Himmelrike i Sør-Frankrike

Kontrasten er stor mellom helvetet Stefansson skildrer og det paradiset jeg leste boka i. Som i Johan Bojers "Siste viking", møter vi fiskere i åpne båter på værhardt hav. Arbeidsforholdene til de fattige islandske fiskerne for hundre år siden innebærer et direkte møte med døden. Jeg fullførte boka mens jeg var på yogaferie i Pyrineene. Et fantastisk sted godt egnet til rekreasjon. Et britisk ektepar driver et lite chatau, hun har yoga- og meditasjonsklassene, og han administrerer innkvartering, bringing og holder stedet vedlike. Veldig trivelige folk, og yogatimer tilpasset alle nivå.

Boka har to deler, der den første handler om livet på sjøen, og unge folks møte med døden. Det er et hardt, kaldt og farlig arbeid. Flere av personene i boka leser bøker eller samler på bøker. Det skrevne ord har en sentral stilling, både fordi språket som blir brukt er gjennomarbeidet og litterært, fordi bøker stadig blir nevnt og kanskje fordi litteraturen sto sterkt på Island allerede i vikingetida? Bland personene vi blir kjent med, er det en blind mann som vil bli lest for.

I andre del følger vi en unggutts leting etter meninga med livet - i beste Coehlo-stil. Han har mistet bestekompisen sin på sjøen, og vil egentlig bare gi opp. Han møter mange fine folk, og finner etterhvert en opprettholdelsesdrift.

Islendingene har en fantastisk navnetradisjon: Geirthrudur, Ragnheidur, Brynjolfur, Torfhildur - herlig!

Jeg har fortsatt ikke kommet meg til Island - det frister, men kanskje ikke en fisketur med åpen båt i vinterstorm....

Guiritana på plass i Cádiz

Endelig er guiritana på plass i sitt rette element. Mye av Andalucía er overbefolket av turister sommers tid. I Cádiz er de fleste av dem spansktalende, så man slippper å vasse i skandinaviske, britisk og tyske dialekter. Guiri = utlending, helst med lyserød hud og null spanskkunnskaper, -tana er et feminint suffiks, gitana = sigøynerkvinne, gaditana = kvinne fra Cádiz.

De fleste forbinder Andalucía med flamenco. Flamenco er en samlebetegnelse på flere danser/musikkformer. Alegría-en kommer fra Cádiz, ordet betyr glede, og musikken gjenspeiler lynnet til gaditanerne. I La Perla de Cádiz foregår det en alegría-konkurranse der de beste danserne fra Andalucía deltar.

I baren "El Márques de Cádiz" er det en mer improvisatorisk og folkelig kultur. Kankje vel så morsomt...

Om sommeren er det vel først og fremst strendene som lokker. Cádiz er omgitt av strender på alle kanter. Den minste er La Caleta. Den ligger i gammelbyen, og er omgitt av to slott, veldig hyggelig, men vannet er dessverre veldig skittent. Da jeg kom til Cádiz for å bo der, kom jeg direkte fra Havanna. Det er rett og slett samme by, det er akkurat som . Dette har de en sang om, og James Bond-filmen Die antother day er filmet der.

Følger man Campo del Sur (som på Cuba heter Malecón), kommer man til ei avskjermet strand som heter Playa de Santa María. Der er vannet renere, og når vinden står på (og det gjør den ofte i Cádiz, enten som levante eller poniente), er det ikke så store bølger der som på neste strand.

Søndags ettermiddag samles damerne om bingo - et fantastisk sosialantropologisk studium. De satser 20 pence hver runde, og bruker ord i stedet for tall. Guerra = 36 (pga borgerkrigen som startet i 1936), Santa Ana = 26 (hennes dager er 26. juli), Noche buena = 24 (den er vel logisk), den morsomste er 11: snørrenner. Etter Santa María kommer den fineste stranda, Playa Victoria. Sanda er hvit og stranda strekker seg nesten så langt øye rekker. Det er fin trening å vasse de 4 kilometrene tilbake til gammelbyen etter at man har svømt litt i enden av Playa Victoria. En av ordene man lærer raskt er chiringuito, som betyr strandbar. Her får man forfriskninger både på dagtid og nattestid. Av og til er det levende musikk der, og ikke sjelden blir det danset. Utenfor Playa Victoria er det en bymur som holdt franskmennene unna i 1812, og da begynner Playa de Cortadura. For gaditanere er langtvekkistan cortadura.

