søndag 9. september 2012

Politimester Brunos himmelrike

For et herlig sammensurium av fransk landsbyliv, nasjonalisme, gourmetmat, bestialsk mord, viner, algeriske innvandrere, hulemalerier, gåselever, nazisme, romantikk, rugby, nynazisme, flørting, britiske romantikere, tradisjoner, avfolkning, tennis, og narkosalg. "Bruno Politimester. Mord, vin og gåselever" er en krim med alle dens standardingredienser, men fokuset på hyggelig fransk landsbyliv og dets smaker og lukter preger boka så mye, at den blir helt annerledes.

Jeg fikk den anbefalt før jeg dro på yogaferie i Midt-Pyrineene i sommer, men jeg fikk ikke tak i den før etterpå. Den er perfekt å lese mens man er på tur. Det er bare å åpne vinflaska og nyte.

Forfatteren er britisk, og han skildrer et samfunn man får lyst til å være en del av.

fredag 24. august 2012

JA til Kari, NEI til Tjuven

Kari Stai har nettopp gitt ut oppfølgeren til suksessen Jakob og Neikob. Å leke med navnet Jakob er en så god idé, at det er vanskelig å fatte at ingen har funnet på det før. Slik er det med de virkelig gode ideene. 

I den første boka var Jakob den offensive: "Du seier vel ikkje nei til ein bolle?" Neikob svarer som alltid NEI, og får dermed en bolle. Dette er en tvist som også små barn forstår. Neikob ble framstilt som den tverre, likevel kom hans nektelser til nytte for å komme seg ut av krokodillemagen.

I oppfølgeren er det Neikob som fører de fleste samtalene. Han ber om hjelp til å bygge ut huset sitt, og når han hører at Tjuven har rømt fra fengselet, tar han initiativet til å dra ut å lete opp han. Jakob svarer selvfølgelig JA til forslaga.

De drar ut med ein tilhenger full av maling, det er typisk Kari at slike tilsynelatende uviktige detaljer får betydning. I Blodrik og blodfabrikken lekte hun seg med røde ting, som viste seg å være nyttige. Malinga de har med seg, bruker tyven til å male Jakob med sine egne farger, og han selv får Jakobs farger. Dermed havner Jakob i fengsel. Munnen til Jakob går oppover både når han blir arrestert og i politibilen. Først når han sitter alene i cella, vender munnen nedover.

Neikob ordner opp, får malt Tjuven i sine egne farger, og sperret han inne i huset sitt. Når Jakob og Neikob kjører hjem fra fengselet, får han Jakob til å love en ting: "Du må alltid seie NEI til tjuven!" JA! seier Jakob. Rett etterpå roper Tjuven "Jakob, Jakob! Kom og hjelp meg ut!" NEI, tjuven, svarer Jakob. Han har omsider lært grensesetting. På det siste bildet har både Jakob og Neikob oppovermunn, sola skinner på Jakobs hus, der Neikob også har flytta inn, men det regner over Neikobs hus, der tjuven sitter fanga.

Kari Stai skriver på nynorsk, og det er Samlaget som gir ut bøkene. Det klinger godt. Jeg kjøpte boka i dag, og lot 7-åringen lese boka høyt, stave seg gjennom den er vel mer dekkende. "Den er skrevet på litt annerledes språk". "Det er nesten som svensk". "Tante, jeg leser rødt selv om det står raudt, jeg". Dette er neppe et godt tegn for mållaget. Desto viktigere at slik slagere er skrevet på nynorsk.

Vi koste oss med boka som helhet. Og vi lo begge i starten av boka mens de leter etter tyven:
Men dei finn ingen tjuv.
-JA, JA, seier Jakob.
- NEI, NEI, seier Neikob.

