Det vi kan stå for

Geir Lippestad er en mann som har satt seg i respekt hos det norske folk. Etter at dommen for landets verste hendelse etter 1945 var falt, satte han seg ned å skrev sine refleksjoner.

Gjennom hele boka kommer han stadig tilbake til begrepet verdikommunikasjon. I tillegg til å fortelle sin versjon av møtet med gjerningsmannen, oppbyggingen av forsvarerteamet, sine egne familiære erfaringer, situasjoner fra egen oppvekst og utfordringer underveis, dveler han mye med hvorfor han i det hele tatt tok på seg oppdraget og måten han kommuniserte dette til norsk og ikke minst internasjonal presse. Han avviste blankt hjelp fra kommunikasjonsrådgivere, det tror jeg han tjente mye på. At han svarte ja til å ta oppdraget, kunne ha blitt hans karrieremessige bane, det manglet ikke på kritikere. Han hele tiden tok avstand fra gjerningsmannens handlinger og politiske agenda, og grunnga at han likevel tok oppdrag fordi alle har krav på rettshjelp i et demokrati. Dette høres ut som en umulig balansegang, og dermed ble nettopp denne verdikommunikasjonen viktig.

Han snakker lite om oppvekstvilkårene tilgjerningsmannen, og han kritiserer fokuset for beredskapen som sviktet. I stedet fokuserer han på hva som kjennetegner et demokrati og hvilken rolle rettsapparatet har i dette, og han gir debatten rundt høyreekstreme ytringer stor plass. Han gir også noen spark til kommunikasjonsarbeidere, konkurrerende advokater og i en viss grad til pressen. Stort sett er han imponert over hvilken varhet pressen viste, men debatten rundt gjerningsmannens tilregnelighet er et grelt eksempel på at pressen bør gå inn i seg selv av og til. I og med at pressen er sykelig opptatt av konflikter, ble uenigheten mellom fagfolk rundt tilregneligheten en gavepakke til pressen, med den bieffekten av gjerningsmannen satt på cella og smilte.

Etter valget i høst ble det ganske tydelig at debatten har sporet av i Norge, mens internasjonal presse ser det hele tydeligere utenfra. Her hjemme har det handlet om oppvekst, psykiatri og sviktende beredsskap, mens dette egentlig handler om en ekstrem politisk ytring. Her er det en debatt som må takes, enkelt er det ikke, og folk på venstresiden i norsk politikk kan si hva som helst, men dette får de ikke gjort noe med. Høyresiden bør være tydeligere på hva som er rasistiske ytringer, og hvor de selv står i forhold til dette. Hvor ble det av holdningene og samholdet fra rosetoget?

Ivar Sørensen skrev 28. desember en oppklarende kronikk om fascisme i Adressa. Skremmende lesing, og vanskelig å gjøre noe med.

Skolen er en viktig arena, her kan man formidle erfaringer fra historiens gang, politiske ideologier, etiske leveregler, toleranse hverandre og respekt for andres meninger. Ut fra dette, må ungdommene lære å tenke selv.

I tillegg må folk som Geir Lippestad med sin verdikommunikasjon få stor plass i det offentlige rom. Boka inneholder kanskje ikke så mange nye moment, men det er ingen tvil om at dette er en meget reflektert mann, med hjertet på rett side.

Det finnes ingen helhet

Julefreden har senket seg, og jeg har kommet inn i lesemodus igjen. Helga Flatland har utgitt den tredje boka om guttene fra den lille bygda som dro til Afghanistan. Den første boka Bli hvis du kan. Reis hvis du må. handler om hvorfor ungdommene reiser dit. I den andre boka Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. beskriver hun hvordan ulike mennesker møter sorgen på forskjellige måter. Samme ulykke skildres gjennom flere personer, innflytterne har en fortellerstemme på bokmål, mens de innfødte forteller på nynorsk.

I denne tredje boka har det gått lengre tid, og vi ser hvordan de etterlatte langsomt finner tilbake til en slags hverdag. Karin, mora til Tarjei, er den eneste vi møter i både første og tredje bok, ellers er det nye fortellerstemmer. Vi kommer nært innpå venninneforholdet mellom Karin og bygdas eneste lege, Ragnhild. Ragnhild kommer også med sin versjon av tragedien, legen som vil hjelpe alle, og som muligens ikke hjelper seg selv gjennom det.

