For et herlig sammensurium av fransk landsbyliv, nasjonalisme, gourmetmat, bestialsk mord, viner, algeriske innvandrere, hulemalerier, gåselever, nazisme, romantikk, rugby, nynazisme, flørting, britiske romantikere, tradisjoner, avfolkning, tennis, og narkosalg. "Bruno Politimester. Mord, vin og gåselever" er en krim med alle dens standardingredienser, men fokuset på hyggelig fransk landsbyliv og dets smaker og lukter preger boka så mye, at den blir helt annerledes.
Jeg fikk den anbefalt før jeg dro på yogaferie i Midt-Pyrineene i sommer, men jeg fikk ikke tak i den før etterpå. Den er perfekt å lese mens man er på tur. Det er bare å åpne vinflaska og nyte.
Forfatteren er britisk, og han skildrer et samfunn man får lyst til å være en del av.
søndag 9. september 2012
fredag 24. august 2012
JA til Kari, NEI til Tjuven
I den første boka var Jakob den offensive: "Du seier vel ikkje nei til ein bolle?" Neikob svarer som alltid NEI, og får dermed en bolle. Dette er en tvist som også små barn forstår. Neikob ble framstilt som den tverre, likevel kom hans nektelser til nytte for å komme seg ut av krokodillemagen.
I oppfølgeren er det Neikob som fører de fleste samtalene. Han ber om hjelp til å bygge ut huset sitt, og når han hører at Tjuven har rømt fra fengselet, tar han initiativet til å dra ut å lete opp han. Jakob svarer selvfølgelig JA til forslaga.
De drar ut med ein tilhenger full av maling, det er typisk Kari at slike tilsynelatende uviktige detaljer får betydning. I Blodrik og blodfabrikken lekte hun seg med røde ting, som viste seg å være nyttige. Malinga de har med seg, bruker tyven til å male Jakob med sine egne farger, og han selv får Jakobs farger. Dermed havner Jakob i fengsel. Munnen til Jakob går oppover både når han blir arrestert og i politibilen. Først når han sitter alene i cella, vender munnen nedover.
Neikob ordner opp, får malt Tjuven i sine egne farger, og sperret han inne i huset sitt. Når Jakob og Neikob kjører hjem fra fengselet, får han Jakob til å love en ting: "Du må alltid seie NEI til tjuven!" JA! seier Jakob. Rett etterpå roper Tjuven "Jakob, Jakob! Kom og hjelp meg ut!" NEI, tjuven, svarer Jakob. Han har omsider lært grensesetting. På det siste bildet har både Jakob og Neikob oppovermunn, sola skinner på Jakobs hus, der Neikob også har flytta inn, men det regner over Neikobs hus, der tjuven sitter fanga.
Kari Stai skriver på nynorsk, og det er Samlaget som gir ut bøkene. Det klinger godt. Jeg kjøpte boka i dag, og lot 7-åringen lese boka høyt, stave seg gjennom den er vel mer dekkende. "Den er skrevet på litt annerledes språk". "Det er nesten som svensk". "Tante, jeg leser rødt selv om det står raudt, jeg". Dette er neppe et godt tegn for mållaget. Desto viktigere at slik slagere er skrevet på nynorsk.
Vi koste oss med boka som helhet. Og vi lo begge i starten av boka mens de leter etter tyven:
Men dei finn ingen tjuv.
-JA, JA, seier Jakob.
- NEI, NEI, seier Neikob.
Forøvrig er den artigste app-en jeg har på iPhonen min, den første boka til Jakob og Neikob. Anbefales til alle som er i nærheten av barn. Den er full av effekter.
Håper virkelig Samlaget satser på en app av denne oppfølgeren også. Gjerne med bollelukt :)
Etiketter:
bokblogg,
Jakob,
Jakob og Neikob,
Kari Stai,
Tjuven slår tilbake
onsdag 22. august 2012
En spennende stemme fra Cuba: alle drar sin vei
"Alle drar sin vei" er en sterk oppvekstroman med en alkoholisert og voldelig far, som etterhvert drar, og en nevrotisk mor. Dette temaet har mange forfattere i hele verden, og det er mange likhetstrekk med Tore Renberg, Karl Ove Knausgård (hvis kamp jeg fortsatt ikke har begitt meg i gang med) og svenske Åsa Linderborg. Den store forskjellen er at i Skandianavia er resten av samfunnet forholdsvis velfungerende. På Cuba er det lite som fungerer. Ideene er gode, men Wendy Guerra synliggjør hvordan de politiske eksperimentene påvirker familieliv og enkeltindivid.