Forøvrig er den artigste app-en jeg har på iPhonen min, den første boka til Jakob og Neikob. Anbefales til alle som er i nærheten av barn. Den er full av effekter.
Håper virkelig Samlaget satser på en app av denne oppfølgeren også. Gjerne med bollelukt :)

onsdag 22. august 2012

En spennende stemme fra Cuba: alle drar sin vei

Wendy Guerra er en spennende forfatter. I sommer har jeg lest to bøker av henne. I Jeg var aldri førstedame heter hovedpersonen Nadia Guerra, og i "alle drar sin vei" er det Nieve Guerra som beretter om sitt liv i dagbokformat. Nadia ligner på nadie som betyr ingen, og Nieve betyr snø. Hun beholder altså etternavnet sitt i begge bøkene, og sier dermed at de er selvbiografiske. De fiktive fornavnene sier kanskje noe om isolasjonen hun føler.
"Alle drar sin vei" er en sterk oppvekstroman med en alkoholisert og voldelig far, som etterhvert drar, og en nevrotisk mor. Dette temaet har mange forfattere i hele verden, og det er mange likhetstrekk med Tore Renberg, Karl Ove Knausgård (hvis kamp jeg fortsatt ikke har begitt meg i gang med) og svenske Åsa Linderborg. Den store forskjellen er at i Skandianavia er resten av samfunnet forholdsvis velfungerende. På Cuba er det lite som fungerer. Ideene er gode, men Wendy Guerra synliggjør hvordan de politiske eksperimentene påvirker familieliv og enkeltindivid.
 
Jeg har vært på Cuba et par ganger, og kjenner meg godt igjen i mye her. Det tristeste er at ungdommene har ei plan om å komme seg ut av landet. De har ikke opplevd Cuba før revolusjonen og skjønner ikke hva opprøret var mot, de ser bare at de er isolert, og blir påminnet det gjennom turismen, eksilcubanere som kommer innom med forsyninger (medisiner, klær teknologiske duppedingser og penger) og ikke minst internett som de har en begrenset adgang til. Jeg bodde i ei Casa Particular som en gutt på 21 hadde ansvaret for, han bodde der sammen med kjæresten som var like gammel. De hadde ei plan om å gifte seg med hvert sitt søskenbarn i California, og skille seg etter tre år. Og de kunne fortelle at vennene hadde lignende planer. Veldig trist for landets framtid at ungdommen drar.

Wendy Guerra har opplevd at alle rundt henne drar, hun har selv vært ute på noen stipendopphold, men "borte bra, hjemme best". Hovedpersonen i "alle drar sin vei" kommer seg aldri ut. En av konsekvensene av begrenset ytringsfrihet, er overvåkning. Det er en sterk scene når mor og datter drar ut på svømmetur for å kunne snakke. I havet finnes det ingen mikrofoner - man kan ikke stole på noen.

Bøkene hennes blir utgitt i Barcelona, og romanene er forbudt på Cuba. Jeg gleder meg til å lese mer av henne.

