søndag 15. juli 2012

På direkten - en moderne heksejakt

 
Sommerens krim har handling i det hektiske medialivet i Oslo. Vi får et innblikk i karakteren intrigene bak heksejakten som media har utviklet de siste 10 åra. Alle sakene skal publiseres så raskt at journalister baserer seg mer på hva andre journalister har funnet ut, enn å trippelsjekke fakta selv. Dette er en virkelighet vi alle møter daglig. Når det gjelder samarbeidet mellom politi og media, er dette helt nødvendig - media sprer informasjon som fører til flere tips. Imidlertid ser vi stadig at politi lekker som ei sil, og offentligheten får detaljer som kan hemme etterforskning. Remen har selv bakgrunn som journalist og kjenner disse problemstillingene fra innsiden. Hun har visstnok brukt tre år på å skrive boka,  den enda ble mer dagsaktuell etter fjorårets store hendelse, og hun henviser til saken i ei bisetning. Nyhetsreporteren Maria dør på ei direktesendt sending, og mediahusets egne blir mistenkt. Kolleger får kjenne på hvordan det er å være på den andre siden i nyhetsbildet. Etterhvert viser det seg at mange av aktørene snakker fransk, og alle veier fører til Sør-Frankrike, der Remen har skrevet store deler av boka.

Her er det bare å finne fram litt fransk ost og vin, og la seg rive med.


lørdag 14. juli 2012

Jeg var aldri førstedame

Her er en forfatter jeg definitivt skal lese mer av. Wendy Guerra bor på Cuba, og får utgitt bøkene sine i Barcelona og Paris. De er selvfølgelig forbudt på Cuba, eller "dessverre" er et mer dekkende adverb. Ytringsfrihet er basen for et demokrati, og Fidel Castros største feilgrep var å unngå frie valg, etterfulgt av fengsling av folk som mener noe annet enn han. Sånt blir det vanligvis bråk av etter ei tid, men cubanerne må være verdens mest tålmodige folk, så de spiller og danser salsa. ...og noen skriver bøker.... Wendy Guerra er født i 1970, og tilhører en generasjon som bare delvis forstår foreldrenes revolusjon. Jeg har snakket med 20-åringer der, og de forstår den ikke i det hele tatt - de har internett og vil ut, om de så må gifte seg med sitt eget søskenbarn for å greie det. Guerra kunne også ha valgt å dra, men hun ble. Og hun skriver bøker. At hun ikke har havnet i fengsel er et under. I "Jeg var aldri førstedame" har hun latt protagonisten få et navn som ligner på sitt eget: Nadia Guerra. Guerra betyr "krig", og Nadia ligner veldig på "nadie" som betyr "ingen". Dette gjør hun til et poeng underveis.
Mora til Nadia har forlatt henne og landet da hun var liten, og boka begynner med at hun leter etter henne. Hun anklager foreldrene for situasjonen cubanerne lever under, ikke bare foreldrene, men hele den generasjonen.
På sin vei til mora, har Nadie ei liste over elskerne til mora, i håp om at de kan lede henne riktig vei. Gjennom å forføre dem, håper hun å få dem i tale. Da tar hun ikke med i betraktningen at farskapet var litt uklart, så her er det duket for litt Elektra og Ødipus.
Omsider finner hun sin mor, i Russland. Hun er nedsnødd av Alzheimer og kan knapt gjøre rede for seg selv. På mange vis blir moras glemskhet bilde på samfunnsforholdene i hjemlandet.

For meg var bekjentskapet med Julia Sanchez det sterkeste. Det er ei dame jeg vet lite om, hun var Fidels sekretær og nære venn. Hun deltok i revolusjonen, og det ser ut til å at hun har hatt stor innflytelse på Fidels beslutninger. Hun døde i 1980, og det var nok en tragedie for innbyggerne.

Wendy Guerra er en sterk cubansk stemme, og jeg gleder meg til å lese mer av henne.



 

fredag 13. juli 2012

Himmelrike i Sør-Frankrike



Kontrasten er stor mellom helvetet Stefansson skildrer og det paradiset jeg leste boka i. Som i Johan Bojers "Siste viking", møter vi fiskere i åpne båter på værhardt hav. Arbeidsforholdene til de fattige islandske fiskerne for hundre år siden innebærer et direkte møte med døden. Jeg fullførte boka mens jeg var på yogaferie i Pyrineene. Et fantastisk sted godt egnet til rekreasjon. Et britisk ektepar driver et lite chatau, hun har yoga- og meditasjonsklassene, og han administrerer innkvartering, bringing og holder stedet vedlike. Veldig trivelige folk, og yogatimer tilpasset alle nivå.
Boka har to deler, der den første handler om livet på sjøen, og unge folks møte med døden. Det er et hardt, kaldt og farlig arbeid. Flere av personene i boka leser bøker eller samler på bøker. Det skrevne ord har en sentral stilling, både fordi språket som blir brukt er gjennomarbeidet og litterært, fordi bøker stadig blir nevnt og kanskje fordi litteraturen sto sterkt på Island allerede i vikingetida? Bland personene vi blir kjent med, er det en blind mann som vil bli lest for.

I andre del følger vi en unggutts leting etter meninga med livet - i beste Coehlo-stil. Han har mistet bestekompisen sin på sjøen, og vil egentlig bare gi opp. Han møter mange fine folk, og finner etterhvert en opprettholdelsesdrift.
Islendingene har en fantastisk navnetradisjon: Geirthrudur, Ragnheidur, Brynjolfur, Torfhildur - herlig!

Jeg har fortsatt ikke kommet meg til Island - det frister, men kanskje ikke en fisketur med åpen båt i vinterstorm....