Jeg har vært på Cuba et par ganger, og kjenner meg godt igjen i mye her. Det tristeste er at ungdommene har ei plan om å komme seg ut av landet. De har ikke opplevd Cuba før revolusjonen og skjønner ikke hva opprøret var mot, de ser bare at de er isolert, og blir påminnet det gjennom turismen, eksilcubanere som kommer innom med forsyninger (medisiner, klær teknologiske duppedingser og penger) og ikke minst internett som de har en begrenset adgang til. Jeg bodde i ei Casa Particular som en gutt på 21 hadde ansvaret for, han bodde der sammen med kjæresten som var like gammel. De hadde ei plan om å gifte seg med hvert sitt søskenbarn i California, og skille seg etter tre år. Og de kunne fortelle at vennene hadde lignende planer. Veldig trist for landets framtid at ungdommen drar.
Wendy Guerra har opplevd at alle rundt henne drar, hun har selv vært ute på noen stipendopphold, men "borte bra, hjemme best". Hovedpersonen i "alle drar sin vei" kommer seg aldri ut. En av konsekvensene av begrenset ytringsfrihet, er overvåkning. Det er en sterk scene når mor og datter drar ut på svømmetur for å kunne snakke. I havet finnes det ingen mikrofoner - man kan ikke stole på noen.
Bøkene hennes blir utgitt i Barcelona, og romanene er forbudt på Cuba. Jeg gleder meg til å lese mer av henne.
Etiketter:
Alle drar sin vei,
bokblogg,
Cuba,
Wendy Guerra
onsdag 8. august 2012
Haiene
Det er blitt skrevet mye om"Haiene" og det skjønner jeg godt, for her er det mye å ta tak i. Umiddelbart hadde jeg stor glede av beskrivelsen av selve seilerlivet. Det er akkurat 20 år siden 150 studenter fra Trondheim la ut på seilas med Statsraad Lehmkuhl til Færøyene. En uforglemmelig tur, der flere av oss kravlet opp til røylen 49 meter over havet, etter et obligatorisk døgn med spying. Bjørneboe gir en innføring i sjømannsterminologien, uten at det blir brifete.
Seilasen forfølges av haier av ulike typer, disse beskrives også nokså inngående, og reflekterer muligens ulike menneskeraser. Felles for alle er at de har en umettelig sult. Det er en sterk scene der tre haier blir fisket opp i båten, og når de halvdøde slippes tilbake til de andre, er det ikke bare slik at de spiser opp slektningene sine, de spiser også av seg selv.
Ombord på båten er det ca 30 stykker, fra hele verden. Mindretallet er europeerne, men de er også offisererne, altså de med makta. Gjennom hele boka er det slåsskamper mellom grupperinger i mannskapet, og det pågår en kamp mellom mannskap og offiserer.
Både kapteinen og annenstyrmann er norske, men de snakker bare norsk seg i mellom ved tre anledninger, når det snakkes om noe fundamentalt viktig.
Kapteinen er glad i penger, og smugler perler, mannskapet vet dette, og forsøker å få tak i verdisakene. Annenstyrmannen er vel den Bjørneboe identifiserer seg mest med. Handlingen er lagt til det forrige århundreskiftet. Marx tanker er godt kjent, men ingen vet enda konsekvensene av væpnet revolusjon. Det er ingen tvil om at Bjørneboes egen ide er ren passifistisk.
At det kommer et skibbrudd er ingen spoiling, det blir antydet helt fra starten, men man skulle tro at de ble forfulgt av haier når de forsøker å redde seg i land, eller at de begynner å spise hverandre for å overleve, så mye som det er snakk om kannibalisme i boka. Men neida, her legges alle våpen til side, dvs alle bytter på å bære dem. Ingen hersker over noen andre, og alle lever side om side i ren fordragelighet. Den rene utopia.
Den sterkeste historien er vel båndet som utvikler seg mellom londongutten Pat og annenstyrmannen, det blir en slags gjensidig avhengighet.
søndag 15. juli 2012
På direkten - en moderne heksejakt
Her er det bare å finne fram litt fransk ost og vin, og la seg rive med.
