tirsdag 31. mai 2011

Den ærlige bedrageren - Tove Jansson

Mummitrollets mamma skriver også voksenbøker. I Mummidalens univers viser hun at hun har innsikt i mellommenneskelige forhold. Stinky og Ninni er fine figurer å vise til når man jobber med ungdomsmiljø, gutten som tiltrekker seg all oppmerksomhet, mer eller mindre frivillig, og den usynlige jenta. Begge kan bryte sine mønstre hvis de andre bevisstgjøres. I Den ærlige bedrageren er den ene hovedpersonen barnebokforfatter som lager bøker med blomstrete kaniner. Hun prøver å svare på alle brevene hun får fra barn, og forholde seg til henvendelser om å lage plastdingser av de blomstrete kaninene hennes - akkurat det er vel tatt fra hennes eget liv. Utover dette, er det ikke mye jeg forbinder med Tove Jansson her. Har altså ikke lest annen voksenlitteratur av henne...





I boka møter vi to kvinner med sterke personligheter, akkurat som i Døren av Magda Szabó, på vaskelappen til boka, står det at de to gjennomgår en personlig utvikling og at Jansson viser en inngående menneskekjennskap. Jeg vet ikke jeg... kankskje er det noe jeg ikke ser. Holder på å lese Don Quijote for tida, og der er det også to hovedpersoner som overtar hverandres personlighet etterhvert - sies det. En annen likhet med DQ, er samtalene om ridderbøker, hos Jansson er disse heltene som regel til sjøs.





Romanen er kort, og pløyes rakst gjennom. Den handler blant annet om å stole på medmennesker, og en hund spiller en aktiv rolle i boka. Hunder betraktes som trofaste dyr, og i tillegg til personene gjennomgår også schäferen en utvikling fra å være 100% trofast mot Katri, til å bli temmet av Anna, for deretter å stikke ulende til skogs.
Katri er en følelseskald person med gule øyne, hun planlegger å svindle barnebokforfatteren Anna, og får henne til å mistenke alle rundt seg. Fra å ha full tiltro til alle, begynner Anna å tro at alle er ute etter henne.

De to leker etter hvert en lek om hvor mange prosenter de kan ta fra firma som vil gjøre noe med de blomstrete kaninene. Når de ikke har flere reelle firma å forhandle om, fortsetter de leken med fiktive penger, et pek mot finansakrobater som har forårsaket finanskrisa nordmenn bare så vidt aner hva dreier seg om. Denne scenen er ganske fornøyelig.





Ellers handler boka om å være der for hverandre. Begge kvinnene vil skjenke broren til Katri, Mats, en båt. Boka har få personer, og noen gjenstander går igjen: Anna er ekstremt opptatt av skogbunnen - hvorfor? Hva er dette et bilde på? Menneskesjelens dypeste lag? Mats jobber med båter og ønsker seg en båt. Hunden representerer trofasthet og svik. Ridderromanene er skurkehistorier folk har blitt gale av tidligere også.







Jeg vet ikke jeg... noen stor litteratur er det ikke. Forlaget har jeg aldri hørt om før, og boka er full av skrivefeil. Blant annet blandes De og de hele tida, så man blir i tvil om det er direkte eller indirekte tale.

søndag 29. mai 2011

Ridderen av den bedrøvelige skikkelse (DQ kap XV-XIX)

Om denne antihelten begynner å bli min venn nå, er jeg usikker på. Han roter seg opp i mange umulige situasjoner, og kroppen får gjennomgå hardt, så det er et under at han kommer seg på bena hver gang. Man skulle tro at tegneserieindustrien kjenner til hans bedrifter. Dette gjør han godt egnet til animasjoner for barn. Spanske barn er derfor vokst opp med El caballero de la triste figura.



Jeg har problemer med å synes synd på han der han tror vertshuset er en borg, en saueflokk betraktes som to hærer, og det siste han angriper er et prestefølge. Ribbein knekkes stadig vekk, og tennene ramler ut en etter en. De har ingen mat og likevel rir han ufortrødent videre på sin Rocinante.



Sancho Panza står han stort sett bi, han prøver å fortelle han hva ting virkelig er, samtidig som han stadig lar seg overtale til å delta i kampene. Kroppen hans får gjennomgå vel så mye som den vandrende ridderen. I en scene blir han kastet opp og ned på et ullteppe i lang tid - det kan være en morsom lek, men når ribbeina allerede er knekket og man knapt kan gå, er nok ikke denne flyturen særlig lekbetont.