Skarpsindige lavadelsmenn i korkek (DQ bok 1 del 3)

Av og til må man ta pause fra galskapen, og pinsedagen er tilbrakt med hyggelig selskap på Stokkøya. Ei øy Sancho Panza sikkert ville ha satt pris på å få herredømme over. Blåskjellene på strandbaren er fantastiske og utsikten er ubetalelig.

Lammesteken lages av villsau, og DQ ville nok ha imøtegått denne flokken med løftet sverd, jeg nøyde meg med løftet kamera. Ser for meg at landskapet de går rundt og kjemper sine kamper i, ligner litt på dette.
Ukas leseøkt handler knapt om DQ, han ble forlatt med buksa nede, og går rundt og risser inn bedrøvelige dikt om sin skjønne jomfru. Fortellermåten til Cervantes er fornøyelig. Eller er det kanskje Cide Hamete Benengeli som forteller??

"Det er da like bra å la ham sitte der innhyllet i sine sukk og sine vers, for å
fortelle det som skjedde med Sancho Panza på hans sendeferd"

SP drar hjemover for å hente tre eselføll, og primærbehov tvinger han til å gjøre en stopp på vertshuset der han ble kastet opp og ned i forrige kapittel. Der møter han presten og barberen som sorterte DQs bøker tidlig i historien. De ler seg skakke av SPs beretning og bestemmer seg for å kle seg ut som jomfru i nød for å lokke DQ med seg hjem. Presten kler seg først ut som dame, men finner ut at det ikke sømmer seg for en prest, så barberen må ta den støyten. De tre går tilbake for å lete opp DQ, SP tar den siste biten alene mens de andre gjemmer seg. Mens de venter møter de del gale Cardenio, og får høre resten av hans ulykkelige historie. Den innbefatter en skjønn dame som må gifte seg til penger mot sin vilje, og hun planlegger å bruke dolk. Et par likhetstrekk med den samtidige Shakespeare her, Shakespeare driver også med forvekslingskomedier. Hvem påvirker hvem? Hva var vanlig i samtiden?

På Stokkøya var vi inne i ei hule som i følge et infoskilt var der allerede før den siste istida. Hula er nå blitt en festplass. Cardenio bodde i en hule, trodde jeg - inntil jeg leste ordet korkek en gang til: kor-kek (hva i all verden er det??) eller kork-ek . Han bodde altså i noe som lignet et Pippi-tre.

Cervantes får volum på dette verket sitt gjennom å flette inn stadig nye historier inne i historien. Leseren blir narret til å lese videre gjennom at det stadig vekk blir fortalt halve historier. Del 3 ender før forkledningsplanen er gjennomført - så her er det bare å henge på videre.

Kua ler på flere språk

Fem dager i Brüssel med ti språklærere som tilsammen snakker en god del språk.
Jeg har aldri lært fransk, har bare snappet opp noen halvfine setninger her og der. En av dem er Il pleut comme vache qui pisse - som tilsvarer It´s raining cats and dogs, med den forskjellen at det handler om kyr som tisser istedet for katter og hunder. Det viser seg at Brüssels viktigste monument "Manneken pis" nettopp handler om å late vannet. Folk strømmer til for å fotografere selv om det regner, slik at jeg får bruk for fransken min.

Oslo har sinnataggen, København har Havfruen og Brüssel har altså en liten gutt som tisser utenfor et hushjørnet. Statuen er fra 1600-tallet og for noen år siden fikk Manneken en lillesøster, Janneken.
Helt siden 1700-tallet har Manneken mottatt klær fra ulike hold, og mer enn 600 drakter har fått sitt eget museum. Sjarmerende idé.

Målet med turen var å se på språkenes stilling i Europa, og folk fra EU-kommisjonen kom og fortalte oss om viktigheten av å snakke minst tre språk. Dette så vi i praksis, da denne byen med alle disse utlendingene, har all informasjon på to språk: fransk og nederlandsk.