Etiketter:
Anne Cecilie Remen,
bokblogg,
krim,
På direkten
lørdag 14. juli 2012
Jeg var aldri førstedame
Mora til Nadia har forlatt henne og landet da hun var liten, og boka begynner med at hun leter etter henne. Hun anklager foreldrene for situasjonen cubanerne lever under, ikke bare foreldrene, men hele den generasjonen.
På sin vei til mora, har Nadie ei liste over elskerne til mora, i håp om at de kan lede henne riktig vei. Gjennom å forføre dem, håper hun å få dem i tale. Da tar hun ikke med i betraktningen at farskapet var litt uklart, så her er det duket for litt Elektra og Ødipus.
Omsider finner hun sin mor, i Russland. Hun er nedsnødd av Alzheimer og kan knapt gjøre rede for seg selv. På mange vis blir moras glemskhet bilde på samfunnsforholdene i hjemlandet.
For meg var bekjentskapet med Julia Sanchez det sterkeste. Det er ei dame jeg vet lite om, hun var Fidels sekretær og nære venn. Hun deltok i revolusjonen, og det ser ut til å at hun har hatt stor innflytelse på Fidels beslutninger. Hun døde i 1980, og det var nok en tragedie for innbyggerne.
Wendy Guerra er en sterk cubansk stemme, og jeg gleder meg til å lese mer av henne.
Etiketter:
bokblogg,
Cuba,
Jeg var aldri førstedame,
Wendy Guerra
fredag 13. juli 2012
Himmelrike i Sør-Frankrike
Boka har to deler, der den første handler om livet på sjøen, og unge folks møte med døden. Det er et hardt, kaldt og farlig arbeid. Flere av personene i boka leser bøker eller samler på bøker. Det skrevne ord har en sentral stilling, både fordi språket som blir brukt er gjennomarbeidet og litterært, fordi bøker stadig blir nevnt og kanskje fordi litteraturen sto sterkt på Island allerede i vikingetida? Bland personene vi blir kjent med, er det en blind mann som vil bli lest for.
I andre del følger vi en unggutts leting etter meninga med livet - i beste Coehlo-stil. Han har mistet bestekompisen sin på sjøen, og vil egentlig bare gi opp. Han møter mange fine folk, og finner etterhvert en opprettholdelsesdrift.
Jeg har fortsatt ikke kommet meg til Island - det frister, men kanskje ikke en fisketur med åpen båt i vinterstorm....
Etiketter:
bokblogg,
Himmelrike og helvete,
Jon Kalmar Stefansson,
reiseblogg,
yogaferie,
yogafrance
fredag 18. mai 2012
Klokkene ringer for deg
Oppi all krig og elendighet, møter Robert Jordan en ung pike som han opplever ekte kjærlighet med. De får bare tre dager sammen, tre intense dager. Det er akkurat som om kjærlighet oppleves sterkere hvis det finnes en ytre hindring. Her det den visse død, andre ganger kan det være familier som ikke ønsker at man skal være sammen - som i Romeo og Julie. Og hvor mange ganger har vi ikke lest om par som finner hverandre til tross for at den ene er gift? Anna Karenina og Effi Briest er vel blant de sterkeste eksemplene på dette. En så sterk kjærlighet kan vel ikke vare evig? En eller flere er nødt til å dø?
Kriger kan jeg lite om, men det er påfallende hvor mange ganger sprenging av broer er målet i krigsromaner. Broingeniører og brosprengere er viktige folk.
søndag 13. mai 2012
Mørkets symmetri
Audrey Niffenegger presenterer to sett med eneggede tvillinger, to voksne damer og døtrene til en av dem. Og alle fire er skremmende like hverandre.
På mange vis minner boka om Den trettende fortellingen av Diane Setterfield. I begge bøkene er det en tvilling som dør, noen barn og noen perifere menn. De er lagt opp etter en krimoppskrift som fungerer sånn passelig, passe lite utfordrende feelgood-stoff.
Audrey Niffenegger står også bak Den tidsreisendes kvinne, en bok der hun leker seg med tid. Hovedpersonen beveger seg fram og tilbake i tid, og hun leker med tanken på om det er mulig å påvirke framtida.
I etasjen over det innesperrede spøkelset, finner vi en annen innesperret mann, han er innesperret av tvangshandlinger. Den ene av de unge tvillingene tiltrekkes av han, og den andre kurtiserer evt kurtiseres av spøkelsets kjæreste i 1. etasje. Det er et merkelig persongalleri, der man ikke helt er sikker på hvem som er hvem av alle tvillingene...