Gjennom de tre bøkene, er det to bipersoner som fascinerer meg mest, Mads, veterinæren som prøver å forstå forholdene på gården til Julie, og som kommer til den erkjennelsen at det er bedre å bare være enn å bruke energi på å analysere og forstå. Han har en sentral posisjon i andre bok. Den andre er Sunniva som går inn i et forhold med Bjørn, den fjerde kompisen, han som ikke døde i Afghanistan. Hun greier dette med bare å være der, ikke stille spørsmåla. Jeg skulle gjerne ha likt å høre hennes versjon av det hele, vi får bare Bjørns skildring.

Det er fascinerende hvor god menneskeinnsikt den unge forfatteren viser, persongalleriet hennes er stort, og det er påfallende hvor ulike reaksjoner folk har på samme hendelse. Etterhvert er det ikke nødvendigvis savnet og tomrommet etter avdøde som dominerer, for noen er det skyldsfølelse, for andre er det meningsløsheten i å leve videre, noen har et stort behov for å bidra, mens andre dyrker offerrollen.

En ting er sikkert, Helga Flatland kommer vi til å høre mer av!

Gjesterommet - Helen Garner

Helen får besøk i tre uker av sin kreftsyke venninne. Hovedpersonen heter det samme som forfatteren, og det er grunn til å tro at det hele er selvopplevd.

Gjennom dette møtet blir vi på en var måte stilt overfor eksistensielle spørsmål.
Hvem skal si til en kreftsyk at alt håp er ute?
Har vi rett til å ta fra vedkommede troen på at det fortsatt kan finnes en kur?
Nyter vi de gode dagene?
Hva er viktig i livet, egentlig?
Nicola har ingen egen familie, og dette trykker nok på en knapp hos mange lesere som har valgt å ikke få barn, og ikke minst alle de som ikke kan få barn. Får man barn for å sikre seg at noen tar vare på en når man blir syk? Hva da med alle dem som har fått barn som ikke stiller opp?

Hva kan man kreve av sine venner? Og ikke minst, i disse regjeringserklæringstider: hva kan vi forvente av det offentlige når sykdom og alderdom kommer? Har vi mistet noe på veien i vår moderniserte verden?

Ordet palliativ er skremmende, og Nicola nekter Helen å ta kontakt med fagfolk. Det kan man jo også forstå.

Garner beskriver strevet med å ha henne i hus, minnene de deler, omsorgen er til stedet hele veien.

Enkelt er det ikke, og et romanen tar opp et vanskeslig tema med stor innsikt og varme.

Og guiritana? Guiritana nyter høstferien ettertenksomt på en fortausrestaurant med utsikt til stranda i guiritanaland, gir noen elever tilbakemelding innimellom, tar noen flamencoklasser, henger i bar med gaditanere som ikke har fått lønn på et halvt år, og ser på to mannfolk som bygger sandslott dag etter dag. Sånn gå no dagan...

 

 

Barnepiken

Denne boka hadde jeg tenkt å styre unna, da jeg trodde at den lignet de forutsigbare bestselgerne for kvinnfolk av Hislop og Samartin. Det var imidlertid mye mer ved den enn jeg fryktet.

Handlingen er lagt til Mississippi tidlig på 1960-tallet. Diskrimineringen av afroamerkanere er systematisk. Det er gått mange år siden Jesse Owens tok 4 OL-gull, og verken ble gratulert av Hitler eller Roosevelt. I Tyskland ble han i det minste hyllet, i hjemlandet måtte han forholde seg til de samme restriksjonene som resten av den afroamerikanske befolkningen. En ubehagelig dagsaktuell problemstilling i forhold til friidrett og vinter-OL i homofiendtlige Russland.

I Stocketts bok følger vi noen hvite og noen fargede kvinner, de fargede jobber som hushjelper hos de hvite. En av hovedpersonene er ei hvit kvinne som ønsker seg en yrkeskarriere som skribent, og begynner å kjenne på at den skepsisen hun blir møtt med som kvinne ligner på den de fargede møter. Hun bestemmer seg for å skrive ei bok basert på intervju med hushjelper. En av hennes nærmeste venninner blir framstilt temmelig endimensjonalt som sjefsbitch. Kanskje er karakteren lite troverdig, men samtidig er det ikke utenkelig at en del av dem oppførte seg slik. Boken de skriver sammen blir et viktig bidrag i borgerrettighetskampen.

Det er en del komiske episoder i boka, og det er ikke alle forholdene mellom hushjelp og husfrue som er like diskriminerende. Noen av dem har et nært forhold, og spesielt relasjonen mellom de fargede barnepikene og de hvite barna blir varmt skildret.

