka jeg leser av Vargas Llosa, og det blir definitivt ikke den siste. Spørs om resten blir på originalspråket....

Samlesing: Det tatoverede budskab - Kristian Olsen aaju

Den nordiske samlesinga skrider frem, og vi har kommet til Det tatoverede budskab nominert av Grønland til Nordisk råds litteraturpris. Grønland... Hva kan jeg om Grønland? Skremmende (evt pinlig) lite... Husker at Peter Høegs vakre Frøken Smillas fornemmelse for sne hadde fine beskrivelser fra øya. Ut over det, tja: verdens største øy, Eirik Raude, eksimoer, alkoholisme, igloer, selfangst, del av Danmark, ayungalak, kajakk, snø og is så langt øye rekker - må innrømme en salig blanding av ignoranse, uvitenhet og fordommer her. Den beste måten å bli kvitt slike stereotype forestillinger på, er enten å reise dit,og/eller bli kjent med noen derfra, eller som vi gjør nå: lese litteratur derfra.

En av mytene om inuittenes språk, er at det har uhorvelig mange ord for snø. Dette blir av lingvister brukt som eksempel på at ordforråd henger sammen med kultur, behov og omgivelser. Nå har vi en god del ord for snø på norsk også; skare, slaps, kramsnø, fokksnø, løssnø, klisterføre, blå-swix-føre for å nevne noen. At is og kulde hører med i grønlendernes måte å lage bilder på finner vi idet forholdet mellom Linda og Nanna begynner å bli nærmere:

- Jeg kan ikke flygte mere. Jeg overgir mig. Tiden har indhentet mig. For min uforsigtighed er jeg blevet fældet af en rævesaks, da jeg trådte i den dybe sne. Og den gjorde mig tavs og Nanna, min kære, du nåede at redde mig fra at dø af kulde og løsnede min frosne tunge.

Linda er 100% dansk, har aldri vært på Grønland, og likevel bruker hun slike bilder. Selv om hun har en fascinasjon for Grønland, mistenker jeg at dette bildet er forfatterens, ikke Nannas. Forøvrig er det de partiene som handler om Grønland, selvstendighetsbevegelsen, grønlendere i Danmark, kulturforskjeller, språk og identitet som gjør boka verdt å lese.

Før jeg gikk i gang med boka, hadde jeg ikke lest noe om den, raskt viste det seg at det er en slags krim - eller "annerledes krim" som det står i omtalene. Periodevis har jeg lest mye krim, i de siste årene har det blitt stadig mindre da personene ofte er endimensjonale og handlingskurven forutsigbar. Derfor ble jeg halvskeptisk da jeg skjønte dette var en slags krim.

Boka er forholdvis kort, bare ca 120 sider, så det tar ikke lang tid å lese den. Likevel er den litt for lang. Det er veldig mange detaljerte beskrivelser av hvordan man kommer jeg mellom Holbæk og Roskilde - nå har jeg vært på ferie i Holbæk, tok det samme toget som beskrives her, og har fine minner - men det har lite med handlingen å gjøre, og skildringen er ikke noe vakker naturbeskrivelse med en opplagt plass i fortellingen. Flere passasjer domineres av unødvendige detaljer.

Nå kommer jeg til å spoile litt, så hvis du har tenkt å lese boka og ikke vil vite mer, må du ikke lese videre på dette avsnittet... Selve krimdelen av denne boka er en smule merkelig. Vi får tidlig høre hva tatoveringen betyr, hvorfor den ble påført og når det skjedde - men hvorfor den kalles et budskap, er jeg usikker på. Politiets metoder på slutten av boka virker ikke troverdige - men det kommenterer forsåvidt forfatteren selv i etterordet. At tre vitner fraktes til Grønland med bind for øynene for å avhøres... hva er det? I en krim pleier morderen å være blant de personene vi har blitt kjent med i handlingen - her dukker det opp en person som ikke er nevnt i hele boka. Personen har nære relasjoner til flere av hovedpersonene, og ukjente relasjoner mellom disse blir avslørt. Det siste er ok, men å bringe en helt ukjent person på banen, som har vært tilstede i mange år uten at vi får noen hint om at det finnes en slik person, gjør at jeg føler meg snytt. Samtidig må jeg innrømme at det dermed blir en annerledes krim, og ikke så forutsigbar som krimsjangeren gjerne er.

I starten av boka syntes jeg det var rart at boka er ført i pennen av en person som sender det til en forfatter - som ikke er forfatteren selv; veldig mange ledd før man kommer til selve fortellingen. Hvorfor ikke bare begynne rett på fortellingen? Dette forholdet blir heldigvis (evt selvfølgelig) oppklart til slutt, forklaringen er helt fin, selv om det kanskje blir litt vel mange forbindelser som tilfeldigvis henger sammen.

For min del er dette den femte boka, da jeg hadde tyvlest Innsirkling 2 før vi begynte prosjektet. Og jeg må si at jeg blir mer og mer forundret over kvaliteten på det som nomineres. Grønland og Åland har ikke stor befolkning, og da er det sannsynligvis ikke mange romaner å velge mellom. Flere skrev at de syntes Ålands bidrag var kjedelig, og naiv lesing. Jeg var blant de mere positive til den boka - selv om det er langt igjen til Tiller og Grimsrud. Med Grønlands bidrag Det tatoverede budskab skjønner jeg mindre av nominasjonen.