Feelgood? ja
Rar? ja
Stor litteratur? nei
Etiketter:
Audrey Niffenegger,
bokblogg,
Mørkets symmetri
mandag 30. april 2012
Paasilinnas lek med proster og bjørner
I følge Paasilinna er bjørner ekstremt lærenemme så fremt de er tamme. I denne boken leker han seg med religioner, bjørner og kvinner. Paasilinna harselerer med stereotyper, blant annet finnenes hang til å ta badstue. For eksempel møter prosten en landsmann i Middelhavet, og vedkommende forsøker å livnære seg på å selge små badstuer til beboere og turister i det store landet Syden. Forsøket må jo bare ende med en tragedie. Eller - det må kanskje ikke, men det er typisk Paasilinna at det gjør det.
Prosten lærer bjørnen å be, stryke klær og jobbe i bar. Prostinnen stikker av, og prostebarna hører vi aldri noe mer om, verken mens prosten er ute på en to år lang ferd, eller når han kommer tilbake til hjembygda.
En religionskritikk er underliggende gjennom hele boka. Det topper seg da han fletter inn et tverreligiøst møte på Malta, der alle verdens religioner skal finne ut hva de er enige om, og danne en felles plattform for å hindre flere kriger basert på religion. Bjørnen ordner opp på sitt vis. Den heter forøvrig Dægern mens den er liten, og Faen når den er større.
Paasilinna er alltid morsom lesning, men man bør ikke ta flere på rad. Det er akkurat som om den knappe, humoristiske stilen hans ikke tillater det.
Tidligere har jeg lest Kollektivt selvmord, En lykkelig mann og Harens år. Anbefales på sterkeste som pause mellom litteratur.
Prosten lærer bjørnen å be, stryke klær og jobbe i bar. Prostinnen stikker av, og prostebarna hører vi aldri noe mer om, verken mens prosten er ute på en to år lang ferd, eller når han kommer tilbake til hjembygda.
En religionskritikk er underliggende gjennom hele boka. Det topper seg da han fletter inn et tverreligiøst møte på Malta, der alle verdens religioner skal finne ut hva de er enige om, og danne en felles plattform for å hindre flere kriger basert på religion. Bjørnen ordner opp på sitt vis. Den heter forøvrig Dægern mens den er liten, og Faen når den er større.
Paasilinna er alltid morsom lesning, men man bør ikke ta flere på rad. Det er akkurat som om den knappe, humoristiske stilen hans ikke tillater det.
Tidligere har jeg lest Kollektivt selvmord, En lykkelig mann og Harens år. Anbefales på sterkeste som pause mellom litteratur.
Etiketter:
Arto Paasilinna,
bokblogg,
Prosten og hans forunderlige tjener
fredag 30. mars 2012
Chimera - Gert Nygårdshaug
En herlig gjeng med forskere er samlet i regnskogen i Kongo. I kjent Nygårdshaug-stil har de artige navn som Zoe Wildt, Tom Bombadil, Heinz Schlendrian, Pilatus O'Boa og Karl Iver Lyngvil. Alle verdensdeler er representert, og de er botanikere, zoologer, entomologer, ornitologer, biokjemikere. I tillegg bor det en eremitt i nærheten som dyrker orkideer. Til tider kan det bli vel detaljert faglig sett, og det er vanskelig å bedømme sannsynligheten av det som skjer, rett og slett fordi det er kompliserte teorier. Man lærer alltid mye av å lese Nygårdshaug, noe er veldig innfløkt, andre ting er selvsagte ting som ikke nordmenn flest ofrer mange tanker på i all vår selvtilfredshet. Hvor pinlig på en skala er det å innrømme at man ikke visste at det var regnskoger i Afrika? Afrika er for mange synonymt med tørke og ørken.
Nygårdshaug skildrer et skremmende framtidsscenario, økobalansen er ikke lengre i balanse og skremmende virus kan komme til å ryste verden. Og det er kanskje like greit?
Jeg er fan av Gert Nygårdshaug. Prosjektet hans med Frederic Drum og Skarphedin Olsen er fortreffelig lesing - bøkene bør rett og slett leses i rekkefølge, og gjør man det, blir man til slutt i tvil om rekkefølgen var rett :)
Mengele Zoo er skremmende aktuell sett i lys av at den ble skrevet i 1989, og jeg likte de filosofiske betraktningene om tid i Klokkemakeren. I Prost Gotvins geometri trigger han leser på teologi, arkitektur og matematikk. Nygårdshaug er en global, norsk forfatter som tar opp viktige tema. Det spørs om det blir mer Nygårdshaug i påska.
