torsdag 13. oktober 2011

De virkelige jomfruene i nød

Etter å ha levd med don Quijote hver søndag i et halvt år, var jeg usikker på om jeg hadde fått min dose med jomfruer i nød. Terje Bjørangers bok "Den tredje søsteren" viser en helt annen virkelighet. Mens don Quijote rir virkelighetsfjernt rundt og vrøvler om gunstbevisninger og jomfruer som han skal komme til unnsetning, pakker Bjøranger inn en grusom virkelighet inn i en krimramme på en oppsiksvekkende måte. Dvs selve krimgåten er tradisjonell nok, to drepte, et politikammer, få mulige gjerningsmenn og ikke minst en nysgjerrig journalist med todagersskjegg, singel og med en voksen datter. Alle de klassiske ingrediensene for en krim.

Det som gjør denne annerledes, er den inngående innsikten Bjøranger sitter på når det gjelder æresdrap og tvangsekteskap i oslomiljøet. Det finnes mange unge jenter som er redde for å bli sendt til hjemlandet når de nærmer seg gifteferdig alder. Og da er ikke giftealder ca 35 år, slik det begynner å bli i resten av Norge... Dette er en hverdag som lærere, sosialarbeidere, helsesøstre, politi, UDI-ansatte, krisesentre og barnevernsarbeidere kjenner godt til. Bjøranger har selv bakgrunn fra UDI, og har reist i de områdene i Pakistan hvor ære-tradisjonene er på det sterkeste. Han har inngående kjennskap til det han skriver om, og det gjør det rett og slett til skremmende lesing. Det må være et utrolig sjokk for disse jentene å bli flyttet fra mer eller mindre trygge Norge til burkaland for å bli gift med en analfabet fetter.

Og verandaen? For tiden er jeg i Nürnberg, sola skinner, hagedvergene lokker. Jeg er heldigvis ei fri, selvstendig, norsk kvinne som kan reise hvor jeg vil stort sett når jeg vil. I Nürnberg konstaterer jeg at det har gått bedre med deres prosess enn med Josef K.s. De lurer bare litt på hvorfor de skal være de eneste som skal redde de late grekerne.

torsdag 6. oktober 2011

Emil og Neikob

"Svarte sekunder" er en krim der gåten om hvem som er gjerningsmannen ikke er det viktigste. Her er det noen fine personskildringer og Karin Fossum viser psykologisk innsikt. Hun skildrer en ekte Neikob: Emil Johannes er en enkel mann som ingen har hørt si noe annet enn "nei". De som omgås han må derfor formulere finurlige spørsmål, akkurat slik Jakob gjør med sin venn: "Du sier vel ikke nei til en tur?" Vi møter to mødre som gjør hva som helst for sine sønner. Sejer har noen viser noen meget alternative forhørsmetoder, og hele veien ser vi hvilken respekt Skarre og Sejer behandler de involverte med. Mer kan man vel ikke si om en krim uten å røpe for mye.... Jeg begynner faktisk å like Karin Fossum :)



onsdag 5. oktober 2011

David Copperfield

Vin, mat og leseglade damer. Denne gangen la bokelskere.no og kanonsamlingen "1001 bøker du bør lese før du dør" premissene for bokvalget. David Copperfield regnes gjerne som en ungdomsroman. Det er en roman med mange lag. Freud var visstnok veldig glad i den, så noen psykologiske aspekt har den nok. På mange måter er den lettlest, personene er enten gode eller onde. Samtidig er det en utviklingsroman, David selv utvikler seg fra en fattig, foreldreløs gutt til en selvstendig arbeidstaker og forfatter.
Charles Dickens har det morsomt med navn her. Dette er visstnok den mest selvbiografiske av alle romanene hans, initialene er omvendt; CD -> DC. Stefaren til David heter Murdstone, og han lever definitivt opp til navnet sitt. Søstra hans derimot, endrer seg med åra. Ms Murdstone behandler David ille mens han er ung, men da hun senere dukker opp som selskapsdame for Dora, ber hun om at de kan glemme fortida.

Jeg trodde ikke jeg kjente historien om David Copperfield, men da beskrivelsen av Uriah Heep kom, så jeg han levende for meg fra fjernsynsskjermen. Jeg må ha sett en BBC-serie en eller annen gang. Karakterene er levende beskrevet, samtidig som mange av den er svart-hvitt framstilt, og reaksjonene deres blir ikke beskrevet. Det hele er ganske forretningsmessig eller journalistisk fremstilt.

Et spørsmål jeg stiller meg stadig vekk, er om penger gir lykke. Hvordan det går med personene i romanen, avhenger stort sett av hvordan det går økonomisk. Unntaket er Micawber som er en skikkelig livsnyter. Når fattigdommen er så stor som den var på de britiske øyer på 1800-tallet, er det forståelig at økonomien får så stor betydning. 2000-tallets Norge er stikk motsatt, her har vi stort sett det vi trenger, likevel klager vi - nesten uansett hva som skjer. Sist uke ble det oppdaget enda mer olje. Spørsmålet er om vi og jorda vår har godt av å finne mer.