søndag 26. september 2010

Paddy Clarke Ha ha ha - Roddy Doyle

Høstferien går i år til Dublin, derfor står irsk litteratur i sentrum i en måneds tid.
Indian summer fortsetter her, og det er umulig å sitte inne med forberedelse til undervisning, her må verandaen inntas med bok og latte.
Roddy Doyle har skrevet en oppvekstroman med familievold og gruppepress som bakteppe. Vi møter tiåringen Patrick "Paddy" Clarke som er eldst av fire søsken, broren Francis "Sinbad" er bare et par år yngre. De tilhører en guttegjeng som gjør ugagn som gutter flest i den alderen. Lovene mellom guttene er i høyeste grad uskrevne - når de støtter hverandre og når de backer opp hverandre er meget uklart. Det er flere brødrepar i gjengen, og det også uforutsigbart når man skal forsvare lillebror, og når det er ok å plage ham. De går på en katolsk gutteskole, der fysisk avstraffing enda gjelder. Langt uti boka får vi konkrete hint om hvor vi befinner oss tidsmessig, da "gorillaen" i Vietnamkrigen omtales på nyhetene.
Paddy er en smart gutt, som ofte scorer høyt i ukas rettskrivingstest - denne testen avgjør neste ukes plassering i klasserommet. Han leser mye - og tenker mye.

Flere av guttene har problemer hjemme; to har ingen mor, en har en far som drikker, og i Clarkes heim avsløres det etterhvert at far slår mor. Som eldstemann må Paddy holde motet oppe, dette medfører søvnløshet og en konstant redsel. Han prøver etter beste evne å hindre foreldrene i å krangle. Farens uberegnelige lynne blant annet i måten å lære sønnen å sykle.

Beskrivelsen av den utryggheten brødrene føler ligger mellom linjene, slik gutter ofte skjuler sånt. Boka har ingen kapitler, det er så vidt det er avsnitt i den, så det kan være vanskelig å følge tråden i starten. Det er mye dialog, og det meste avsløres i disse dialogene. Setningen er korte, og gjenspeiler en tiårings syn på verden. Andre bøker jeg har lest med samme problematikk er Tore Renbergs Kompani Orheim og Carl-Frode Tillers Skråninga. Alle tre behandliger tematikken innsiktsfullt.

Temaet er allmenngyldig, men i denne boka blandes katolisismen inn i det hele. Jeg var ute etter å lære mer om Irland, og mener at selv om temaet er universelt, er den stinn av detaljer som hører dette landet til. Handlingen er lagt til Barrytown, en fiktiv arbeiderbydel i Dublin. Samme bydel er åsted for triologien The Commitments, The Snapper og The Van av samme forfatter. Alle tre bøkene er filmet, så å ser disse det blir ett av prosjektene mine framover.

lørdag 25. september 2010

Indian summer

O herrlige septemberdag!
På slike dager frister det med båt. Hvis det noen gang skal bli båt på meg, skal det være mulig å ligge frampå, og motoren må være innebygd, slik at man enkelt kan klatre opp fra vannet. Utover det er det fint om det ikke kreves noe vedlikehold - det var rett og slett hele kravlisten...
Det er sjelden man ser tre slike båter på en gang her - et vakkert syn!

Mens båteierne inntok fjorden, gikk flere av oss på åpning på Nils Aas´ Kunstversted og deretter
på kafé. Av og til føler man seg riktig urban på slike steder. Å ta med en 8-åring på kunstutstillingsåpning er veldig hyggelig. Selv scorer jeg minus på IQ-tester der den visuelle intelligensen måles, men her legges det merke til detaljer, og humres over bildene. Det er heller ikke å forakte med et par saltstenger og mozell...

Noe grønt på verandaen

Noe grønt er observert på verandaen, og når en av mine handymenn kommer innom og sier at dette er sopp, er det nok på tide å vekke tiltakslysten igjen.


Så dagen startet med innkjøp av soppdrepende middel.



Deretter var 8-åringen penselhandtlanger, mens jeg beviste manglende høydeskrekk.
Det er lørdag, jobben legges helt bort, og det grønne på verandaen nå er et stadig større teppe!

søndag 12. september 2010

Ansvarsfraskrivelse?