Ikke kan man betale billetter på undergrunnen med sedler, og ikke kan man bruke kort. Og ikke for man informasjon om dette på engelsk. Dermed fortsatte jeg franskkurset mitt omgitt av fransklærere som jeg var.

Setninga "Jeg snakker ikke fransk" ble raskt erstattet med det faste uttrykket "Jeg snakker fransk som ei spansk ku", ettersom jeg allerede hadde "ku" i ordforrådet. Faren med å si slikt er at man inviterer til en dialog, som man ikke skjønner et kvidder av fortsettelsen på. Resepsjonisten repliserte med at jeg ikke er ei ku, men ei madame - fikk jeg omsider oversatt etter at frankofilene hadde ledd fra seg.

Til frokost fikk vi osten "La vache qui rit" - kua som ler, og fransklærerne lette videre i sitt uttrykkslager, og fant vachement bien - kulig bra.

Her er derfor en åpning til dialog som får mottakeren til å dra på smilebandet: "Je parle francais comme une vache espagnole qui rit - vachement bien". Hvilket i følge mine mer eller mindre kilder betyr "Jeg snakker fransk som ei fransk ku som smiler - kulig bra". Dette gir mye større suksess enn "Jeg snakker ikke fransk".

Ellers kan berettes at belgisk øl lever opp til sitt rykte. Valfene er utrolig søte. Blåskjellene er fortreffelige, om pommes frites passer til er det delte meninger om.

Yogatur til Barcelona

Barcelona er byen som har alt. Strand, fantastisk arkitektur, musikk og dans i alle sjangere, shoppingmuligheter, folkeliv, hyggelige kaféer, gode restauranter. Etter noen kunst- og musikkturer dit, var det yoga og mat som var denne turens fokus. Det høres kanskje absurd ut å dra til en storby for å gå på yoga, men det var virkelig en fatastisk kombinasjon. Barcelona er den byen i Spania med flest yogastudioer. Vi fant et fantastisk studio - Mandiram, like ved Plaza Catalunya. Den andre dagen i storbyen brøt vi oss opp til yoga kl 08, og trodde at vi skulle gå å legge oss etterpå...
...stinne av energi, gikk turen i stedet til stranda - til klar himmel og februarsol. Av turistgjøremål, gjorde jeg bare to ting. Sist sommer leste jeg Havets katedral, og et gjensyn med Santa Maria del Mar, var derfor veldig morsomt. Helt utrolig at de bygde denne kirka i løpet av 55 år med handkraft på 1300-tallet. Ei venninne hadde med boka som lydboka, og lyttet til den mens hun var inne i kirkerommet - en magisk opplevelse! Barcelona hadde ikke vært den byen den er, hvis det ikke hadde vært for arkitekten Gaudí. Vi bodde rett ved Casa Milá, og dermed ikke langt fra Casa Batlló. Det anbefales på sterkeste å ta en tur innom begge to, spesielt øverste etasje av Casa Milá, taket er også besnærende. Denne gangen var jeg altså ikke innom noen av dem. Parc Güell derimot er et flott sted å spise lunsj på, her har Gaudí boltret seg med Hans og Grete-hus.Og det er et yrende folkeliv der.
Av kunst/arkitekturopplevelser må man bare innom La sagrada Familia, og Picasso-museet er fint. Det kommer an på museumskondisjonen - her er det mye å ta av. Denne gangen ble det mest yogaog strand...

På matfronten gikk det mye i sushi - yum :) Kan ellers anbefale den lille familiebedriften Mesón Jesús på Plaza del Pi i det gotiske kvarteret og en bitteliten anonym restaurant med fantastisk mat: Bodega Vasconia. I El Born var vi på Champañería. Det var tross alt ikke bare yoga og sushi på denne turen...

Søstertur til Riga

To par søstre på langhelg i Riga, litt kultur, en del SPA, mye god mat og trivelig selskap.

Den første kvelden var vi innom et deilig sjokoladested før vi gikk i nasjonaloperaen for å se Anna Karenina som ballett. Emil Gustavs sjokolade ble oppsøkt flere ganger..

Den andre kvelden tilbrakte vi på gourmetrestauranten Pinot.

Vi bestilte 4 retter...