Væpneren truer med å gå hjem, men husker øya han skal få, og i kapittel XIX lanserer han et passende kallenavn på sin herre: Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Som el Caballero andante går uanfektet videre i sin søken på eventyr, leser jeg sakte videre. Leseplanen til samleserne er passe langsom, så selv om jeg verken har noen særlig medfølelse eller synes det er komisk nok til at jeg ler mens jeg leser, er jeg fortsatt ajour med leseplanen.

lørdag 28. mai 2011

Jenny - Sigrid Undset

Noen sliter med å velge mora eller dattera. Jenny greier ikke å velge mellom sønnen og faren. Kanskje vil hun ikke ha noen av dem. Kanskje er det umulig å oppnå den store kjærligheten. Eller kanskje er det den umulige kjærligheten som er den store kjærligheten.
Finnes "den ene"? Hvis jeg finner "den ene", er jeg samtidig "den ene" for den andre? Er det først når forholdet møter en eller annen motstand, at man kjenner den store kjærligheten. Kan man få barn når man ikke føler lidenskap? spør Franzisca. Jenny svarer sikkert - for hun er jo gravid selv uten å føle noen lidenskap med barnefaren. Jenny er full når hun erkjenner at hun er gravid, og legger for dagen utrolig mange refleksjon rundt det å bli alenemor, sjokket og tilstanden tatt i betraktning.

En gang skal jeg sette meg inn i hvorfor Rebekka West, Hedvig og Jenny tar sitt eget liv.


Roma er en fanstastisk by å være forelsket i, det er nesten så man skulle tro at ordet romantisk har oppstått i den byen. Sigrid Undset gir en deilig beskrivelse av kunsternes frie liv der nede for hundre år siden. Språket hennes er vakkert - og gammelmodig. Flertallsendelser på intetkjønnsord er egentlig ganske fint: navner, huser, taker.

lørdag 21. mai 2011

Don Quijote bok 1 - del 2

Her var det jeg ga opp forrige gang jeg prøvde å lese denne bejublede boka. Det tar ei stund før cliffhangeren fra del 1 fortsetter, først leter Cervantes opp et arabisk manus, som han må få oversatt. Han som i del to har kritisert at oversatt litteratur mister noe på veien. Merkelige greier. Det arabiske manuskriptet har en illustrasjon av Don Quijote og baskeren med løftede våpen fra forrige del. Cervantes harslerer med løgnaktige arabere, men gir dem en sjanse. Kampen ender nesten med forferdelse, men noen damer som legger seg i mellom. Kvinnene var altså ganske modige den gangen.

Så fortsetter hisotrien med at Sancho Panza maser om øya han skal få, Don Quijote maser om sin skjønne herskerinne Dulcinela av Toboso, og de vandrer videre på sin meningsløse ferd. De møter en horde av hyrder som forteller en langtekkelig historie om en skjønn jomfru; Marcela, som har forårsaket en ung gjeteres død. Vers på vers framsies om denne ulykksalige historie, inntil del to ender med nok en cliffhanger. Jeg var nesten på vei til å oppgi prosjektet her, men nysgjerrigheten på denne unge dama tok overhånd på slutten her: Marcela viser seg å være ei vakker kvinne med kloke tanker om balansegangen mellom skjønnhet og vidd. Hun setter riddere og gjetere på plass. Holder nok ut litt til - men i små doser av gangen. Det er fint at bokelskerne har satt den opp en langsom plan, å gå over til originalspråk er temmelig uaktuelt på nåværende tidspunkt.

søndag 15. mai 2011

Skal vindmøller bekjempes?

Sancho Panza har blitt lokket med i Don Quijotes gale verden. Agnet er å bli konge over ei øy - dette til tross for at ridderferdene deres foregår i Spanias innland - med lite tilgang til sjø og øyer. At han går med på denne lovnaden sier litt om hans intellektuelle nivå. Cervantes beskriver væpneren som en enfoldig bonde, men det er likevel han som prøver å overbevise Don Quijote om at det er vindmøller og ikke kjemper han går i kamp mot, og i siste scene av del 1, er det han som hevder at Don Quijotes offer egentlig er munker. Væpneren har altså enn så lenge bevart forstanden. Kampen mot vindmøllene har inspirert mange kunstnere, og psykologene snakker om Don Quijote-syndromet.

Det første kapitlet i ukas leseøkt omhandler forberedelse til bokbål. Trykkefriheten er en fundamental menneskerettighet, og bøkene som antihelten har forlest seg på, blir sortert av hans venner. Hans husholderske og hans niese vil brenne alt med en gang, mens barbereren og presten ser litt nøyere på samlingen. Man kan spekulere på hva som gjør at kvinnene går for fullstendig utslettelse. Det kan være fordi de ikke leser selv, og dermed ikke ser verdien av bøker som sådan. Muligens er de mer berørt av hans galskap, og vil kvitte seg med årsaken. Presten redder mange bøker fra bålet, og her er det man egentlig bør sette seg inn i samtidas litteratur. Det nevnes en masse titler og forfattere som presten uttaler seg om. Cervantes selv blir også nevnt blant bøkene i samlinga. Hans bok er en av de som blir reddet, for presten sier at han er en venn av forfatteren.