Da har e-kaillan kommet tilbake, etter at de forlot oss alle rett etter klekkinga i mai. Nå er avkommet blitt selvstendige, så da finner fedrene det passende å dukke opp igjen. Med lupe går det an å se et par eksempler ute i vannet...

Ansvarsfraskrivelse er et fint ord, og den første s-en her kalles fugeformativ, på norsk kan a-er, e-er og s-er binde sammen ord: innafor, julenek, ansvarsfølelse eller ansvarsfraskrivelse.

Fuge betyr flukt, og dermed har vi rykket tilbake til start: e-kaillan flykter fra ansvaret.

Jeg feiret herved e-kaillans tilbakevending med den største fugen av dem alle. Opphavsmannen hørte aldri dette, og det er kanskje noe av det han vil uttrykke?

Fra en bejaende livsnyter fikk jeg tips om kombinasjonen av rødvin og mokkasjokolade i går - han hadde sogar sjokolade i rødvinssausen. Det er så mye kreft på alle kanter at jeg i et snev av hypokonderi har sjekket hvilket kosthold som er forebyggende. Blant gulrøtter, brokkoli, blomkål og tomat har jeg funnet kokesjokolade, kaffe og rødvin. Så det har jeg proppet i meg siden skolestart. Nå da It´s Learning ligger nede, ble det helt umulig å jobbe i helga, strikkinga går sakte framover, mens sjokoladeinntaket øker proposjonalt. Vinen fortæres og jeg sitter i verandakroken og anser e-kaillans tilbakevending som et tegn på bedre tider. Ellers får ha importering av keiserpingviner som styresak i borettslaget :D






lørdag 11. september 2010

Nybyggerne - Vilhelm Moberg

Den tredje boken i Vilhelm Mobergs store verk om utvandringen fra Sverige til USA på 1850-tallet er som de andre todelt. I den første møter vi Kristina og Karl Oskar harde arbeide og langsomme framgang til en slags velstand, og i den andre følger vi Karl Oskars drømmende brors lange vandring vestover til gullet i California - en lang og strabasiøs tur han legger ut på sammen med sin uatskillelige venn Arvid.

Det er så mye tiltakslyst i den første boka, at jeg har kombinert lesinga med et beiseprosjekt som har blitt utsatt i hele sommer. Verandaen fikk tre nye bord som følge av en meget uforsiktig bruk av engangsgrill - det skulle ha vært forbudt å lage/selge slike...

Den første av de to bøkene begynner med at Karl Oskar det fjerde året hører øksehugg i nærheten, og etterhvert kommer en hel kolonni av svensker og bryter opp nabotomter. At de endelig får naboer trekker Kristina ut av ensomheten. Hun har knapt truffet andre mennesker, og er dermed ikke stø i engelsk, så hun er glad for at det er folk med hennes eget morsmål som slår seg ned i nærheten. Hennes situasjon er lett å sammenligne med dagens innvandrerkvinner, dette gjelder også det store antallet graviditeter. Nybyggerne lager seg et samfunn med skolestue og planlegger kirke.
Religionen hadde en stor plass i livene hos mange på den tida, både i Sverige og i Minnesota var det folk som sluttet seg til religiøse sekter. Kristina og Karl Oskar prøver å leve som gode lutheranere, og da det nye naboparet tropper opp i svart på en søndag og sier at de må ta avstand fra Ulrika som har blitt baptist, står ekteparet sammen om å drive de fordømmende menneskene på dør. Kristina tenker mye på sitt forhold til Gud og ABBA-guttene beskriver dette forholdet i Du måste finnas. Veldig dramatisk intro på denne låta, med akkordprogresjoner typisk for musikalsjangeren. Den akkorden som kommer etter første setning, har trekk til resitativ fra operahistorien. Åpningen minner også om Chess.

Jeg likte denne tredje boka bedre enn de to foregående fordi Moberg nå går mer inn i refleksjonene hovedpersonene gjør seg. Hva er den egentlige grunnen til at de reiste? Har de oppnådd det de drømte om? Hvordan takler de den totale atskillelsen fra hjemlandet og sine kjære der? For å komme drømmeren Robert nærmere på livet, lar Moberg hans vonde øre fortelle han/oss hans innerste tanker:
"For alt på det tidspunktet visste du at du ikke hadde dradd av sted for å finne gull. Det var ikke det ærend du var ute i. Du dro av sted for å bli kvitt alt som het en husbond, men du visste ikke hva du søkte i stedet... Noe du hadde hørt i en sang?"
Tar du livsløgnen fra mennesket... - sa en annen forfatter.