Da duene forsvant

Her har det aldri vært duer, men måkene hyler, ærfuglene kvekker moderlig, tjelden er ivrig, hegra er hes og innimellom dukker en skarv opp. Sofi Oksanen bringer oss nok en gang noen småturen innom det estiske kjøkkenet, og nå er det duestek som blir beskrevet. Men det er bare en bitte liten flik av handlinga.

Bakteppet er Estlands historie under 2. verdenskrig, samt et hopp til midt på 60-tallet. Man kan være sånn passelig interessert i historie, og likevel bli dratt inn i den gjennom fortellingen om enkeltpersoner. Romanen kan godt leses som en kjærlighetshistorie, men den er mye mer.

Vi får repetert at Estland har blitt kastet mellom to totalitære system. Før andre verdenskrig var de en del av Sovjetunionen, i løpet av krigen var de okkupert av tyskerne, og mot slutten tok Sovjet dem tilbake, etter at de hadde vært frie i fem dager. Oppi alt dette var det vanskelig å være nasjonalist.
Det løste folk på ulikt vis, noen rømte, noen gjemte seg - det har vi møtt både i Stalins kyr og Utrenskning. Noen gikk med tyskerne, noen ble kamelioner og greide seg uansett herre. Fattigdommen var stor, og med den følger korrupsjon.

Sofi Oksanen greier å balansere de historiske hendelsene og en dramaturgisk plot med enkeltpersoner. Det tok meg lengre tid å komme inn i denne boka enn i de to første, men det var absolutt verdt det.

Fuglene under himmelen

Merkelig nok er fremmedfrykten blitt større de siste to åra, hvertfall hvis man skal bruke kommentarfeltet på internett som sannhetsvitne. Fremmedfrykt er nettopp det - frykten for det ukjente. Nils Harald Sødal formidler den sterke historien til en kvinne fra Sør-Sudan, etter at hun har oppsøkt han med håp om at han kan hjelpe henne. Hun måtte flykte fra landsbyen sin som 6-åring, og alle hun kommer nær i løpet av flukten, dør. Dette er en historie så sterk at det er helt umulig for oss lavkarboorienterte, værklagende, sydenreisende  og bortskjemte nordmenn å sette seg inn i hvordan det kan ha vært. Kvinnen ender opp i Norge med fem barn, etterhvert seks, og hennes møte med landet og barnevernet er tankevekkende. Det er en påminner om at vi alle har et ansvar for å bidra med integrering av disse menneskene. De har synsinntrykk utenfor vår fatteevne.

Så hva er vi egentlig så redde for?
At noen skal ta fra oss privilegiene våre?

 

 

Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Etter en påske der Europa ble erobret som en moderne korsfarer (Trøndelag-Andalucia-Wien-Salzburg-Paris-Stafford-Dublin-Trøndelag), gir denne boka av Helga Flatland rom for refleksjoner. Det er herlig å være på reise, men å observere våren fra verandakroken ved Straumen, er definitivt det beste. Boka er tynn, men den inneholder mye.

Flatland gir en skildring av en bygdemiljø på 90-tallet, der en guttegjeng på fem står i sentrum. Historien fortelles av fire ulike personer, og denne komplementære teknikken gir det hele en ekstra dybde. De er ikke fortalt kronologisk, men to og to utfyller hverandre. Noen av fortellingene gjengis på nynorsk, det reflekterer hvilket forhold fortelleren har til bygda.
Førstemann ut er Tarjei, han er nr to på en gård, men faren har tydeligvis bestemt seg for at det er sønnen som skal ha odelen, ikke eldstedattera. Dette blir aldri uttalt, men forventningspresset er tilstede i hele oppveksten. Han tør ikke kunngjøre at han vil ut av bygda, og militæret blir redningen.

Boka tar opp flere vanskelige tema på en nennsom måte, vi finner drømmen om å forlate bygda, vådeskudd, fødselsdepresjon, homofili, alenemødre, rus og ikke minst Afghanistan-krigen. Ja, for det er en krig det er snakk om. Kongen har delt ut krigsmedaljer til deltakere, enda regjeringa stadig presiserer at det er fredsbevaring og bistand vi driver med. Helga Flatland er klar i sitt syn på krigen, enda hun ikke uttaler det direkte. Når hun lar tre av disse guttene bli drept der borte, er det et tydelig bidrag i diskusjonen rundt Norge som fredsnasjon.