Denne delen inneholder alt det vanlig å kunne om Don Quijote: vindmøllene, væpnerens entré og bokbålet. Så da er det spørsmål om det er mulig å holde oppe interessen på resten, men Cervantes gjør det han kan for å holde interessen oppe: delen avsluttes med en nymotens cliffhanger, midt i kampens hete kommer forfatteren og lar leseren vente i spenning på neste del.


Cervantes kommenterer at oversatt litteratur mister noe på veien, så jeg vurderer fortsatt å finne fram originalversjonen - selv om det er stor fare for at men mister noe på veien da også...

Uansett: antihelten er en fornøyelig figur, og jeg fortsetter min kamp for vindmøller der Don Quijote avsluttet sin kamp mot.

lørdag 14. mai 2011

Jeg skulle ha løftet deg varsomt over - Wencke Mühleisen

En vár bok om viktige tema. En roman er den ikke, biografi kan den neppe kalles, selv har forfatteren omtalt den som "nedtegnelser". Språket er poetisk, kapitlene er korte, boka er tynn. Likevel inneholder den mye til ettertanke.
Hovedpersonens mor får kreft, og vi følger de siste månedene av livet hennes, forholdet mellom mor og datter, og noe av tiden etter døden treffer inn. Hun har også en del tilbakeblikk, dveler ved usagte ting, og undringen ved livets gang. Det er fort gjort å lese boka, men den vil være med meg ei god stund framover.



"Barna mine vet ikke mye om meg. Kjenner ikke mange av vennene mine. Vet ikke
hva jeg leser. Vet ikke hva jeg gjør hver dag. Hva jeg jobber med. Hvem jeg er
sammen med. Hva jeg tenker på. Drømmer. Frykter. De vet ikke hva jeg gjorde før
de kom inn i verden. Det vet ikke hva jeg gjør etter at de er flyttet ut i
verden. Jeg vet ikke mye om barna mine. Kjenner ikke mange av vennene deres. Vet ikke hva de leser. Vet ikke hva de gjør hver dag. Hva de jobber med. Hvem de er
sammen med. Hva de tenker på. Drømmer. Frykter. Jeg vet ikke hva de gjør etter
at de er flyttet ut i verde. Jeg vet ikke mye om mamma. Mamma visste ikke mye om meg."

fredag 13. mai 2011

Kua ler på flere språk

Fem dager i Brüssel med ti språklærere som tilsammen snakker en god del språk.
Jeg har aldri lært fransk, har bare snappet opp noen halvfine setninger her og der. En av dem er Il pleut comme vache qui pisse - som tilsvarer It´s raining cats and dogs, med den forskjellen at det handler om kyr som tisser istedet for katter og hunder. Det viser seg at Brüssels viktigste monument "Manneken pis" nettopp handler om å late vannet. Folk strømmer til for å fotografere selv om det regner, slik at jeg får bruk for fransken min.

Oslo har sinnataggen, København har Havfruen og Brüssel har altså en liten gutt som tisser utenfor et hushjørnet. Statuen er fra 1600-tallet og for noen år siden fikk Manneken en lillesøster, Janneken.
Helt siden 1700-tallet har Manneken mottatt klær fra ulike hold, og mer enn 600 drakter har fått sitt eget museum. Sjarmerende idé.

















Målet med turen var å se på språkenes stilling i Europa, og folk fra EU-kommisjonen kom og fortalte oss om viktigheten av å snakke minst tre språk. Dette så vi i praksis, da denne byen med alle disse utlendingene, har all informasjon på to språk: fransk og nederlandsk.



Ikke kan man betale billetter på undergrunnen med sedler, og ikke kan man bruke kort. Og ikke for man informasjon om dette på engelsk. Dermed fortsatte jeg franskkurset mitt omgitt av fransklærere som jeg var.



Setninga "Jeg snakker ikke fransk" ble raskt erstattet med det faste uttrykket "Jeg snakker fransk som ei spansk ku", ettersom jeg allerede hadde "ku" i ordforrådet. Faren med å si slikt er at man inviterer til en dialog, som man ikke skjønner et kvidder av fortsettelsen på. Resepsjonisten repliserte med at jeg ikke er ei ku, men ei madame - fikk jeg omsider oversatt etter at frankofilene hadde ledd fra seg.


