Visning - Lars Saabye Christensen

Ordet visning henspeiler først og fremst på visning av boliger ved salg. Her finner vi også andre betydninger av ordet: Cathrin blir etter fire års samboerskap vist fram til Wills foreldre, mange fantaserer om sex på et offentlig sted med fare for å bli oppdaget, og boka ender med en filmframvisning.

Saabye Christensen tar tak i et fenomen som er blitt veldig utbredt i dag: å gå på boligvisning. Eiendomsmeklerne er blant dem som har fått ansvaret for finanskrisa, og her blir de ulike typene i bransjen detaljert beskrevet, hus har sjel, fjordgløtt og ligger et steinkast unna noe. Norge har fått et klasseskille mellom de som kom seg tidlig inn på boligmarkedet og de som strever med å komme inn. Over den førstnevnte gruppa befinner de med helikopterforeldre seg: foreldre som sirkler over avkommet lenge etter at de har fyllt 20, og blant annet kjøper hus til dem. Cathrin er en av dem. Blant sine smykker har hun et armbånd verdt flere hundre tusen kroner, armbåndet får betydning i handlinga av boka. Rikmannsdøtre og statsråder får armbånd i gave...

Selv har jeg ingen dyre armbånd, men fjordgløttet er det ingenting å si på.... Verandaen min er verdt mye mer enn armbåndet til Cathrin.

Dette kan se ut som en kjærlighetsroman om en oppkomling fra bygda og ei bortskjemt vestkantjente. Erotikk står sentralt: paret begynner å gå på visninger, ikke for å kjøpe hus, men for å få spenning i forholdet.

Will skriver filmmanus, mottar penger for som er akkurat passe bra for å få støtte, men som aldri blir realisert. Han mottar altså penger for ikke å gjøre noen ting. Et prosjekt han har holdt på med i flere år er historien om Herbert Noll, en mann med hitlerbart som ble arrestert i 1945 mistenkt for å være Hitler. Will sammenligner seg ved flere anledninger med Herbert Noll.

Det motsatte av å vises, er å bli borte. Tidlig i boka blir parets tre måneder gamle valp borte. Cathrin er opptatt av hvor alle dyrene som kommer bort blir av.

Etterhvert blir også hun borte, og boka minner om en krimroman ei stund. Will opplever å bli mistenkt for å bortføre henne, kanskje til å med drepe henne. Og historien får flere likhetstrekk med Jan Kjærstads triologi om Jonas Wergeland.

Hva som egentlig har skjedd med Cathrin får vi aldri vite, annet enn at en mulig - og forsåvidt logisk - slutt blir laget i et filmmanus.
Meningene er delte om boka, uansett har den mange fine øyeblikk, og dialogene både i det virkelige livet og i filmmanuset er fiffige.


Dagbladet synes boka er dørgende kjedelig.
NRK tar tak i hans mørke lek med fiksjonen.
Dagsavisen mener det er kjedelig om kjedsomhet.

Indian summer

O herrlige septemberdag!
På slike dager frister det med båt. Hvis det noen gang skal bli båt på meg, skal det være mulig å ligge frampå, og motoren må være innebygd, slik at man enkelt kan klatre opp fra vannet. Utover det er det fint om det ikke kreves noe vedlikehold - det var rett og slett hele kravlisten...

Det er sjelden man ser tre slike båter på en gang her - et vakkert syn!

Mens båteierne inntok fjorden, gikk flere av oss på åpning på Nils Aas´ Kunstversted og deretter
på kafé. Av og til føler man seg riktig urban på slike steder. Å ta med en 8-åring på kunstutstillingsåpning er veldig hyggelig. Selv scorer jeg minus på IQ-tester der den visuelle intelligensen måles, men her legges det merke til detaljer, og humres over bildene. Det er heller ikke å forakte med et par saltstenger og mozell...

Noe grønt på verandaen

Noe grønt er observert på verandaen, og når en av mine handymenn kommer innom og sier at dette er sopp, er det nok på tide å vekke tiltakslysten igjen.

Så dagen startet med innkjøp av soppdrepende middel.

Deretter var 8-åringen penselhandtlanger, mens jeg beviste manglende høydeskrekk.

Det er lørdag, jobben legges helt bort, og det grønne på verandaen nå er et stadig større teppe!

Nybyggerne - Vilhelm Moberg

Den tredje boken i Vilhelm Mobergs store verk om utvandringen fra Sverige til USA på 1850-tallet er som de andre todelt. I den første møter vi Kristina og Karl Oskar harde arbeide og langsomme framgang til en slags velstand, og i den andre følger vi Karl Oskars drømmende brors lange vandring vestover til gullet i California - en lang og strabasiøs tur han legger ut på sammen med sin uatskillelige venn Arvid.

Det er så mye tiltakslyst i den første boka, at jeg har kombinert lesinga med et beiseprosjekt som har blitt utsatt i hele sommer. Verandaen fikk tre nye bord som følge av en meget uforsiktig bruk av engangsgrill - det skulle ha vært forbudt å lage/selge slike...