....og fikk 6....
Kelnerne var hyggelige og maten fantastisk. Kokken har visstnok jobbet på en Michelinrestaurant.

...og prisen var det ingenting å si på, 6 retter og masse vin for 600 kroner pr stk.

Latteren sitter løst når fire damer leker med språk - kake heter på kuka på latvisk. Så da har vi Napoleons-k..., fyrste-k..., sjokolade-k..., prinsesse-k..., tårn-k..., bløt-k..., skuff-k..., og for ikke å glemme welsh-kringle - verdens beste k...


...denne er også litt fin:

En deilig ting å gjøre i Riga, er å gå på SPA. Vi hadde ikke bestilt på forhand, men det gikk bra å bestille da vi kom fram. Disse papirstringtrusene man får tildelt frambringer et par latterkuler :D
Etter behandling er det nødvendig å drikke vann.

Spørsmålet er om disse vannmuggene var en god idé å ha i seg, for alle fire gikk ned for telling siste kvelden - noen bakterier ville ut alle veier.... Tips: ta med egne vannflasker!

Ballett med Anna Karenina i Riga

Søsterturens kulturelle innslag var ballett i Nasjonaloperaen. Noen av oss hadde lest romanen på forhånd, alle hadde sett Greta Garborgs versjon fra 1935 - et studie i seg selv. Vi merker oss navnet på koreografen Boriss Eifmans og overgir oss til kunstarten der hele kroppen benyttes til å uttrykke følelser.

Noen uttrykk lar seg overføre til bevegelser: å gå rundt seg selv, ha føttene godt plantet på jorda, evt det motsatte som er å miste fotfestet, bære byrdene på sine skuldre. Bunnløs fortvilelse, galskap, og ikke minst DEN STORE KJÆRLIGHETEN lar seg uttrykke gjennom dans. Scenografien var fantastisk. Toget var en gjennomgangsrekvisitt, flott koreografert i siste scene, før Anna kaster seg foran toget. Hele balletten begynte med at sønnen Sergej lekte med et togbane - tydelig frampeik, rett før pause sto Anna inne i denne togbanen med snø dalende, og en belysning som gjorde at det så ut som om hun sto inne i en sånn kule med snøkrystaller - en slik man må vende på. Anna innesperret i et kaldt samfunn...

Boriss Eifmans hadde satt sammen forskjellig musikk av Tsjaikovskij - det siste var kjærlighetstemaet fra Romeo og Julie. - En annen stor kjærlighetshistorie som ender med selvmord...

Å gå på ballett i storbyer anbefales på det sterkeste, det kan lønne seg å sette seg godt inn i historien på forhand - da får man mye mer ut av det, og søstrene hadde mye å snakke om etterpå :)

Litterære Dublin

Før jeg dro til Dublin, begynte jeg å lese en del bøker for å lære noe om mentalitet, kultur, historie og samfunn. Det er en veldig god måte å forberede en reise på, og jeg skulle ønske at jeg hadde tid til å lese flere bøker før avreise. Jeg rakk James Joyces Dublinere og Roddy Doyles Paddy Clarke Ha ha ha og hadde begynt på Doyles 57% irsk. De to førstnevnte er fine fordi de sier noe om Irland i fortida: Joyce rett før frigjøringsopptøyene i 1916, og Doyles bok er en oppvekstsroman fra arbeiderklassen på 60-tallet. Skal jeg anbefale bare én roman for å sette seg inn i dagens Irland, må det bli 57% irsk. Det er en humoristisk roman om nasjonal identitet, innvandring, multikulturelt samfunn, fordommer og båssetting.

I Writers museum gikk det opp for meg at Irland har fostrert mange flere berømte forfattere enn jeg var klar over. Irland har mottatt hele fire nobelpriser i litteratur. Verken James Joyce eller Oscar Wilde rakk å få den, men Yeats mottok den i 1923 for sin poesi og Shaw bare to år senere. Dramatikeren Samuel Beckett fikk den i 1969 og Seamus Heaney var sist ute i 1995.

