Det vi kan stå for

Geir Lippestad er en mann som har satt seg i respekt hos det norske folk. Etter at dommen for landets verste hendelse etter 1945 var falt, satte han seg ned å skrev sine refleksjoner.

Gjennom hele boka kommer han stadig tilbake til begrepet verdikommunikasjon. I tillegg til å fortelle sin versjon av møtet med gjerningsmannen, oppbyggingen av forsvarerteamet, sine egne familiære erfaringer, situasjoner fra egen oppvekst og utfordringer underveis, dveler han mye med hvorfor han i det hele tatt tok på seg oppdraget og måten han kommuniserte dette til norsk og ikke minst internasjonal presse. Han avviste blankt hjelp fra kommunikasjonsrådgivere, det tror jeg han tjente mye på. At han svarte ja til å ta oppdraget, kunne ha blitt hans karrieremessige bane, det manglet ikke på kritikere. Han hele tiden tok avstand fra gjerningsmannens handlinger og politiske agenda, og grunnga at han likevel tok oppdrag fordi alle har krav på rettshjelp i et demokrati. Dette høres ut som en umulig balansegang, og dermed ble nettopp denne verdikommunikasjonen viktig.

Han snakker lite om oppvekstvilkårene tilgjerningsmannen, og han kritiserer fokuset for beredskapen som sviktet. I stedet fokuserer han på hva som kjennetegner et demokrati og hvilken rolle rettsapparatet har i dette, og han gir debatten rundt høyreekstreme ytringer stor plass. Han gir også noen spark til kommunikasjonsarbeidere, konkurrerende advokater og i en viss grad til pressen. Stort sett er han imponert over hvilken varhet pressen viste, men debatten rundt gjerningsmannens tilregnelighet er et grelt eksempel på at pressen bør gå inn i seg selv av og til. I og med at pressen er sykelig opptatt av konflikter, ble uenigheten mellom fagfolk rundt tilregneligheten en gavepakke til pressen, med den bieffekten av gjerningsmannen satt på cella og smilte.

Etter valget i høst ble det ganske tydelig at debatten har sporet av i Norge, mens internasjonal presse ser det hele tydeligere utenfra. Her hjemme har det handlet om oppvekst, psykiatri og sviktende beredsskap, mens dette egentlig handler om en ekstrem politisk ytring. Her er det en debatt som må takes, enkelt er det ikke, og folk på venstresiden i norsk politikk kan si hva som helst, men dette får de ikke gjort noe med. Høyresiden bør være tydeligere på hva som er rasistiske ytringer, og hvor de selv står i forhold til dette. Hvor ble det av holdningene og samholdet fra rosetoget?

Ivar Sørensen skrev 28. desember en oppklarende kronikk om fascisme i Adressa. Skremmende lesing, og vanskelig å gjøre noe med.

Skolen er en viktig arena, her kan man formidle erfaringer fra historiens gang, politiske ideologier, etiske leveregler, toleranse hverandre og respekt for andres meninger. Ut fra dette, må ungdommene lære å tenke selv.

I tillegg må folk som Geir Lippestad med sin verdikommunikasjon få stor plass i det offentlige rom. Boka inneholder kanskje ikke så mange nye moment, men det er ingen tvil om at dette er en meget reflektert mann, med hjertet på rett side.