Den første av de to bøkene begynner med at Karl Oskar det fjerde året hører øksehugg i nærheten, og etterhvert kommer en hel kolonni av svensker og bryter opp nabotomter. At de endelig får naboer trekker Kristina ut av ensomheten. Hun har knapt truffet andre mennesker, og er dermed ikke stø i engelsk, så hun er glad for at det er folk med hennes eget morsmål som slår seg ned i nærheten. Hennes situasjon er lett å sammenligne med dagens innvandrerkvinner, dette gjelder også det store antallet graviditeter. Nybyggerne lager seg et samfunn med skolestue og planlegger kirke.

Religionen hadde en stor plass i livene hos mange på den tida, både i Sverige og i Minnesota var det folk som sluttet seg til religiøse sekter. Kristina og Karl Oskar prøver å leve som gode lutheranere, og da det nye naboparet tropper opp i svart på en søndag og sier at de må ta avstand fra Ulrika som har blitt baptist, står ekteparet sammen om å drive de fordømmende menneskene på dør. Kristina tenker mye på sitt forhold til Gud og ABBA-guttene beskriver dette forholdet i Du måste finnas. Veldig dramatisk intro på denne låta, med akkordprogresjoner typisk for musikalsjangeren. Den akkorden som kommer etter første setning, har trekk til resitativ fra operahistorien. Åpningen minner også om Chess.

Jeg likte denne tredje boka bedre enn de to foregående fordi Moberg nå går mer inn i refleksjonene hovedpersonene gjør seg. Hva er den egentlige grunnen til at de reiste? Har de oppnådd det de drømte om? Hvordan takler de den totale atskillelsen fra hjemlandet og sine kjære der? For å komme drømmeren Robert nærmere på livet, lar Moberg hans vonde øre fortelle han/oss hans innerste tanker:

"For alt på det tidspunktet visste du at du ikke hadde dradd av sted for å finne gull. Det var ikke det ærend du var ute i. Du dro av sted for å bli kvitt alt som het en husbond, men du visste ikke hva du søkte i stedet... Noe du hadde hørt i en sang?"

Tar du livsløgnen fra mennesket... - sa en annen forfatter.

Denne andre delen av Nybyggerne er skrevet i retroperspektiv, i Ibsens ånd får vi et møte mellom to brødre i starten av boka - de har ikke møtt hverandre på fire år. Den reelle tida i boka er på ca en uke, og det som har skjedd med drømmeren avsløres sakte, men sikkert i løpet av boka. De fleste elementene fra de klassiske greske tragediene er med. ABBA-guttene beskriver jakten på gullet. Guldet blev til sand er en av de mest kjente sangene fra musikalen deres. I boka møter vi menneskets råskap og hensynsløshet i møte leting etter lettjent rikdom. Villkattpenger, gulfeber, forgiftet vann og prester som avbryter begravelser da de ser en gullklump i grava er noen av ingrediensene. Framfor alt er boka full av visdomsord og menneskekjennskap, og undertittelen "Gull og vann" henspeiler på at til syvende og sist er det vannet som er uunnværlig.

Kristinas hverdag er preget av handarbeid - ikke som hobby, men for å skaffe familien klær og andre nødvendige tekstiler. Jeg har hatt overnattingsbesøk i helga av en noe over gjennomsnittet tiltakslystig dame. Hun var på vei til bunadskurs, da ambisjonen ikke er mindre en TO mannsbunader i løpet av vinteren, jeg gjentar: to bunader! Strikkeprosjektet vårt går stadig framover, og av en eller annen grunn har jeg fortsatt forspranget, men jeg skjønner at jeg må stå på for å holde det. Mistenker at jeg blir utsatt for det samme trikset som femårige ludospillere opplever...

Verandaveggen

Omsider dukket Byggmester Kolstad opp for å ordne opp den estetisk utformingen av verandaveggen min (og flere andre vegger i boligkomplekset). Det tok dem atskillige måneder å rette opp skaden, og når man plusser på alle årene (nesten seks!) det tok før de i det hele tatt kom for å gjøre noe med skjøtene, er det helt utrolig at de kan gå med hodene løftet i det firmaet. De kom på høstens fineste dag, noe som medførte at middagen ble fortært hos naboen - det gikk ikke an å spise i den malingslukta. Så jeg troppet opp med egen mat på egen tallerken... Hyggelig selskap, og veggen ble mye finere :-)

Det som imidlertid er helt fantastisk, er at det fortsatt er to bord som har skjøten feil vei.

Her kommer fagfolk gang på gang for å rette opp skaden, og vi har til slutt brukt advokat for å få dem til å sluttføre arbeidet. Og likevel står skjøtene åpne for regn- og sjøvann - veggen er sørvestvendt, og dermed meget utsatt for fuktighet. Man sier at æresbegrepet er på vei ut av det norske samfunn, men det får da være grenser. Det må koste dyrt å være så æresløs. Skjøten er nymalt og fin, men det hjelper lite når vannet følger tyngdekraften...