Jonathan Swift (Gullivers reiser) og Berhard Shaw (Pigmalion - My Fair Lady) var irske og Dracula kommer fra Irland. Felles for forbausende mange av disse forfatterne var at de forlot landet i ung alder, men sluttet aldri å skrive om det. Flere tok seg en tur tilbake i ny og ned for å bli skuffet over tingenes tilstand.

Den viktigste romanen om Dublin er selvfølgelig Ulysses, det er en bok mange har begynt på, og jeg har ingen ambisjon om å være blant dem. For interesserte er det flere måter å følge denne romanen på. Det beste er å dra til byen på Bloomsday, men ellers i året er det mulig å følge fotsporene til Leopold Bloom.
Flere av de andre forfatterne har egne museum eller sentre, så Dublin er et velegnet reisemål for leseringer. Det er også perfekt å ta med ei bok på en av de mange irske pubene.

Dublin oktober 2010

Det er flott å bli møtt med norsk/irsk flagg og entusiastisk tilrop.
Først om fremst er Dublin en musikk- og litteraturby, så viktig at de er viet egne sider.
Dagens lærdom om Irland: irene er veldig vennlige, vikingene kom allerede pa 700-tallet, Oscar Wilde sa "Woman are ment to be loved, not understood", han ga sannsynligvis opp og skiftet fil da dette gikk opp for han.
De brukte 5 million euro for å bygge et høyt spir midt i sentrum til millenium. Det kalles the Ghetto Stiletto på folkemunne. Dette og mere til ble formidlet på reisens første turistaktivitet. Den grønne bussen med levende guiding. Å ta slike busser er en god måte a møte en storby på, man får geografisk overblikk og en viss idé om hvilke ting man bør få meg seg i løpet av oppholdet.



Av historiske hendelser blir man raskt klar over at det var et stort uavhengighetsopprør i 1916. Irland har vært okkupert av vikinger og senere briter, og trangen til nasjonal identitet er stor. Det er mange likhetstrekk mellom irer og nordmenn i så måte. Og jeg kjenner på denne identitetsfølelesen når jeg blir overrasket over at irene ikke er vet at Ibsen var norsk og at nobels fredspris tildeles i Norge. Ikke kan de stave Oslo heller....



















På Abbey Theater setter de for tiden opp Ibsen, vi gikk for å se John Gabriel Borkman. Ibsen pleier å ha universelle tema, og stykket om bankmannens fall og de involvertes kamp for å holde motet og æren oppe, blir dagsaktuelt med Irlands økonomiske situasjon.

Min venninne bor i nærheten av Phoenix Park, den største parken i en storby. Den er enorm, og rommer bl.a. en zoologisk hage, presidentboligen og USAs ambassade. Det er et stort rekreasjonsområde hvor folk slapper av eller trener. En av de kulturelle aspektene som har preget dette landet i flere århundre, er katolisismen. Den har innflytelse på mange ting, og man kan lure på hvordan det var mulig å samle en tredejdel av befolkningen (nesten 1,5 million folk!) i denne parken, da paven kom på besøk i 1979. Er det kun et spørsmål om tro? Er det et ønske om å være til stede der det skjer? Eller er det rett og slett hjernevasking?

I fengselet fikk vi en times omvisning av en guide som kunne veldig mye om irsk historie. Fengselet har hatt en sentral plass under flere historiske epoker. Blant annet var det flere som begikk små lovbrudd under "The fammin" / hungersnøden paa 1840-tallet. Utenfor fengselet døde folk av sult, mens innenfor fikk fangene mat. Fengselet har vært åsted for flere henrettelser, bl.a. henrettelsen av politiske fanger etter opprøret i 1916. Omvisningen var interessant, men det er lurt å sette seg inn i noen av de sentrale historiske hendelsene på forhand, ellers er det lett å falle av, her var det mye info...

Dublinia viser vikingenes 300 år lange okkupasjon, og Dublin i middelalderen på en veldig pedagogisk måte. Her lærer man om yrket, deres arbeidsmetoder, forhold til oppdragsgivere og presse, og selvfølgelig om funnene de gjør, og hvordan de utvikler teorier rundt funnene. Et flott musem som man kan bruke så mye tid man vil på.

Ellers har vi spist på mange ulike puber, og det mest fasjonable måltidet ble inntatt på U2s Clarence hotel. Deilige og dyre tre retter.