onsdag 8. august 2012

Haiene

"Haiene" er ei fin og rar bok. Jeg har lest altfor lite Bjørneboe, Bestialitetens historie står urørt i bokhylla, og dette er påminner om at de bør flyttes derfra til nattbordshylla. På videregående leste vi "Semelweiss" og "Til lykke med dagen", jeg likte begge godt, og likevel har det ikke blitt flere av han før nå.
Det er blitt skrevet mye om"Haiene" og det skjønner jeg godt, for her er det mye å ta tak i. Umiddelbart hadde jeg stor glede av beskrivelsen av selve seilerlivet. Det er akkurat 20 år siden 150 studenter fra Trondheim la ut på seilas med Statsraad Lehmkuhl til Færøyene. En uforglemmelig tur, der flere av oss kravlet opp til røylen 49 meter over havet, etter et obligatorisk døgn med spying. Bjørneboe gir en innføring i sjømannsterminologien, uten at det blir brifete.
Seilasen forfølges av haier av ulike typer, disse beskrives også nokså inngående, og reflekterer muligens ulike menneskeraser. Felles for alle er at de har en umettelig sult. Det er en sterk scene der tre haier blir fisket opp i båten, og når de halvdøde slippes tilbake til de andre, er det ikke bare slik at de spiser opp slektningene sine, de spiser også av seg selv.
Ombord på båten er det ca 30 stykker, fra hele verden. Mindretallet er europeerne, men de er også offisererne, altså de med makta. Gjennom hele boka er det slåsskamper mellom grupperinger i mannskapet, og det pågår en kamp mellom mannskap og offiserer.
Både kapteinen og annenstyrmann er norske, men de snakker bare norsk seg i mellom ved tre anledninger, når det snakkes om noe fundamentalt viktig.
Kapteinen er glad i penger, og smugler perler, mannskapet vet dette, og forsøker å få tak i verdisakene. Annenstyrmannen er vel den Bjørneboe identifiserer seg mest med. Handlingen er lagt til det forrige århundreskiftet. Marx tanker er godt kjent, men ingen vet enda konsekvensene av væpnet revolusjon. Det er ingen tvil om at Bjørneboes egen ide er ren passifistisk.
At det kommer et skibbrudd er ingen spoiling, det blir antydet helt fra starten, men man skulle tro at de ble forfulgt av haier når de forsøker å redde seg i land, eller at de begynner å spise hverandre for å overleve, så mye som det er snakk om kannibalisme i boka. Men neida, her legges alle våpen til side, dvs alle bytter på å bære dem. Ingen hersker over noen andre, og alle lever side om side i ren fordragelighet. Den rene utopia.
Den sterkeste historien er vel båndet som utvikler seg mellom londongutten Pat og annenstyrmannen, det blir en slags gjensidig avhengighet.

søndag 15. juli 2012

På direkten - en moderne heksejakt

 
Sommerens krim har handling i det hektiske medialivet i Oslo. Vi får et innblikk i karakteren intrigene bak heksejakten som media har utviklet de siste 10 åra. Alle sakene skal publiseres så raskt at journalister baserer seg mer på hva andre journalister har funnet ut, enn å trippelsjekke fakta selv. Dette er en virkelighet vi alle møter daglig. Når det gjelder samarbeidet mellom politi og media, er dette helt nødvendig - media sprer informasjon som fører til flere tips. Imidlertid ser vi stadig at politi lekker som ei sil, og offentligheten får detaljer som kan hemme etterforskning. Remen har selv bakgrunn som journalist og kjenner disse problemstillingene fra innsiden. Hun har visstnok brukt tre år på å skrive boka,  den enda ble mer dagsaktuell etter fjorårets store hendelse, og hun henviser til saken i ei bisetning. Nyhetsreporteren Maria dør på ei direktesendt sending, og mediahusets egne blir mistenkt. Kolleger får kjenne på hvordan det er å være på den andre siden i nyhetsbildet. Etterhvert viser det seg at mange av aktørene snakker fransk, og alle veier fører til Sør-Frankrike, der Remen har skrevet store deler av boka.

Her er det bare å finne fram litt fransk ost og vin, og la seg rive med.