Nok om Kolstad for denne gang, fortsettelse følger....

Det var kanskje ikke så mange sammenhengende soldager i sommer, men nå etter at september er godt i gang. Trærne på andre sida begynner å få høstfarger - det vises ikke så godt som jeg håpet på. Det finnes knapt noe bedre enn kombinasjonen av en varm veranda der man fortsatt kan ta av klærne, og de vakre fargene som gradvis omgir oss nå om dagen.

Skolestarten har medført at antall leste sider pr uke har sunket betraktelig, antall strikkede masker øker imidlertid stadig, tiden vil vise om jeg greier å beholde mitt lille forsprang. Sannheten er vel at min kjære medstrikker har rukket et stort antall andre plagg i mellomtida. Prosjektet er herved avslørt som "hvordan gi guiritana selvtillit på noe hun ikke kan". Det forunderlig er at jeg storkoser meg med prosjektet. Handleddene sier innimellom i fra om at det å gå fra pc til strikking til bratsj til strikking og tilbake til pc igjen, muligens ikke er så god idé...

Opp Oridongo

Ingvar Ambjørnsen har kommet med ei ganske så fiffig bok om en oslomann som bosetter seg på ei øy i utkantsnorge. Den tematikken (broforbindelsesdiskusjon, bygdeoriginalerer etc.) er beskrevet av mange forfattere, men Ambjørnsen retter fokus mot en mann med ukjent fortid, som har skiftet navn til Ulf Vågsvik av grunner bare han, samboeren Berit og politiet kjenner til.

På sin vei fra denne fortida har han reist opp floden Oridongo over lengre tid, en reise som handler om "passasjerenes indre syn og visjoner, satt opp mot ytterverdenens tid og rom, den tiden og det rommet som man må ligge stille om natten - og ikke vente på men forsøke å holde kontakten med."
Denne reisa presenterer han også for 12-åringen Tom som etter sin fars plutselig død, ikke sier et ord og ikke møter blikket til folk rundt ham.
Oridongo er en feberfantasert flod, og Ambjørnsens gir et bilde på den jevne motstanden floden gir mens man langsomt jobber seg oppover, dvs tilbake til omverdenen.
Straumen som flyter forbi verandaen her gir også motstand innimellom, men her veksler det jevnlig mellom motgang og medgang, og man må følge nøye med vannets tempo og retning for å komme i flytsonen :-)


Andre utsagn om boka:
Aftenposten sier at boken er fascinerende.
Nrk tar tak i det sårbare, og avviser spekulasjoner om at Ulf er en fortsettelse av Elling.
Dagsavisen er ikke overbevist.

Kammerveranda

Nord-Trøndelag kammerorkester er på offensiven. I dag har vi spilt to konserter. I tillegg til en meget hyggelig kunstnerisk leder, er det morsomt å spille sammen med unge folk under utvikling. Den strykegjengen vi har på skolen nå, er helt fantastisk, så det skal bli morsomt å følge dem framover.

Dagen starta med ei kort øving på verandaen, det trengs... snart vil nok ikke ungdommene spille med oss... Mellom konsertene spiste noen av oss is på verandaen. Våren er i anmarsj og dette blir bare bedre og bedre :-)

Verandaen

Verandaen er desidert det beste med leiligheten her :-)

Men snekkerne, fra Byggmester Kolstad AS, som bygde huset for fem år sida, snudde bordkledinga opp ned på flere vegger. Dermed vender skråen i skjøten mellom bordene oppover, slik at regnet kommer inn. Selv jeg forstår at bordene må stå den andre veien, og jeg er ikke særlig praktisk anlagt. Snekkere har kanskje mye å tenke på, men det burde være mulig å sette opp disse bordene riktig første gang.

Rett før påske kom Byggmester Kolstad for å rette opp skaden, etter at vi hadde klaget i flere år. Og dette er resultatet:

Noen som sa estetisk sans?

Min løsningen blir å vende blikket andre veien...

Herved anbefaler jeg alle å bruke Byggmester Kolstad AS.

De står for service, kvalitet og estetikk :-)

Hvordan kan de ta seg råd til en slik kundebehandling?

Påska 2010

Påska 2010 er på hell, og kan oppsummeres med to ord: sol og veranda :-)
Det må sies at utsikten her er upåklagelig.

Mellom quizzing og flørting har mye tid gått med på å følge vannets stadige nye retninger...

Endelig er det mulig å legge bort drømmene om varmere land, må si det holdt hardt i månedene som har vært....

Akkurat i påska kan man godt holde seg på verandaen på Straumen. KKKene i Spania kan

godt få holde på med sine bårebæringer i fred for meg :-)

Men noen aspekt ved det spanske livet er sterkt savnet, og i løpet påska er dessverre avgjørelsen tatt om at det ikke blir noe feria på meg i mai. Skal i stedet gjøre Namsos utrygg :P

Det har også blitt tantebesøk i påska. 4-åringen staver samme hvor hun snur seg. Jeg bor i nr 3G "Det blir Tante Træg" :-)