Nygårdshaug skildrer et skremmende framtidsscenario, økobalansen er ikke lengre i balanse og skremmende virus kan komme til å ryste verden. Og det er kanskje like greit?
Jeg er fan av Gert Nygårdshaug. Prosjektet hans med Frederic Drum og Skarphedin Olsen er fortreffelig lesing - bøkene bør rett og slett leses i rekkefølge, og gjør man det, blir man til slutt i tvil om rekkefølgen var rett :)
Mengele Zoo er skremmende aktuell sett i lys av at den ble skrevet i 1989, og jeg likte de filosofiske betraktningene om tid i Klokkemakeren. I Prost Gotvins geometri trigger han leser på teologi, arkitektur og matematikk. Nygårdshaug er en global, norsk forfatter som tar opp viktige tema. Det spørs om det blir mer Nygårdshaug i påska.
tirsdag 21. februar 2012
Røverhistorier gjennom 100 år
Den ene lite troverdige historien serveres etter den andre.
I nåtidshistorien møter vi en hundreåring som rømmer på bursdagen sin. I utgangspunktet er han alene, men utover i boka blir han kjent med både politi og røvere, hunder og elefanter, som alle blir en fin vennegjeng. Det blir et par dødsfall underveis, men det må man vel bare regne med - i tråd med fortellerstilen til Jonas Jonasson.
Om sannheten ikke henger på greip, er ikke den såkalte forklaringa de serverer statsadvokaten på slutten av boka det spott mer troververdig. Inntil da har både den nye vennegjengen, statsadvokaten og leseren blitt så vant til usannsynligheter, at det fungerer.
Allan er 100 år, og har opplevd både mangt og mye, han har til og med bidratt til en god del av de store hendelsene i verdenshistorien. For å få en oversikt over viktige hendelser på 1900-tallet, er det ok lesing - mye blir snudd på hodet med artige vrier. Det er rett og slett ikke til å tro at Allan kan være tilstede både i den spanske borgerkrigen, sammen med Oppenheimer under den andre verdenskrigen, redder kona til Mao Zedong, går gjennom Himalaya fra Kina til Iran, til sitter i fangenskap i Vladivostok, blir kjent med både Kim Il Sung, og Kim Jung Il, sitter på ei strand på Bali i 15 år osv osv. Hvor mange av USAs presidenter han faktisk har kjent, mister man etterhvert oversikten over.
Et artig grep er at Allan som den svensken har er, forsøker å være nøytral gjennom hele sin livshistorie, samtidig som hans profesjon er å lage bomber. Jeg ler ikke underveis, men når jeg gjenforteller plottet til folk, blir det så absurd at vi må le. Så hvorfor jeg ikke mens jeg leser? Tror svaret ligger i språkføringa - detaljer overforklares, poeng gnis inn. Akkurat som i "Potensgiverne". Begge bøkene har artige ideer, men de formidles på en litt lettvint måte - kanskje?
tirsdag 10. januar 2012
Jarle møter jenta fra fortida
Nå har altså Renberg skrevet en femte bok om Jarle Klepp, han er blitt 38 år. Boka har han kalt "Dette er mine gamle dager", noe som kanskje reflekterer 40-årskrisa som nærmer seg for noen og enhver. Det er en moden og samtidig famlende familiefar som blir konfrontert med nye historier om faren. Renberg gir en herlig beskrivelse av livet som småbarnsfar, og hjerteskærende refleksjoner rundt sin egen mislykkede far. Kan man gå rundt å være sint på en som har vært død så lenge?
Jarle Klepp har også plutselig fått seg en storebror, han var 10 år eldre, og har vært død en stund. Det samme grepet gjør Lars Saabye Christensen i "Beatles"-oppfølgeren "Bisettelsen", Kim har plutselig ei død søster, som aldri har vært nevnt.
Jarle er blitt gift med Iselin, henne får vi vite lite om, bortsett fra at hun takler Jarles utbrudd på en fantastisk overbærende måte. Han må rett og slett ha funnet drømmekvinnen - bra for han :)
Etiketter:
bokblogg,
Dette er mine gamle dager,
Jarle Klepp,
Tore Renberg
Abonner på:
Innlegg (Atom)