lørdag 14. juli 2012

Jeg var aldri førstedame

Her er en forfatter jeg definitivt skal lese mer av. Wendy Guerra bor på Cuba, og får utgitt bøkene sine i Barcelona og Paris. De er selvfølgelig forbudt på Cuba, eller "dessverre" er et mer dekkende adverb. Ytringsfrihet er basen for et demokrati, og Fidel Castros største feilgrep var å unngå frie valg, etterfulgt av fengsling av folk som mener noe annet enn han. Sånt blir det vanligvis bråk av etter ei tid, men cubanerne må være verdens mest tålmodige folk, så de spiller og danser salsa. ...og noen skriver bøker.... Wendy Guerra er født i 1970, og tilhører en generasjon som bare delvis forstår foreldrenes revolusjon. Jeg har snakket med 20-åringer der, og de forstår den ikke i det hele tatt - de har internett og vil ut, om de så må gifte seg med sitt eget søskenbarn for å greie det. Guerra kunne også ha valgt å dra, men hun ble. Og hun skriver bøker. At hun ikke har havnet i fengsel er et under. I "Jeg var aldri førstedame" har hun latt protagonisten få et navn som ligner på sitt eget: Nadia Guerra. Guerra betyr "krig", og Nadia ligner veldig på "nadie" som betyr "ingen". Dette gjør hun til et poeng underveis.
Mora til Nadia har forlatt henne og landet da hun var liten, og boka begynner med at hun leter etter henne. Hun anklager foreldrene for situasjonen cubanerne lever under, ikke bare foreldrene, men hele den generasjonen.
På sin vei til mora, har Nadie ei liste over elskerne til mora, i håp om at de kan lede henne riktig vei. Gjennom å forføre dem, håper hun å få dem i tale. Da tar hun ikke med i betraktningen at farskapet var litt uklart, så her er det duket for litt Elektra og Ødipus.
Omsider finner hun sin mor, i Russland. Hun er nedsnødd av Alzheimer og kan knapt gjøre rede for seg selv. På mange vis blir moras glemskhet bilde på samfunnsforholdene i hjemlandet.

For meg var bekjentskapet med Julia Sanchez det sterkeste. Det er ei dame jeg vet lite om, hun var Fidels sekretær og nære venn. Hun deltok i revolusjonen, og det ser ut til å at hun har hatt stor innflytelse på Fidels beslutninger. Hun døde i 1980, og det var nok en tragedie for innbyggerne.

Wendy Guerra er en sterk cubansk stemme, og jeg gleder meg til å lese mer av henne.



 

fredag 13. juli 2012

Himmelrike i Sør-Frankrike



Kontrasten er stor mellom helvetet Stefansson skildrer og det paradiset jeg leste boka i. Som i Johan Bojers "Siste viking", møter vi fiskere i åpne båter på værhardt hav. Arbeidsforholdene til de fattige islandske fiskerne for hundre år siden innebærer et direkte møte med døden. Jeg fullførte boka mens jeg var på yogaferie i Pyrineene. Et fantastisk sted godt egnet til rekreasjon. Et britisk ektepar driver et lite chatau, hun har yoga- og meditasjonsklassene, og han administrerer innkvartering, bringing og holder stedet vedlike. Veldig trivelige folk, og yogatimer tilpasset alle nivå.
Boka har to deler, der den første handler om livet på sjøen, og unge folks møte med døden. Det er et hardt, kaldt og farlig arbeid. Flere av personene i boka leser bøker eller samler på bøker. Det skrevne ord har en sentral stilling, både fordi språket som blir brukt er gjennomarbeidet og litterært, fordi bøker stadig blir nevnt og kanskje fordi litteraturen sto sterkt på Island allerede i vikingetida? Bland personene vi blir kjent med, er det en blind mann som vil bli lest for.

I andre del følger vi en unggutts leting etter meninga med livet - i beste Coehlo-stil. Han har mistet bestekompisen sin på sjøen, og vil egentlig bare gi opp. Han møter mange fine folk, og finner etterhvert en opprettholdelsesdrift.
Islendingene har en fantastisk navnetradisjon: Geirthrudur, Ragnheidur, Brynjolfur, Torfhildur - herlig!