Til frokost fikk vi osten "La vache qui rit" - kua som ler, og fransklærerne lette videre i sitt uttrykkslager, og fant vachement bien - kulig bra.


Her er derfor en åpning til dialog som får mottakeren til å dra på smilebandet: "Je parle francais comme une vache espagnole qui rit - vachement bien". Hvilket i følge mine mer eller mindre kilder betyr "Jeg snakker fransk som ei fransk ku som smiler - kulig bra". Dette gir mye større suksess enn "Jeg snakker ikke fransk".




Ellers kan berettes at belgisk øl lever opp til sitt rykte. Valfene er utrolig søte. Blåskjellene er fortreffelige, om pommes frites passer til er det delte meninger om.























søndag 8. mai 2011

En snublende antihelt pusser sitt visir

Det er tid for klassikere. Etter å ha lest ny og delvis merkelig nordisk litteratur i flere måneder, har jeg funnet fram Duun og Undset. Så begynner en del bokelskere å sette opp en plan for lavadelsmannen fra Mancha. Det er en bok jeg begynte på for lenge siden, men ga opp alle de meningsløse kampene han rotet seg inn i. Etter å ha tilbrakt tid med spanjoler, har jeg skjønt at dette er ei viktig bok for å forstå kulturen deres. Leseplanen er passe langsom, så langsom at jeg faktisk vurderer å smuglese litt. Kanskje jeg skal skaffe meg den på spansk også...




Til i dag skulle vi lese de fem første kapitlene. På den tiden har han lett fram en gammel rustning, reparert et visir, satt seg på et gammelt øk, og ridd ut i verden. Han har funnet opp en skjønn jomfru han skal ofre seg for, har han behandlet to horer som jomfruer, han har angrepet eseldrivere og blitt slått til ridder av en verdshuseier som morer seg over hans galskap. Don Quijotes egentlige navn er visstnok Quijada eller Quesada, sannsynligvis Quejana, som betyr en som klager. Vår helt er imidlertid slett ikke en som klager, heller tvert imot. Da han blir liggende urørlig etter å ha blitt overfalt av eseldrivere, begynner han å resitere ballader, helt til en nabo kommer og tar han med seg hjem. Hjemme har husfolk og venner vært bekymret for han og bestemmer seg for å brenne alle ridderbøkene hans.



Hele boka er en parodi på datidens ridderromaner, og de kan jeg ingenting om. Nysgjerrigheten er nok heller ikke stor nok til at jeg leter opp dem. Cervantes skriver at andre forfattere lar Don Quijote gå rett til vindmøllene med en gang, dette betyr vel at flere har skrevet om lavadelsmannen. Tror ikke jeg gidder å sjekke opp det heller.



Jeg vil heller bare fortsette å humre over denne halvgale mannen som tror at han skal redde verden fra urettferdighet. Så kan kanskje de andre samleserne opplyse meg litt. Man lærer jo i denne boken at det går galt hvis man forleser seg.

søndag 1. mai 2011

Å kjempe for vindmøller

Neste samlesingsprosjekt er Don Quijote de la Mancha. Han er Norge mest kjent for å kjempe mot vindmøller. Bokringen har vært på Jøa i helga og opplevd Olav Duuns rike. Fra Jøa ser man vindmølleparken på Hundhammeren godt. Blant diskusjonene kom derfor estetiske og miljøemessige aspekt ved vindmøller opp.

De fleste er enige om at vi trenger å bruke strøm i dette landet. Jeg er avhengig av varmt vann og varmt hus. Utover det kan jeg kanskje greie meg med stearinlys... PC-en må kanskje lades innimellom... Vaskemaskina mi er jeg glad i, og jeg må innrømme at oppvaskmaskina er en av min kjæreste eiendeler.

Miljøaktivistene dukker opp hver gang man finner en ny måte å utvinne elektrisk kraft på. Solceller er kanskje den beste for miljøet, kanskje trengs det litt større panel enn det denne hytta benytter.

Når det gjelder det estetiske aspektet, er det mange som hevder at vindmøllene er så stygge. Jeg er ikke enig, det er direkte vakkert å se lange, slanke master som står på rekke og rad i horisonten.

På 1800-tallet var det ingen som så at Norge var vakkert heller, folk tenkte ikke på utsikten, de la husene i le for vinden. Så kom engelskmennene på ferie, og kommenterte den vakre naturen. Først da begynte Tidemann, Gude og kompani å beskrive naturen med penslene sine, og dikterne skildret fjord, fjell og storm. Estetisk smak endrer seg, snart er vindmøller vakre og vi kan fortsette vårt bekvemmelige liv.

Så jeg finner mitt visir, pusser mitt sverd, sadler mitt øk, skriver en sonette til el principe azul, og går i kampen for vindmøller.