
Gjennom dette møtet blir vi på en var måte stilt overfor eksistensielle spørsmål.
Hvem skal si til en kreftsyk at alt håp er ute?
Har vi rett til å ta fra vedkommede troen på at det fortsatt kan finnes en kur?
Nyter vi de gode dagene?
Hva er viktig i livet, egentlig?
Nicola har ingen egen familie, og dette trykker nok på en knapp hos mange lesere som har valgt å ikke få barn, og ikke minst alle de som ikke kan få barn. Får man barn for å sikre seg at noen tar vare på en når man blir syk? Hva da med alle dem som har fått barn som ikke stiller opp?

Ordet palliativ er skremmende, og Nicola nekter Helen å ta kontakt med fagfolk. Det kan man jo også forstå.
Garner beskriver strevet med å ha henne i hus, minnene de deler, omsorgen er til stedet hele veien.
Enkelt er det ikke, og et romanen tar opp et vanskeslig tema med stor innsikt og varme.
Og guiritana? Guiritana nyter høstferien ettertenksomt på en fortausrestaurant med utsikt til stranda i guiritanaland, gir noen elever tilbakemelding innimellom, tar noen flamencoklasser, henger i bar med gaditanere som ikke har fått lønn på et halvt år, og ser på to mannfolk som bygger sandslott dag etter dag. Sånn gå no dagan...