Jeg har fortsatt ikke kommet meg til Island - det frister, men kanskje ikke en fisketur med åpen båt i vinterstorm....

fredag 18. mai 2012

Klokkene ringer for deg

Etter å ha hatt Hemingways "Klokkene ringer for deg" i bilen i flere måneder, ble jeg ferdig med den på nasjonaldagen. Det gir rom for refleksjoner. Hovedpersonen er en spansklærer fra USA, og hvorfor han forvillet seg inn i den spanske borgerkrigen, fikk jeg aldri tak i. Siden borgerkrigen i USA på 1860-tallet, har de ikke hatt krig på egen jord. Hvor mange kriger i utlandet de har deltatt i, er det vel knapt noen som vet. Men det var vel neppe staten USA som sendte "el ingles" til den blodige borgerkrigen - på de rødes side. Nasjonaldagen står imidlertid sterkt både i USA og i Norge, verken 4th of July og 17. mai oppfattes som datoer, de fungerer som egne dager på linje med julaften og nyttårsaften. Spania har akkurat som Tyskland hatt større vanskeligheter med å feire nasjonalisme. Krig er aldri en god løsning, og den spanske borgerkrigen er vel en av de skitneste verden har sett. Hemingway skildrer den stort sett fra rød side. Men han gir en realistisk beskrivelse av henrettelser av federale, og gjengir dermed groteskheten fra begge sider.

Oppi all krig og elendighet, møter Robert Jordan en ung pike som han opplever ekte kjærlighet med. De får bare tre dager sammen, tre intense dager. Det er akkurat som om kjærlighet oppleves sterkere hvis det finnes en ytre hindring. Her det den visse død, andre ganger kan det være familier som ikke ønsker at man skal være sammen - som i Romeo og Julie. Og hvor mange ganger har vi ikke lest om par som finner hverandre til tross for at den ene er gift? Anna Karenina og Effi Briest er vel blant de sterkeste eksemplene på dette. En så sterk kjærlighet kan vel ikke vare evig? En eller flere er nødt til å dø?

Kriger kan jeg lite om, men det er påfallende hvor mange ganger sprenging av broer er målet i krigsromaner. Broingeniører og brosprengere er viktige folk.





søndag 13. mai 2012

Mørkets symmetri

Det er fascinerende med eneggede tvillinger, og de pleier ofte å narre folk rundt seg med å bytte identitet. Spørsmålet er om det er mulig å lure dem som virkelig kjenner dem.
Audrey Niffenegger presenterer to sett med eneggede tvillinger, to voksne damer og døtrene til en av dem. Og alle fire er skremmende like hverandre.

På mange vis minner boka om Den trettende fortellingen av Diane Setterfield. I begge bøkene er det en tvilling som dør, noen barn og noen perifere menn. De er lagt opp etter en krimoppskrift som fungerer sånn passelig, passe lite utfordrende feelgood-stoff.

Audrey Niffenegger står også bak Den tidsreisendes kvinne, en bok der hun leker seg med tid. Hovedpersonen beveger seg fram og tilbake i tid, og hun leker med tanken på om det er mulig å påvirke framtida.

I denne boka går hun lengre, og leker seg med relasjoner mellom folk på begge siden av døden. Boka begynner med at tanten er døende av kreft og testamenterer leiligheten sin til niesene, under forutsetning om at de må bo der et år, og foreldrene får ikke sette sin fot der. Hun selv blir værende i leiligheten som spøkelse, som etterhvert greier å kommunisere skriftlig med de levende. Vi har vel alle prøvd oss med spiritisme i ungdommen...

I etasjen over det innesperrede spøkelset, finner vi en annen innesperret mann, han er innesperret av tvangshandlinger. Den ene av de unge tvillingene tiltrekkes av han, og den andre kurtiserer evt kurtiseres av spøkelsets kjæreste i 1. etasje. Det er et merkelig persongalleri, der man ikke helt er sikker på hvem som er hvem av alle tvillingene...