Denne andre delen av Nybyggerne er skrevet i retroperspektiv, i Ibsens ånd får vi et møte mellom to brødre i starten av boka - de har ikke møtt hverandre på fire år. Den reelle tida i boka er på ca en uke, og det som har skjedd med drømmeren avsløres sakte, men sikkert i løpet av boka. De fleste elementene fra de klassiske greske tragediene er med. ABBA-guttene beskriver jakten på gullet. Guldet blev til sand er en av de mest kjente sangene fra musikalen deres. I boka møter vi menneskets råskap og hensynsløshet i møte leting etter lettjent rikdom. Villkattpenger, gulfeber, forgiftet vann og prester som avbryter begravelser da de ser en gullklump i grava er noen av ingrediensene. Framfor alt er boka full av visdomsord og menneskekjennskap, og undertittelen "Gull og vann" henspeiler på at til syvende og sist er det vannet som er uunnværlig.

Kristinas hverdag er preget av handarbeid - ikke som hobby, men for å skaffe familien klær og andre nødvendige tekstiler. Jeg har hatt overnattingsbesøk i helga av en noe over gjennomsnittet tiltakslystig dame. Hun var på vei til bunadskurs, da ambisjonen ikke er mindre en TO mannsbunader i løpet av vinteren, jeg gjentar: to bunader! Strikkeprosjektet vårt går stadig framover, og av en eller annen grunn har jeg fortsatt forspranget, men jeg skjønner at jeg må stå på for å holde det. Mistenker at jeg blir utsatt for det samme trikset som femårige ludospillere opplever...

tirsdag 7. september 2010

Verandaveggen

Omsider dukket Byggmester Kolstad opp for å ordne opp den estetisk utformingen av verandaveggen min (og flere andre vegger i boligkomplekset). Det tok dem atskillige måneder å rette opp skaden, og når man plusser på alle årene (nesten seks!) det tok før de i det hele tatt kom for å gjøre noe med skjøtene, er det helt utrolig at de kan gå med hodene løftet i det firmaet. De kom på høstens fineste dag, noe som medførte at middagen ble fortært hos naboen - det gikk ikke an å spise i den malingslukta. Så jeg troppet opp med egen mat på egen tallerken... Hyggelig selskap, og veggen ble mye finere :-)

Det som imidlertid er helt fantastisk, er at det fortsatt er to bord som har skjøten feil vei.


Her kommer fagfolk gang på gang for å rette opp skaden, og vi har til slutt brukt advokat for å få dem til å sluttføre arbeidet. Og likevel står skjøtene åpne for regn- og sjøvann - veggen er sørvestvendt, og dermed meget utsatt for fuktighet. Man sier at æresbegrepet er på vei ut av det norske samfunn, men det får da være grenser. Det må koste dyrt å være så æresløs. Skjøten er nymalt og fin, men det hjelper lite når vannet følger tyngdekraften...


Nok om Kolstad for denne gang, fortsettelse følger....

Det var kanskje ikke så mange sammenhengende soldager i sommer, men nå etter at september er godt i gang. Trærne på andre sida begynner å få høstfarger - det vises ikke så godt som jeg håpet på. Det finnes knapt noe bedre enn kombinasjonen av en varm veranda der man fortsatt kan ta av klærne, og de vakre fargene som gradvis omgir oss nå om dagen.

Skolestarten har medført at antall leste sider pr uke har sunket betraktelig, antall strikkede masker øker imidlertid stadig, tiden vil vise om jeg greier å beholde mitt lille forsprang. Sannheten er vel at min kjære medstrikker har rukket et stort antall andre plagg i mellomtida. Prosjektet er herved avslørt som "hvordan gi guiritana selvtillit på noe hun ikke kan". Det forunderlig er at jeg storkoser meg med prosjektet. Handleddene sier innimellom i fra om at det å gå fra pc til strikking til bratsj til strikking og tilbake til pc igjen, muligens ikke er så god idé...