Feelgood? ja
Rar? ja
Stor litteratur? nei

mandag 30. april 2012

Paasilinnas lek med proster og bjørner

I følge Paasilinna er bjørner ekstremt lærenemme så fremt de er tamme. I denne boken leker han seg med religioner, bjørner og kvinner. Paasilinna harselerer med stereotyper, blant annet finnenes hang til å ta badstue. For eksempel møter prosten en landsmann i Middelhavet, og vedkommende forsøker å livnære seg på å selge små badstuer til beboere og turister i det store landet Syden. Forsøket må jo bare ende med en tragedie. Eller - det må kanskje ikke, men det er typisk Paasilinna at det gjør det.
Prosten lærer bjørnen å be, stryke klær og jobbe i bar. Prostinnen stikker av, og prostebarna hører vi aldri noe mer om, verken mens prosten er ute på en to år lang ferd, eller når han kommer tilbake til hjembygda.
En religionskritikk er underliggende gjennom hele boka. Det topper seg da han fletter inn et tverreligiøst møte på Malta, der alle verdens religioner skal finne ut hva de er enige om, og danne en felles plattform for å hindre flere kriger basert på religion. Bjørnen ordner opp på sitt vis. Den heter forøvrig Dægern mens den er liten, og Faen når den er større.

Paasilinna er alltid morsom lesning, men man bør ikke ta flere på rad. Det er akkurat som om den knappe, humoristiske stilen hans ikke tillater det.
Tidligere har jeg lest Kollektivt selvmord, En lykkelig mann og Harens år. Anbefales på sterkeste som pause mellom litteratur.

fredag 30. mars 2012

Chimera - Gert Nygårdshaug

En herlig gjeng med forskere er samlet i regnskogen i Kongo. I kjent Nygårdshaug-stil har de artige navn som Zoe Wildt, Tom Bombadil, Heinz Schlendrian, Pilatus O'Boa og Karl Iver Lyngvil. Alle verdensdeler er representert, og de er botanikere, zoologer, entomologer, ornitologer, biokjemikere. I tillegg bor det en eremitt i nærheten som dyrker orkideer. Til tider kan det bli vel detaljert faglig sett, og det er vanskelig å bedømme sannsynligheten av det som skjer, rett og slett fordi det er kompliserte teorier. Man lærer alltid mye av å lese Nygårdshaug, noe er veldig innfløkt, andre ting er selvsagte ting som ikke nordmenn flest ofrer mange tanker på i all vår selvtilfredshet. Hvor pinlig på en skala er det å innrømme at man ikke visste at det var regnskoger i Afrika? Afrika er for mange synonymt med tørke og ørken.

Nygårdshaug skildrer et skremmende framtidsscenario, økobalansen er ikke lengre i balanse og skremmende virus kan komme til å ryste verden. Og det er kanskje like greit?

Jeg er fan av Gert Nygårdshaug. Prosjektet hans med Frederic Drum og Skarphedin Olsen er fortreffelig lesing - bøkene bør rett og slett leses i rekkefølge, og gjør man det, blir man til slutt i tvil om rekkefølgen var rett :)

Mengele Zoo er skremmende aktuell sett i lys av at den ble skrevet i 1989, og jeg likte de filosofiske betraktningene om tid i Klokkemakeren. I Prost Gotvins geometri trigger han leser på teologi, arkitektur og matematikk. Nygårdshaug er en global, norsk forfatter som tar opp viktige tema. Det spørs om det blir mer Nygårdshaug i påska.

tirsdag 21. februar 2012

Røverhistorier gjennom 100 år

Snøen skal kanskje lave ned når det er vinterferie, det i hvertfall perfekt lesevær, og jeg har fortært en skikkelig røverroman. Snakk om å lyve på seg vodkafester med sentrale statsledere i forrige århundre. "Hundreåringen som hoppet ut gjennom vinduet og forsvant" leses av mange og skal etter sigende være ustytterlig morsom.
Den ene lite troverdige historien serveres etter den andre.
I nåtidshistorien møter vi en hundreåring som rømmer på bursdagen sin. I utgangspunktet er han alene, men utover i boka blir han kjent med både politi og røvere, hunder og elefanter, som alle blir en fin vennegjeng. Det blir et par dødsfall underveis, men det må man vel bare regne med - i tråd med fortellerstilen til Jonas Jonasson.

Om sannheten ikke henger på greip, er ikke den såkalte forklaringa de serverer statsadvokaten på slutten av boka det spott mer troververdig. Inntil da har både den nye vennegjengen, statsadvokaten og leseren blitt så vant til usannsynligheter, at det fungerer.

Allan er 100 år, og har opplevd både mangt og mye, han har til og med bidratt til en god del av de store hendelsene i verdenshistorien. For å få en oversikt over viktige hendelser på 1900-tallet, er det ok lesing - mye blir snudd på hodet med artige vrier. Det er rett og slett ikke til å tro at Allan kan være tilstede både i den spanske borgerkrigen, sammen med Oppenheimer under den andre verdenskrigen, redder kona til Mao Zedong, går gjennom Himalaya fra Kina til Iran, til sitter i fangenskap i Vladivostok, blir kjent med både Kim Il Sung, og Kim Jung Il, sitter på ei strand på Bali i 15 år osv osv. Hvor mange av USAs presidenter han faktisk har kjent, mister man etterhvert oversikten over.

Et artig grep er at Allan som den svensken har er, forsøker å være nøytral gjennom hele sin livshistorie, samtidig som hans profesjon er å lage bomber. Jeg ler ikke underveis, men når jeg gjenforteller plottet til folk, blir det så absurd at vi må le. Så hvorfor jeg ikke mens jeg leser? Tror svaret ligger i språkføringa - detaljer overforklares, poeng gnis inn. Akkurat som i "Potensgiverne". Begge bøkene har artige ideer, men de formidles på en litt lettvint måte - kanskje?

tirsdag 10. januar 2012

Jarle møter jenta fra fortida

Etter at larmen fra det storstilte fyrverkeriet utenfor verandaen la seg, har jeg kost meg Jarle Klepps lille tur på nyttårsaften for å kjøpe stjerneskudd. På turen møter han jenta fra fortida. Jenta som vokste opp i den familien faren besøkte hver helg for å drikke. Tore Renberg har skrevet en gripende roman som komplimenterer "Kompani Orheim". I Kompani Orheim skildret han en oppvekst med en voldelig og alkoholisert far. Senere har vi fulgt Jarle gjennom ungdomstida i "Mannen som elsket Yngve", ei bok der vår generasjon koser seg gjennom mer eller mindre gode 80-tallsminner. Deretter stormer "Charlotte Isabel Hansen" inn i livet hans, en sjuårig datter han ikke ante at han hadde, står plutselig på trappa og forstyrrer hans fordypning i Prousts litteraturteorier. I Pixley Mapogo har datteren fått seg en afrikansk kjæreste, og Jarle møter seg selv i døra når det gjelder hverdagsrasisme.

Nå har altså Renberg skrevet en femte bok om Jarle Klepp, han er blitt 38 år. Boka har han kalt "Dette er mine gamle dager", noe som kanskje reflekterer 40-årskrisa som nærmer seg for noen og enhver. Det er en moden og samtidig famlende familiefar som blir konfrontert med nye historier om faren. Renberg gir en herlig beskrivelse av livet som småbarnsfar, og hjerteskærende refleksjoner rundt sin egen mislykkede far. Kan man gå rundt å være sint på en som har vært død så lenge?

Jarle Klepp har også plutselig fått seg en storebror, han var 10 år eldre, og har vært død en stund. Det samme grepet gjør Lars Saabye Christensen i "Beatles"-oppfølgeren "Bisettelsen", Kim har plutselig ei død søster, som aldri har vært nevnt.

Jarle er blitt gift med Iselin, henne får vi vite lite om, bortsett fra at hun takler Jarles utbrudd på en fantastisk overbærende måte. Han må rett og slett ha funnet drømmekvinnen - bra for han :)